Turist i Utopia

«Turist i Utopia»
Av Rune Ottosen
Dreyers Forlag, 2017 (334 sider)

Professor i journalistikk Rune Ottosen har skrevet en bok om sitt forhold til Albania, med undertittelen «Reiser i ideologi og albansk landskap». Ottosen var en av mange tusen unge revolusjonære fra hele Europa som fra slutten av 1960-tallet og frem til begynnelsen av 80-tallet reiste til Albania på velorganiserte studie- og ferieturer. Fra Norge reiste særlig folk rundt partiet AKP (ml) til dette lille landet på Balkan, som i en periode ble sett på som «et sosialistisk fyrtårn». 40 år senere reiser Ottosen tilbake for å oppsøke stedene og folkene han traff den gang.

På denne tiden var Rune Ottosen et aktivt medlem av AKP og i en periode også redaktør av det teoretiske tidsskriftet «Røde Fane». Han var også reiseleder for to organiserte turer til landet, i regi av Vennskapssambandet Norge-Albania. Boken er et kritisk tilbakeblikk på denne tiden, og inngår i en rekke personlige bøker der tidligere revolusjonære driver ideologisk selvpisking og får anledning til å bekjenne seg til den korrekte forståelsen av demokrati; der FNs menneskerettighetserklæring er gullstandarden.

Ikke misforstå. Boken er interessant, tankevekkende og lærerik. Det store spørsmålet er hvorfor vestlige kommunister helt overså, eller valgte å overse, at Albania var et diktatur. Lederen Enver Hoxha styrte med hard hånd og var nådeløs mot politiske motstandere, både reelle og innbilte. Hoxhas diktatur var stalinistisk, og de mest rettroende norsk kommunistene fra AKP var i praksis stalinister på 1970-tallet. Utad ble Albania fremstilt som et sosialistisk demokrati, der arbeiderklassen styrte. Ottosen trekker frem mange eksempler på 70-tallets propaganda slik den fantes i Klassekampen og i tidsskriftet han selv var redaktør av i en periode. Dette er det lite å være stolt av i dag.

Om Albanias kommunistparti representerte fyrtårnet i Europa, var AKPerne vel så lojale mot Mao og Kina. I 1978 inntrådte en eksistensiell krise for ml-bevegelsen, da det kom til et ideologisk brudd mellom Albania og Kina. AKPerne måtte velge, og de valgte Kina. Den neste tiden strevde AKP med å forklare hvordan Albania, tilsynelatende over natten, gikk fra å være et «arbeiderparadis» og til et samfunn de måtte ta avstand fra. Dette var ikke enkelt, siden AKP og Pål Steigan på det albanske kommunistpartiets 7. kongress kort tid i forveien hadde avlevert en panegyrisk (og pinlig) hyllest til Hoxha. Ottosen har konfrontert Steigan med fortiden, og det er interessant å lese hvordan han og andre forklarer/unnskylder seg. Albania var full av fengsler og fangeleirer der politiske motstandere ble plassert, og Hoxha & co likviderte tusenvis av landsmenn. Dette var kjent, men de norske Albaniafarerne så en annen vei. De lot seg blende av propagandaen.

I dagens Albania sitter tidligere kommunister i viktige posisjoner, det har aldri blitt tatt et oppgjør med fortiden, selv om museene i dag viser frem fortidens overgrep. Dagens albanere er også delt i synet på historien. Rune Ottosen har fremdeles varme tanker om landet og folket, men nå av helt andre grunner.