Mot strømmen

”Mot strømmen”

Av Joris-Karl Huysmans, oversatt av Jan Olav Gatland

Bokvennen, 1998 (233 sider)

I Michel Houellebecqs bok ”Underkastelse” fra 2015 arbeider hovedpersonen med en doktorgradsavhandling om Joris-Karl Huysmans. Den livstrette akademikeren vi møter hos Houellebecq finner en slags forståelse hos Huysmans. Det var Houellebecq som gjorde meg oppmerksom på Huysmans og som fikk meg til å lese denne boken.

Huysmans regnes som dekadensens fremste representant i litteraturen, og hans bok ”A rebours” fra 1884 fikk stor innflytelse langt utenfor Frankrikes grenser. Oscar Wilde og Arne Garborg er bare to av hans samtidige som lot seg influere av Huysman, og særlig av denne romanen.

”A rebours” kan også oversettes med På tvers, Mot hårene, Mot veden eller Mot naturen, i følge oversetterens etterord. Tittelen setter uansett stemningen. Hovedpersonen er en greve i en gammel adelsslekt med navnet des Esseintes. Han er den siste i slekten, uten kone og barn, uten forpliktelser av noe slag. Han er mett av verdens gleder, som han tidligere har visst å forsyne seg grådig av. Des Esseintes er kort fortalt drittlei av denne verden, som han føler seg høyt hevet over. Han er en skikkelig åndssnobb, som til slutt kun finner glede i den høyeste litteraturen, i den mest kresne kunst og klassiske musikk.

Kort fortalt bestemmer greven seg for å trekke seg tilbake. Han forlater Paris og søker tilflukt på et gods på landsbygden, der han planlegger å fordype seg i sine bøker og kunstskatter, det eneste som gir ham glede i livet. Som en munk i et kloster skal han bli et åndsmenneske, og slippe å forholde seg til den gemene hop i Paris. Men ting går ikke akkurat som planlagt.

I boken går greven gjennom hele boksamlingen sin, en samling som inneholder førsteutgaver fra de tidligste tider. Han systematiserer samlingen og prøver å finne den rette plassen for hver og en i biblioteket sitt. Jeg regner med at de færreste lesere i dag har noe forhold til de bøkene som greven beskriver, her får vi nærmest en litteraturhistorisk gjennomgang fra antikken og frem til 1800-tallet.

I ”Mot strømmen” er det ikke mye plot å snakke om. Det er mest en psykologisk beskrivelse av hovedpersonens sinn. Det er nok også årsaken til at Huysmans forfatterskap virket nytt og radikalt i samtiden. Denne boken var det motsatte av naturalismen som Zola & co representerte. Sånn sett er det mulig å forstå den innflytelsen den fikk.

Fjordman

”Fjordman”

Portrett av en antiislamist.

Av Simen Sætre

Cappelen Damm, 2013 (312 sider)

Peder Are Nøstvold Jensen var en helt anonym person før 22. juli 2011. Kort tid etter terrorangrepet på Utøya og bombingen av Regjeringskvartalet i Oslo var han imidlertid jaget av pressen. Under pseudonymet ”Fjordman” ble han anklaget for å være terroristens ideologiske veiviser og forbilde, heftig sitert og kopiert i ABBs over 1100-siders ”manifest”, et ideologisk skrift som ble sendt i e-post til hundrevis av folk like før terrorangrepene.

Journalist Simen Sætre skulle skrive en artikkel om bloggeren Fjordmann, men endte opp med en bok. I ”Fjordman. Portrett av en antiislamist” prøver Sætre å finne ut hvordan Jensen ble en ledestjerne for mange i det høyreekstreme og/eller islamfiendtlige miljøet, og hva det er som har formet hans politiske synspunkter. Men samtidig går han også Jensens mangeårige virke som blogger etter i sømmene, og ser en politisk utvikling som går i stadig mer radikal retning.

Simen Sætre går til oppgaven som en gravende journalist. Hovedpersonen selv, bloggeren Jensen, er nemlig ikke interessert i å samarbeide. Peder Are Nøstvold Jensen mener faktisk at han selv er et offer (!) for terroristens illgjerninger, at terroristen er sinnssyk (noe den første utredningen fra rettspsykiaterne jo også konkluderte med), og at han helt uskyldig har blitt dratt inn i saken.

Det meste som Jensen har skrevet er jo tilgjengelig for alle som vil lese. Alt er å finne på internett, i tillegg hadde Fjordman (før han i 2005 ble Fjordman) noen kronikker på trykk under eget navn i norske aviser. Sætre har tydeligvis lest rubb og stubb av Jensens materiale. Under navnet ”Fjordman” ble Jensen etter kort tid en stjerne på den internasjonale anti-jihadisthimmelen, med tusenvis av lesere over hele verden. Utallige kommentarer fulgte hans blogginnlegg, der leserne roste hans vidsyn, hans klare analyser, og hans uovertrufne angrep på politiske motstandere. Fra starten i 2005 og frem til juli i 2011 ble Fjordmans status bare større og større i dette undergrunnsmiljøet, men bare noen meget få personer visste hvem som skjulte seg bak pseudonymet.

Så hvem er ”Fjordman”? Jo, dette er en mann som i år fyller 41. Han vokste opp i Ålesund, som sønn av to venstreradikale foreldre. Sætre reiser til Ålesund for å undersøke nærmere, og finner ingen som har noe vondt å si om ham. Hans foreldre har hele tiden nektet å uttale seg til pressen, bortsett fra i korte facebookoppdateringer der de tar avstand fra hans politiske ståsted, men støtter ham som sønn. Peder Are er en litt anonym fyr, som skolekameratene skildrer som en litt nerdaktig lesehest.

Peder Are studerer sosialantropologi og arabisk ved Universitet i Bergen. Det er her han muligens for første gang havner i en slags opposisjon til det han får høre, han mener nemlig at islam skjønnmales av foreleserne. I 2000 reiser han til Kairo for å fortsette med studier i arabisk, han blir student ved American University of Cairo. Dette er et sted med mange utenlandsstudenter, supplert med barn av velstående egyptere. Egentlig er de skjermet fra det vanlige livet i Kairo, for campus er et ganske lukket samfunn. Det er i Kairo Jensen befinner seg da flyangrepene mot USA skjer i september 2001 (en av de sentrale terroristene viser seg å være en tidligere student ved AUC). De reaksjonene Jensen observerer i Kairo etter flyangrepene sjokkerer ham, det virker nemlig som flertallet støtter terrorangrepene.

Jensen plan med oppholdet i Egypt var å perfeksjonere språket og kanskje få seg en jobb i Midt-Østen. Jobb blir det, men da som FN-observatør i Hebron. Her skal han som observatør bo i en by der 7000 jødiske nybyggere lever helt isolert fra sine palestinske naboer, i en gjensidig fiendtlig atmosfære. Det han opplever her av hat og vold setter sitt preg, og på en frihelg i Tel Aviv overlever han så vidt et bombeangrep mot en bar han selv forlot minutter før smellet. To kollegaer blir drept. Simen Sætre følger i Jensens fotspor både til Kairo og til Hebron, dette er i selg selv interessante skildringer, særlig opplevelsene i Hebron er sterke.

Etter jobben som FN-observatør kommer Jensen til Oslo, og begynner som masterstudent ved Universitetet. I 2004 leverer han oppgaven ”Blogging Iran – A Case Study of Iranian English Language Weblogs”. På dette tidspunkt er blogging et relativt nytt fenomen, men det er liten tvil om at Jensen lærte mye av de iranske bloggerne, som var i opposisjon til regimet i hjemlandet.

Det er i Oslo at Jensen blir en verdsatt blogger. Han lever et meget stille og rolig liv (i følge husverten som Sætre snakker med), han er lite sosialt aktiv, mye for seg selv. Ingen vet at denne anonyme karen etter en stund blir en internasjonal ideolog, med et stigende antall følgere, deriblant Anders Behring Breivik.

I utgangspunktet kunne dette blitt en uautorisert biografi, men til slutt kommer det til et slags samarbeid mellom Simen Sætre og Peder Are Jensen, og de to møtes noen dager i Stuttgart, der ”Fjordman” får lese og kommentere kapitler i forfatterens manus. At Jensen bestrider konklusjonene Sætre trekker opp til slutt er som forventet.  

I en egen epilog drar nemlig Sætre opp den ideologiske utviklingen som Fjordman gjennomgår, og konklusjonen er han må sees på som en høyreradikal aktivist, med internett som sin plattform. Flere har tidligere konkludert med at Jensens politiske plattform er fascistisk, Sætre drar det vel ikke så langt, men han siterer flittig de innleggene som kan leses slik.

Har Peder Are Nøstvold Jensen oppfordret til vold og dermed gjort seg til moralsk medskyldig i terror? Ja, de fleste som kan lese vil mene det. Selv vil Jensen på det sterkeste ta avstand fra dette, men det virker ikke troverdig når Jensen unndrar seg ansvar for egne meninger. Tilfellet Fjordman er vel snarer et bevis på at ord kan føre til handling, særlig når de gjentas og forsterkes i lukkede forum, der alle stort sett er enige og mener å sitte inne med en sannhet. At noen da velger å gå fra ord til handling er vel ikke annet enn å forvente.

Havboka

«Havboka»
eller Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider
Av Morten A. Strøksnes
Forlaget Oktober, 2015 (316 sider)

Så har også jeg lest høstens overraskende bestselger «Havboka», en sakprosabok som hittil har fått et opplag på 33.000 eksemplarer og som er solgt til 14 land. Attpåtil er forfatteren blitt belønnet med Brageprisen for boken.

Strøksnes er utdannet idehistoriker og har i løpet av de siste 15 årene markert seg som en reiseglad forfatter/journalist, med store deler av verden som interessefelt. Han har skrevet bøker fra Midt-Østen, Øst-Europa og Sør-Amerika, men var kanskje mest kjent for boken «Et mord i Kongo» (2010), om Moland/French-saken, før denne suksessen. Strøksnes har også lenge vært en skarp avisdebattant, og har skrevet mye om situasjon i kyst-Norge, der tradisjonelle fiskeriinteresser ofte står i konflikt med oppdretts- og oljenæringen. Her har forfatteren alltid stått på kystfiskernes side.

I «Havboka» synes prosjektet å være å beskrive hvor uendelig rikt og fantastisk livet i havet er, og å øke leserens bevissthet rundt dette. Trusselen mot mangfoldet i havdypet truer i bunn og grunn menneskehetens eksistens, og å kjempe mot ødeleggelsene er livsnødvendig.

Planeten vår kalles «Jorden», men kanskje hadde «Havet» vært et mer passende navn, siden 2/3 av klodens overflate er dekket av vann. Strøksnes legger an de helt store perspektivene og trekker også inn fakta fra astronomien når han strekker linjene helt tilbake til jordens skapelse. Hvordan kan det ha seg at denne planeten er begunstiget med alt dette vannet? I alt er teksten supplert med 105 fotnoter, eller kildehenvisninger, som viser hvordan forfatteren har lest seg opp på emnet.

Selve rammen rundt beretningene om det fantastiske havet er to kameraters forsøk på å fange håkjerring. Kameraten er Hugo Aasjord, en billedkunstner med base på Skrova, en øy i Lofoten. Forfatteren bor i Oslo og flyr fire ganger opp i nord for å legge ut i gummibåten, på jakt etter den fryktede kjempehaien. Turene ut på Vestfjorden, på jakt etter kjempehaien, er likevel ikke det vesentlige. Det er selve opplevelsen av å flyte i en liten farkost, på toppen av et veldig hav, som setter fantasien og kunnskapstørsten i gang. 

Mens livet på jorden i stor grad lar seg observere, registrere og forske på, er livet som utspiller seg i havdypet fremdeles for det meste uutforsket territorium. Vi vet egentlig forbausende lite om de store havdypene. Tidligere var det en gjengs oppfatning at livet opphørte på noen hundre meters dybde, men i dag vet vi i det minste at dette er feil. Strøksnes gir mange eksempler på fantastisk, ny viten om verdenshavene, og det mangfold av arter og livsformer som finnes der. Naturens forunderlige samspill er imidlertid i stigende grad truet av menneskelig aktivitet, og leseren skjønner i hvor stor grad havets beskaffenhet har å bety for menneskehetens eksistens. 

Strøksnes er flink til å flette inn anekdoter fra mytologi og folketro. Havet har til alle tider vært en uuttømmelig kilde til fantastiske fortellinger, det er ukontrollerbart, og dermed også skremmende. Som et land med en veldig lang kystlinje har nordmenn til alle tider vært avhengig av havet, kystfolket har høstet av det som havet har å by på. og naturlig nok også utviklet et nært forhold til det. At «Havboka» er blitt en suksess er derfor lett å forstå, det er i grunnen merkelig at ikke en liknende bok har vært skrevet før!

å smyge forbi en øks

”å smyge forbi en øks”

Av Beate Grimsrud

J. W. Cappelens Forlag AS, 1998 (306 sider)

Dette er Beate Grimsruds andre roman og hennes definitive gjennombrudd. Hun ble nominert til Nordisk råds litteraturpris for denne, som svensk kandidat. Men vi regner vel Grimsrud som norsk? Hun ble altså født i Norge og bodde her de første 20 årene, før hun flyttet til Stockholm hvor hun har levd siden. I 2011 ble hun som den eneste noensinne nominert til den nordiske litteraturprisen fra både Norge og Sverige, for romanene ”En dåre fri”, en original skildring av et schizofrent sinn.

”En dåre fri” gjorde et sterkt inntrykk på meg og var mitt første møte med Beate Grimsrud. I tillegg til å formidle virkelighetsoppfatningen til den schizofrene på en måte som får leseren til å forstå denne diagnosen på en helt annen måte enn før, var også Grimsruds helt særegne, naive og stadig overrasende observasjoner helt forløsende for leseropplevelsen. ”En dåre fri” er rett og slett et overflødighetshorn av innsikt og språklige sjongleringer.

”å smyge forbi en øks” ble skrevet 13 år tidligere, men det er likevel ikke mulig for noen andre enn Beate Grimsrud å skrive en slik roman. Du kjenner igjen stilen fra første side. Denne gang møter vi en familie som ikke er helt A4, men som fungerer på sitt vis. Det er mor og far og syv søsken, men det er også tante Marianne som sliter med sitt. Det er på sett og vis en oppvekstskildring lagt til 1970-tallet, der hovedpersonen er Lydia, en jente i søskenflokken som vi følger fra hun er i 7-årsalderen og opp i tenårene. Lydias tanker og væremåte kan passere for et barnslig, men veslevoksent sinn, men gradvis forstår vi at Lydia nok kvalifiserer for en diagnose.

Lydia er en troverdig karakter, et intelligent barn, interessert i sport, og et sprinttalent utenom det vanlige. Men går det bra med Lydia når hun skal inn i voksenlivet? Det får vi jo ikke svar på siden historien stopper når Lydia er 13 eller 14. Kanskje bærer Lydia så mange likehetstrekk med forfatteren at vi har et slags svar likevel. Beate Grimsrud trakk det selvbiografiske langt inn i ”En dåre fri”, og Lydia i denne romanen kan lett ansees som et forarbeid, selv om ”å smyge forbi en øks” står utmerket på egenhånd.

De usynlige

”De usynlige”

Av Roy Jacobsen

Cappelen Damm, 2013 (245 sider)

Roy Jacobsen debuterte i 1982 og har over 20 utgivelser bak seg. Han fikk et definitivt gjennombrudd med ”Seierherrene” i 1991, en lovprisning av sosialdemokratiet i romanens form. Selv har jeg aldri hatt noe nært forhold til denne forfatteren, kun et par korte romaner kan jeg huske å ha lest før.

Men nå har Roy Jacobsen fått ny aktualitet. ”De usynlige” kom ut for to år siden, og i år kom en fortsettelse kalt ”Hvitt hav”, begge disse bøkene har blitt bestselgere og fått strålende kritikker.

”De usynlige” utspiller seg i årene fra 1913 til 1928, og handlingen er lagt til en fiktiv øy kalt Barrøy, som skal ligge på Helgelandskysten. Jacobsens mål synes å være å skildre en kystkultur som nå er borte, men som likevel tilhører vår nære fortid, en fortid så langt unna oljerikdom og velferdsstat som tenkes kan, til tross for at det fremdeles lever 90-åringer blant oss som vokste opp i et slikt miljø.

På Barrøy bor det kun en familie, og Hans Barrøy er familiens forsørger. Konen Maria og datteren Ingrid, som kun er en liten jente når historien starter, bor sammen med den tilbakestående søsteren til Hans, Barbro, og gamlefar Martin. Et lite, sårbart øysamfunn som overlever på det havet og den skrinne jorda kan gi. Noen få husdyr er alt livsgrunnlaget tillater.

Det tok noen siders lesning før jeg kom inn i boken. Dette skyldes at Jacobsen bruker dialekt i dialogene, men dette er jo bare med på å øke autensiteten, og etter kort tid er hindringen blitt et pluss for leseropplevelsen. En annen terskel er at selve miljøskildringen naturlig nok inneholder ord for ting og arbeidsmåter som vi i våre dager ikke kjenner, her har Roy Jacobsen lagt ned et enormt arbeid i rett og slett dykke ned i dagligspråkets begreper slik det ble brukt for hundre år siden.

Jeg grep meg i å tenke at denne romanen faktisk kunne vært skrevet for hundre år siden. ”De usynlige” kunne vært en norsk litteraturklassiker fra begynnelsen av 1900-tallet, så ektefølt virker romanen på meg. Det er heller ikke noen fiksfakserier i oppbyggingen av historien, men en kronologisk skildring av hverdager preget av hardt arbeid for både store og små. Samtidig får øyboerne solide doser dramatikk som viser hvor sårbare og alene de tross alt er, på et sted der naturen både gir og tar. Disse menneskene har ikke andre enn seg selv å stole på, men så er da dette også folk som behersker det meste av praktiske gjøremål.

”De usynlige” er på knappe 250 sider og er delt inn i 53 korte kapitler, noe som sikkert bidro til at det ikke tok lang tid å komme gjennom romanen. Men noen dager i selskap med øyboerne på Barrøy etterlater inntrykk som vil sitte igjen i lang tid.