Av
Joris-Karl Huysmans, oversatt av Jan Olav Gatland
Bokvennen,
1998 (233 sider)
I Michel
Houellebecqs bok ”Underkastelse” fra 2015 arbeider hovedpersonen med en
doktorgradsavhandling om Joris-Karl Huysmans. Den livstrette akademikeren vi møter
hos Houellebecq finner en slags forståelse hos Huysmans. Det var Houellebecq
som gjorde meg oppmerksom på Huysmans og som fikk meg til å lese denne boken.
Huysmans
regnes som dekadensens fremste representant i litteraturen, og hans bok ”A
rebours” fra 1884 fikk stor innflytelse langt utenfor Frankrikes grenser. Oscar
Wilde og Arne Garborg er bare to av hans samtidige som lot seg influere av
Huysman, og særlig av denne romanen.
”A
rebours” kan også oversettes med På tvers, Mot hårene, Mot veden eller Mot
naturen, i følge oversetterens etterord. Tittelen setter uansett stemningen.
Hovedpersonen er en greve i en gammel adelsslekt med navnet des Esseintes. Han
er den siste i slekten, uten kone og barn, uten forpliktelser av noe slag. Han
er mett av verdens gleder, som han tidligere har visst å forsyne seg grådig av.
Des Esseintes er kort fortalt drittlei av denne verden, som han føler seg høyt
hevet over. Han er en skikkelig åndssnobb, som til slutt kun finner glede i den
høyeste litteraturen, i den mest kresne kunst og klassiske musikk.
Kort
fortalt bestemmer greven seg for å trekke seg tilbake. Han forlater Paris og
søker tilflukt på et gods på landsbygden, der han planlegger å fordype seg i
sine bøker og kunstskatter, det eneste som gir ham glede i livet. Som en munk i
et kloster skal han bli et åndsmenneske, og slippe å forholde seg til den
gemene hop i Paris. Men ting går ikke akkurat som planlagt.
I boken
går greven gjennom hele boksamlingen sin, en samling som inneholder
førsteutgaver fra de tidligste tider. Han systematiserer samlingen og prøver å
finne den rette plassen for hver og en i biblioteket sitt. Jeg regner med at de
færreste lesere i dag har noe forhold til de bøkene som greven beskriver, her
får vi nærmest en litteraturhistorisk gjennomgang fra antikken og frem til
1800-tallet.
I ”Mot
strømmen” er det ikke mye plot å snakke om. Det er mest en psykologisk
beskrivelse av hovedpersonens sinn. Det er nok også årsaken til at Huysmans
forfatterskap virket nytt og radikalt i samtiden. Denne boken var det motsatte
av naturalismen som Zola & co representerte. Sånn sett er det mulig å
forstå den innflytelsen den fikk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar