De usynlige

”De usynlige”

Av Roy Jacobsen

Cappelen Damm, 2013 (245 sider)

Roy Jacobsen debuterte i 1982 og har over 20 utgivelser bak seg. Han fikk et definitivt gjennombrudd med ”Seierherrene” i 1991, en lovprisning av sosialdemokratiet i romanens form. Selv har jeg aldri hatt noe nært forhold til denne forfatteren, kun et par korte romaner kan jeg huske å ha lest før.

Men nå har Roy Jacobsen fått ny aktualitet. ”De usynlige” kom ut for to år siden, og i år kom en fortsettelse kalt ”Hvitt hav”, begge disse bøkene har blitt bestselgere og fått strålende kritikker.

”De usynlige” utspiller seg i årene fra 1913 til 1928, og handlingen er lagt til en fiktiv øy kalt Barrøy, som skal ligge på Helgelandskysten. Jacobsens mål synes å være å skildre en kystkultur som nå er borte, men som likevel tilhører vår nære fortid, en fortid så langt unna oljerikdom og velferdsstat som tenkes kan, til tross for at det fremdeles lever 90-åringer blant oss som vokste opp i et slikt miljø.

På Barrøy bor det kun en familie, og Hans Barrøy er familiens forsørger. Konen Maria og datteren Ingrid, som kun er en liten jente når historien starter, bor sammen med den tilbakestående søsteren til Hans, Barbro, og gamlefar Martin. Et lite, sårbart øysamfunn som overlever på det havet og den skrinne jorda kan gi. Noen få husdyr er alt livsgrunnlaget tillater.

Det tok noen siders lesning før jeg kom inn i boken. Dette skyldes at Jacobsen bruker dialekt i dialogene, men dette er jo bare med på å øke autensiteten, og etter kort tid er hindringen blitt et pluss for leseropplevelsen. En annen terskel er at selve miljøskildringen naturlig nok inneholder ord for ting og arbeidsmåter som vi i våre dager ikke kjenner, her har Roy Jacobsen lagt ned et enormt arbeid i rett og slett dykke ned i dagligspråkets begreper slik det ble brukt for hundre år siden.

Jeg grep meg i å tenke at denne romanen faktisk kunne vært skrevet for hundre år siden. ”De usynlige” kunne vært en norsk litteraturklassiker fra begynnelsen av 1900-tallet, så ektefølt virker romanen på meg. Det er heller ikke noen fiksfakserier i oppbyggingen av historien, men en kronologisk skildring av hverdager preget av hardt arbeid for både store og små. Samtidig får øyboerne solide doser dramatikk som viser hvor sårbare og alene de tross alt er, på et sted der naturen både gir og tar. Disse menneskene har ikke andre enn seg selv å stole på, men så er da dette også folk som behersker det meste av praktiske gjøremål.

”De usynlige” er på knappe 250 sider og er delt inn i 53 korte kapitler, noe som sikkert bidro til at det ikke tok lang tid å komme gjennom romanen. Men noen dager i selskap med øyboerne på Barrøy etterlater inntrykk som vil sitte igjen i lang tid.