Due og drone

«Due og drone»
Av Kjartan Fløgstad
Gyldendal Norsk Forlag AS, 2019 (488 sider)

Kjartan Fløgstad fortsetter sine skjønnlitterære dypdykk i nyere norsk historie med en ny omfangsrik roman. På sedvanlig Fløgstadvis blir leseren tatt med tilbake til historiske øyeblikk for nasjonen, der et romanunivers av mennesker viser oss at «på underjordisk vis er verda kobla saman». Det siste Fløgstadsitatet er typisk. Denne forfatteren har større ambisjoner enn bare å skrive gode romaner, han vil også opplyse oss ved å avsløre eller avkle myter som har festet seg i nordmenns kollektive bevissthet, og åpne øynene våre for nye, overraskende vinklinger.

I «Due og drone» står igjen vårt nordligste fylke sentralt. Fløgstad har i de siste romanene dradd veksler på Finnmarks dramatiske krigshistorie, og fylkets naboskap med Russland/Sovjetunionen. Historien rulles i gang med feiringen av 70-års jubileet for Den røde armes frigjøring av Finnmark. Tilbakeblikk på hva som skjedde i krigsårene gjør at romanen favner om både norsk, sovjetisk/russisk og tysk historie. Og som vanlig i Fløgstads skildring av nyere norsk historie er USAs innflytelse aldri langt unna, her gjerne omtalt som «okkupasjonsstyrkene».

Ellers gjenfinner vi så godt som alle elementer som vi forbinder med en roman fra denne forfatteren. Her er industriarbeidere og eventyrere, krigshelter, -antihelter/landssvikere og krigsprofitører, kyniske kapitalister, japper, tabloide journalister og glatte kommunikasjonsrådgivere. Romanen er også full ordspill og rim, dikt og sanger, som i mange andre Fløgstadromaner. Han unnslår seg heller ikke å fabulere rundt Olav H. Hauges dagbøker. Hva er grunnen til at Hauge ikke skrev dagbok i krigsårene?

Og det finnes mengder av politisk satire her. F.eks. når han skildrer den internasjonale skribentorganisasjonen De hvite pennene, en spydspiss i kampen for «det frie ord» og mot «falske nyheter». I Fløgstads infame, litterære verden får organisasjonen likegodt Nobels Fredspris.

«I grunngivinga … blei det særleg lagt vekt på organisasjonens innsats for språkleg rensing, ved å gi den offentlege samtalen eit meir einskapleg preg. Utøyla folkestyre eller demokrati blei nå kalla med sitt rette namn, som var populisme, eit samleord for det som utgjorde eit globalt trugsmål mot vestlege verdiar.»

Jo nærmere vi kommer vår egen tid i romanen, dess skarpere blir forfatterens politiske betraktninger. NATO-kritikken slår ut i full språkblomst, og generalsekretæren omtales som «Feltmarskalk Jens av Benghazi, luftrommets herre over Libya, Azovhavets store betvingar.»  

Fløgstads romaner har et ambisjonsnivå som få andre, og han turnerer sitt historiske materiale på spenstig vis. De skjønnlitterære angrepene på makten savner sidestykke i dagens romankunst.

Turist i Utopia

«Turist i Utopia»
Av Rune Ottosen
Dreyers Forlag, 2017 (334 sider)

Professor i journalistikk Rune Ottosen har skrevet en bok om sitt forhold til Albania, med undertittelen «Reiser i ideologi og albansk landskap». Ottosen var en av mange tusen unge revolusjonære fra hele Europa som fra slutten av 1960-tallet og frem til begynnelsen av 80-tallet reiste til Albania på velorganiserte studie- og ferieturer. Fra Norge reiste særlig folk rundt partiet AKP (ml) til dette lille landet på Balkan, som i en periode ble sett på som «et sosialistisk fyrtårn». 40 år senere reiser Ottosen tilbake for å oppsøke stedene og folkene han traff den gang.

På denne tiden var Rune Ottosen et aktivt medlem av AKP og i en periode også redaktør av det teoretiske tidsskriftet «Røde Fane». Han var også reiseleder for to organiserte turer til landet, i regi av Vennskapssambandet Norge-Albania. Boken er et kritisk tilbakeblikk på denne tiden, og inngår i en rekke personlige bøker der tidligere revolusjonære driver ideologisk selvpisking og får anledning til å bekjenne seg til den korrekte forståelsen av demokrati; der FNs menneskerettighetserklæring er gullstandarden.

Ikke misforstå. Boken er interessant, tankevekkende og lærerik. Det store spørsmålet er hvorfor vestlige kommunister helt overså, eller valgte å overse, at Albania var et diktatur. Lederen Enver Hoxha styrte med hard hånd og var nådeløs mot politiske motstandere, både reelle og innbilte. Hoxhas diktatur var stalinistisk, og de mest rettroende norsk kommunistene fra AKP var i praksis stalinister på 1970-tallet. Utad ble Albania fremstilt som et sosialistisk demokrati, der arbeiderklassen styrte. Ottosen trekker frem mange eksempler på 70-tallets propaganda slik den fantes i Klassekampen og i tidsskriftet han selv var redaktør av i en periode. Dette er det lite å være stolt av i dag.

Om Albanias kommunistparti representerte fyrtårnet i Europa, var AKPerne vel så lojale mot Mao og Kina. I 1978 inntrådte en eksistensiell krise for ml-bevegelsen, da det kom til et ideologisk brudd mellom Albania og Kina. AKPerne måtte velge, og de valgte Kina. Den neste tiden strevde AKP med å forklare hvordan Albania, tilsynelatende over natten, gikk fra å være et «arbeiderparadis» og til et samfunn de måtte ta avstand fra. Dette var ikke enkelt, siden AKP og Pål Steigan på det albanske kommunistpartiets 7. kongress kort tid i forveien hadde avlevert en panegyrisk (og pinlig) hyllest til Hoxha. Ottosen har konfrontert Steigan med fortiden, og det er interessant å lese hvordan han og andre forklarer/unnskylder seg. Albania var full av fengsler og fangeleirer der politiske motstandere ble plassert, og Hoxha & co likviderte tusenvis av landsmenn. Dette var kjent, men de norske Albaniafarerne så en annen vei. De lot seg blende av propagandaen.

I dagens Albania sitter tidligere kommunister i viktige posisjoner, det har aldri blitt tatt et oppgjør med fortiden, selv om museene i dag viser frem fortidens overgrep. Dagens albanere er også delt i synet på historien. Rune Ottosen har fremdeles varme tanker om landet og folket, men nå av helt andre grunner.