Jeg nekter

”Jeg nekter”

Av Per Petterson

Forlaget Oktober, 2012 (295 sider)

Per Petterson er en forfatter jeg har lest med begeistring. For min del begynte det med romanen ”Det er greit for meg” (1992). Så fulgte ”Til Sibir” (1996). ”I kjølvannet” (2000) har jeg ikke lest, men jeg har selvsagt fått med meg de lovpriste ”Ut og stjæle hester” (2003) og ”Jeg forbanner tidens elv” (2008). Kanskje holder jeg den siste som Pettersons beste, selv om det var ”Ut og stjæle hester” som åpnet det internasjonale bokmarkedet for Petterson, som i dag er den norske forfatteren (sammen med Knausgård) som har den høyeste stjernen internasjonalt.

Derfor er det med store forventninger jeg starter lesingen av ”Jeg nekter”. Og det går ikke mange sidene før du kjenner igjen den vante stemningen i en Pettersonroman. Det er noe grunnleggende ujålete og jordnært over språket, over personene og de opplevelsene som beskrives. Dette er kjent territorium for en leser av Per Pettersons romaner. Det handler om hverdagsmennesker som bærer på minner, minner som gjerne ligger skjult, men som før eller siden kommer til overflaten.

Denne historien kretser rundt to kamerater – Jim og Tommy. De to er sterkt knyttet til hverandre fra barndommen av, et tett vennskap som opphører da gymnastiden er over. Mange år senere møtes de tilfeldig en tidlig morgen, og dette møtet er starten på romanen. Så får vi historien utlagt som episodiske klipp, eller kapitler, som spenner fra 1962 til 2006. Hovedsakelig er det Jim og Tommy som er i fokus, men også Tommys søster Siri og naboen Jonsen får fortellerens fokus på seg.

Det er vel egentlig Tommy som er hovedpersonen i romanen. Han er eldst av fire søsken. Han vokser opp med en dominerende og voldelig far, en far han hater. Moren blir borte da søsknene er små, det er uklart hvordan hun forsvinner, men i løpet av romanens gang får vi svaret på dette spørsmålet. Da Tommy er i tenårene forsvinner også faren, etter at Tommy er blitt stor nok til å svare fysisk på farens overgrep. De fire søsknene blir adskilt og omplassert til tre familier i bygda. Tommys familie er altså oppløst, et dårlig utgangspunkt for å klare seg videre i livet.

Men da romanen begynner kommer Tommy kjørende i en ny Mercedes, et uttrykk for hans økonomiske velstand. Tommy har klart seg godt i, og jobber nå innen finansnæringen i Oslo. Da er det verre med kameraten Jim. Jim hadde et bedre utgangspunkt, men noe skar seg underveis. Vi leser om et selvmordsforsøk da Jim var i slutten av tenårene, og Tommys kontakt med Jim opphørte da han besøkte Jim på sykehuset etter denne hendelsen.

Per Petterson spinner tråder som i en vev, men jeg får i helt taket på Jim likevel. Kanskje skal jeg ikke legge all skyld på forfatteren, min lesning av romanen gikk litt i rykk og napp og ble ikke optimal. Likevel må jeg være så ærlig å si at ”Jeg nekter” ikke helt klarer å leve opp til de høye forventningene jeg hadde til den, Per Petterson har tross alt lagt listen høyt tidligere i sitt forfatterskap.  

Bli Bjørk

”Bli Bjørk”

Av Mette Karlsvik

Samlaget, 2011 (447 sider)

En sprø ide! Her har altså Mette Karlsvik gått hen og skrevet en roman om den islandske artisten Bjørk, skrevet i andreperson (”du-form”), et ambisiøst anslag både språklig og tematisk, som starter med et 200 siders kapittel om Bjørks far – Gudmundur Gunnarson, elektriker og fagforeningsmann, som vi først møter som ung gutt, en gang på 1950-tallet.

Tanken må være at om du skal skrive en roman om Bjørk, denne genuint originale verdensartisten, og kalle romanen ”Bli Bjørk”, så må historien starte før Bjørk selv blir født (i 1965), for hun fødes jo inn i en familie, og hun blir på sett og vis et produkt av det miljøet hun vokser opp i. Derfor dette anslaget, et forsøk på å forklare hvordan Bjørk blir Bjørk. Først altså 200 sider om Gudmundur Gunnarson, faderen, som vi også blir kjent med gjennom en andrepersonstemme (”du-form”), fra han er en guttunge på 10-12 år, til han blir tenåring og møter Heida, jenta han forelsker seg i, og disse to i ung alder flytter sammen i Eldhuset i bygda Vogar, Eldhuset som nærmest er en primitiv gamme i tilknytning til familiegården, som ligger et godt stykke utenfor Reykjavik. Gudmundur blir elektriker og tar arbeid på NATO-basen, noe som er problematisk for Heida som er kommunist og nærmest ser på amerikanerne som okkupanter. Heida engasjerer seg i naturvern og deltar på sivil ulydighetsaksjoner. Hun er alternativ i tankegangen, nærmest en slags hippie.

Men denne romanen er langt ifra en streit familiesaga. Det som gjør romanen til litteratur er jo språket! Mette Karlsvik både åpner og avslutter romanen med noe som fremstår som kortprosastykker eller dikt (to tekster er faktisk tatt fra Paal-Helge Haugens ”Dantes oske”), dette setter en lyrisk tone som på imponerende vis også videreføres gjennom samtlige 447 sider. Sjelden har jeg vel lest en så litterær roman (i betydning at historien lever og forsterkes i selve språkformen), det putrer og syder av islandsk naturkraft gjennom hele romanen. For se om ikke Bjørk er en islandsk urkvinneskikkelse, som nærmest presser hodet ut av sin mors kjød i samme øyeblikk som vulkanøya Surtsey vokser frem fra havdypet og gjør Islands landareal et par kvadratkilometer større, på samme måte som Bjørks fødsel kan sies å gjøre islandsk kulturliv større og mer eksplosivt. Bjørk er selve naturkraften personifisert og i Mette Karlsviks språk går dette opp i en høyere enhet.

Vi har altså kommet halvveis i romanen når Bjørk selv gjør sin entre. Siste del av romanen er viet Bjørks oppvekst og ungdomstid, når foreldrene har skilt lag og flyttet inn til drabantbyen i utkanten av Reykjavik. Bjørk bor hos sin far, men er stadig hos sin mor som bare bor et par blokker unna. Bjørk blir barnestjerne i en alder av 11 år og gir ut plate. I tenårene dras hun mot litt eldre ungdommer som hører på ny musikk fra kontinentet. ”Stranglers” holder konsert på Island og ungdommene blir inspirert tl å starte det første av en serie punk- og alternative rockeband. Romanen slutter da Bjørk og bandet hun spiller i – Sugarcubes – slår gjennom i England. Resten er musikkhistorie.

Hør 11 år gamle Bjørk synge ”I love to love” (Tina Charles cover) her

Selvfølgelig unødvendig for meg å si at ”Bli Bjørk” har ført til at de siste ukene for mitt vedkommende er fylt opp av Bjørk musikk, i bilen, i stua og på YouTube.

Her er for eksempel en hel konsert fra islandsk TV fra 1999! Hvilken naturkraft!

De grunnleggende bestanddeler

”De grunnleggende bestanddeler”

Av Michel Houellebecq, oversatt av Per E. Fosser

J. W. Cappelens Forlag, 2000 (332 sider)

Dette er Houellebecqs store gjennombrudd, og hans andre roman, utgitt i Frankrike i 1998. Fire år tidligere hadde han debutert med ”Utvidelse av kampsonen”, og det er lett å lese ”De grunnleggende bestanddeler” som en fortsettelse, eller en utvidelse, av temaene Houellebecq tok opp i debuten. Ekstra pirrende er det nok også at denne roman nr. to har klare selvbiografiske referanser, og forfatterens skildring av de fraværende foreldrene gjorde sitt til at boken vakte debatt og fikk mye oppmerksomhet.

Vi møter forskeren Michel (samme fornavn som forfatteren, med mye av den samme barndomsbiografien) og halvbroren Bruno. De to brødrene er svært forskjellige i det ytre, men begge har lidd under foreldrenes svik. Dette sviket har sitt opphav i foreldregenerasjonens egen frigjøring, der de som nesten karikerte representanter for sin generasjons oppgjør med borgerligheten, og omfavning av den nye tidens trender, med opprør, selvrealisering og seksuell frigjøring, ofrer sine egne barn for å realisere sitt eget prosjekt. Bokens Michel (i likhet med forfatteren Michel) vokser derfor opp hos sin mormor, siden hans mor ikke prioriterer ham, men seg selv. Michel lider ikke vondt hos mormoren, men ettersom historien forløper skjønner vi at han har tatt skade på sin sjel, først og fremst ved at han ikke klarer å knytte seg til andre mennesker.

Halvbroren Bruno er også skadet som følge av foreldrenes fravær. Han er halvbrorens motsetning, ved at han kompenserer sitt savn med å jakte på mest mulig sex og alle former for nytelse. Romanen inneholder bl.a. en skildring fra Brunos reise til en new-age leir i Sør-Frankrike, der fri sex og alle varianter av Østens mystikk dyrkes av de middelaldrende deltakerne. Dette stedet finnes i virkeligheten (eller eksisterte da boken kom ut), noe som skapte stor oppstandelse. Denne romanen Bruno er ikke annet enn en fortsettelse av karakteren Tisserand fra ”Utvidelse av kampsonen”, en konstant urolig sjel som forsøker å kompensere sin uro med mest mulig kroppslig nytelse. Romanen inneholder da også adskillige sider med pornografiske skildringer.

”De grunnleggende bestanddeler” er muligens mer ambisiøs og har et bredere lerret enn ”Utvidelse av kampsonen”, men som roman betraktet er den knapt mer vellykket. Til tider virker både historien og karakterene vi møter lett karikerte, og det blir fort noe trøttende å lese side opp og side ned med følelsesløse sexskildringer. Men kanskje virker ikke ”De grunnleggende bestanddeler” så sterkt på oss i 2012 fordi kritikken mot 68-generasjonen i dag synes så selvsagt. Det virker rett og slett litt for dumt.

Utvidelse av kampsonen

”Utvidelse av kampsonen”
Av Michel Houellebecq, oversatt av Thomas Lundbo
Cappelen Forlag, 2004 (143 sider)

”I et grunnleggende liberalt seksuelt system har noen et rikt og stimulerende seksualliv, andre henvises til ensomhet og onani. Den økonomiske liberalismen innebærer at kampsonen utvides til å gjelde mennesker i alle aldre og alle samfunnsklasser. Det er akkurat det samme med den seksuelle liberalismen. Kampsonen utvides til å gjelde mennesker i alle aldre og alle samfunnsklasser.” (side 92)

Dette er Houellebecqs debutroman fra 1994, og det tok altså 10 år før den kom ut på norsk. Hovedpersonen er en desillusjonert dataprogrammerer i begynnelsen av 30-årene. Store deler av romanen handler om en forretningsreise han gjør sammen med en seksuelt frustrert kollega. Tonen i boken er grunnleggende livstrøtt og kynisk. Houellebecqs postulat da han skrev boken var at å tre inn i arbeidslivet er som å gå i graven, etter studietiden er livet egentlig over, for i arbeidslivet finnes bare tomt karrierejag og innholdsløse jobber. Denne livstruende tomheten kan til en viss grad kompenseres hvis man har et interessant sexliv, men for stygge mennesker, som kollegaen Tisserand, blir tilværelsen dobbelt uutholdelig, siden stygge mennesker sliter med å få nok sex!

Dette er vel et heller sjeldent eksempel på en ”kontorroman”, et miljø få forfattere velger som ramme rundt en roman, siden kontorlivet av de fleste oppfattes som grått, udramatisk og pregløst. Så er det da heller ikke action og dramatiske opptrinn som driver denne lille romanen fremover, det er selvsagt de store eksistensielle spørsmålene Houellebecq er opptatt av. Vår mann har altså en jobb han i bunn og grunn oppfatter som meningsløs. I tillegg til å jobbe med dataprogrammering må han også reise rundt og markedsføre dritten, gjerne ovenfor teknologiske analfabeter i den oppblåste og utdaterte offentlige forvaltningen, der han møtes av mellomledere som ikke unnslår seg å briljere med sin kunnskapsløshet.

I tillegg til det eksistensielt tyngende arbeidslivet er omgangen med det annet kjønn en konstant kilde til frustrasjon. Verst er det altså for kollegaen Tisserand, men vår mann har heller ikke kommet uskadd gjennom denne kampsonen. Houellebecq deler rundhåndet ut en del lite flatterende portretter av kvinnelige bipersoner, samtlige beheftet med en eller flere lite tiltalende egenskaper.

”Utvidelse av kampsonen” er en beksvart og pessimistisk bok, med et menneskesyn næret av forakt og avsky. Altså en ganske morsom og underholdende roman lest med de riktige brillene! 

Hva jeg betyr

”Hva jeg betyr”
Av Dag Johan Haugerud
Forlaget Oktober, 2011 (326 sider)

Dag Johan Haugerud er en allsidig kar. Jeg må innrømme at jeg ikke ble oppmerksom på ham før jeg gikk på kino for å se filmen ”Som du ser meg”, der Haugerud både er regissør og manusforfatter. Filmen oser av kvalitet på manussiden, der den forteller tre ganske så hverdagslige historier hvor det som er av dramatikk foregår på det mellommenneskelige plan. Filmen begeistret meg, og det var slik jeg oppdaget at Dag Johan Haugerud også er forfatter, med tre romaner på cv’en.

”Hva jeg betyr” er hans bok fra i fjor, og nå ser jeg at den har høstet til dels glimrende kritikker. Likevel har den altså unnsluppet min litterære radar! Kanskje ikke så rart, boken kan umulig være særlig godt markedsført. Selv måtte jeg gripe fatt i en bibliotekar, som på min forespørsel låste seg inn i magasinet for å hente et eksemplar eksklusivt til meg. Også bibliotekene ser ut til å ville låne ut krim til folket, heller enn å markedsføre ny, norsk litteratur…

Jeg leste 35 sider av denne romanen før det gikk opp for meg at hovedpersonen er en kvinne! Du går nesten automatisk ut ifra at en mannlige forfatter som benytter jeg-form skriver om en mann. Men også i filmen ”Som du ser meg” er det kvinner i alle de store rollene, så det ser ut som om Dag Johan Haugerud har et godt grep om sine kvinnelige skikkelser. 

Hovedpersonen i «Hva jeg betyr» er en kvinnelig bibliotekar (Haugerud er selv utdannet bibliotekar!) som bor alene. Hun har en sønn som jobber i filmbransjen. En dag sier hun ja til å filme i et bryllup, siden biblioteket disponerer et ubrukt videokamera, dette som en vennetjeneste. Store deler av romanen kretser rundt denne hendelsen og alle de implikasjoner dette fører til. Sønnen trekkes inn i bildet da han får i oppdrag å redigere råmaterialet fra bryllupet, og dette gjør at mor og sønn lærer å kjenne hverandre på nye måter. Absurd nok oppstår det en kunstnerisk uenighet mellom dem, og såre følelser kommer frem.

Denne tilsynelatende trivielle historien bruker Haugerud til å si mye om mellommenneskelige relasjoner, mer eller mindre tause forventninger og uuttalte håp ligger som et teppe over romankarakterene. Dette er en neste usannsynlig hverdagslig historie, hvor småting blåses opp og blir store og viktige saker. Observasjonsevnen og de til tider subtile, korte dialogene vitner om en forfatter som elsker å fordype seg i detaljer. Det kunne lett ha blitt veldig kjedelig, men romanen har kvaliteter som gjør at leserens interesse opprettholdes.