En dåre fri

”En dåre fri”

Av Beate Grimsrud

Cappelen Damm, 2011 (510 sider)

”En dåre fri” er en usedvanlig bok om et spesielt menneske, skrevet i en enkel og medrivende prosa. Denne romanen gjorde inntrykk!

Når boken begynner er hovedpersonen Eli 39 år og har vært inn og ut av psykiatriske klinikker de siste 18 årene. Eli hører stemmer, fire guttestemmer som tidvis tar over kontrollen og fører Eli inn i psykoser. Eli er det vi vil kalle schizofren.

”En dåre fri” gir et sjeldent innblikk i en schizofrens verden. Romanen ble nominert til Nordisk Råds Litteraturpris fra både Norge og Sverige, Beate Grimsrud bodde nemlig i Norge til hun var fylt 21, siden flyttet hun til Sverige og har blitt boende der. Historien om den schizofrene Eli, slik den fortelles her, er fascinerende lesning. Sjelden har jeg som leser kommet så nær en innsikt i hvordan en psykisk syk med en slik diagnose opplever seg selv.

Grimsrud forteller episodisk, hun hopper frem og tilbake i tid og vi møter Eli fra hun er 6 år gammel og frem til dags dato. Første gang Eli hører stemmer er hun 6 år gammel, og det er Espen Askeladd fra folkeeventyrene som begynner å snakke til henne. Espen er 6 år, som Eli. Men mens Eli blir eldre og til slutt voksen, forblir den Espen som snakker inne i hodet en 6-åring. Tidlig dukker også Erik og Emil opp i hodet og snakker til Eli. Når Eli blir syk er det stemmene som forteller henne hva hun skal gjøre, og i sykdomsperiodene lar Eli seg styre av stemmene. I voksen alder dukker også en fjerde stemme opp – prins Eugen. Han er en mye mer moden stemme, og underlig nok kan det virke som han har en positiv innvirkning på den syke Eli.

I romanen følger vi Elis kamp mot sykdommen, men vi møter også Elis familie som har sitt og stri med, dette fortelles parallelt med hennes utvikling som kreativt menneske, til hun oppnår anerkjennelse som feiret forfatter.

Fortellingen om Eli skrives i første person, og hvis du som leser vet litt om forfatteren på forhånd, er det lett å tro at du leser Grimsruds selvbiografi. Men i intervju har Beate Grimsrud nektet å gå inn på hva som er selvbiografisk og hva som er fiksjon, det er en roman hun har skrevet sier hun, et kunstverk. Likevel er Elis historie i det ytre i alle fall svært lik forfatterens egen, her fortelles det bl.a. om ting som skjer mens hun arbeider med bøker og filmer (Beate Grimsrud lager også film) som bærer forfatterens navn, så leseren kan være tilbøyelig til å lese romanen selvbiografisk.

Dilettanten

”Dilettanten”

Av Terje Holtet Larsen

Forlaget Oktober, 2012 (398 sider)

”dilettant

uttale: dilett’ant. Etymologi: av it. 'glede, fryd'

person som bare for sin fornøyelses skyld sysler med kunst eller vitenskap; brukes ofte nedsettende om en som ikke har tilstrekkelige kunnskaper i et fag.”

(sitat: Store norske leksikon)

Jeg har lest en roman av Terje Holtet Larsen tidligere: ”Sander” fra 1998. Alt jeg kan erindre fra den boken er at forfatteren førte et sobert språk, elegant og velformulert. Av handlingen husker jeg ingenting.

Minnet bedro meg ikke. Holtet Larsens roman av året - ”Dilettanten” – er velskrevet. Språket er sobert, i betydning renslig, velpleiet, dannet, ja, til tider virker stilen litt gammelmodig (på en aftenpostenaktig måte). Det er et språk som absolutt passer denne fortellingen, man kan si at forfatteren har valgt en form som kler innholdet fortreffelig.

Men selv om språket er dannet (og altså til tider kan virke litt gammelmodig) er ”Dilettanten” også en leken roman. Terje Holtet Larsen skriver seg selv inn i romanen fra starten av, ved at fortelleren mottar en invitasjon til herreklubben ”The Dandy Dilettantes” store sommerfest, der han blir invitert til å stå for det kunstneriske innslaget, som består i å lese fra sin siste roman ”Home is where you die, sier Mr. Saunders”, som vitterlig er Terje Holtet Larsens forrige roman, utgitt i 2008. Slik benytter forfatteren seg av metaromanens grep, og jeg må si at det er en finurlig måte å trekke leseren inn i den egentlige historien på.

For ”Dilettanten” handler i det vesentligste om Oskar Muri jr., et av medlemmene i herreklubben, som forfatteren (Holtet Larsen) blir oppmerksom på pga. hans lekre og meget velsittende smoking, langt stiligere og mer veltilpasset enn hans egen. For øvrig har Muri jr. det umiskjennelige preget av ensomhet hengende over seg, noe som bare gjør ham mer interessant i forfatterens (Holtet Larsens) øyne. Det veksles ikke et eneste ord mellom de to i løpet av sommerfesten, for øvrig det eneste møtet mellom dem. Men da forfatteren er vel hjemme klarer han ikke å legge bort dette bildet av Oskar Muri jr., og den historien (biografien) som følger er rent tankespinn, dvs. fri diktning, en forestilling om hva Oskar Muri jr. har gått gjennom for å fremstå nettopp slik han gjorde på Dilettantenes sommerfest.

Jeg skal ikke referere handlingen ytterligere, bare si at Holtet Larsen bruker ca. 350 sider på å rekonstruere Muri jr. sin livshistorie. En av mine kjepphester som romanleser (og amatørkritiker) er at jeg ofte synes romanene blir for lange, som om forfatterens ambisjon ofte synes å være å skrive en tykk roman, heller enn en virkelig god, men tynnere, roman. Da jeg var kommet til ca. side 200 følte jeg at Holtet Larsen kunne ha avsluttet fortellingen, men han gjør en liten dreining i historien og holder det gående i nesten 200 sider til.

Romanen slutter med en epilog, igjen en fortellerteknisk finurlighet fra Holtet Larsens side, og et spennende grep! Men som sagt … dette kunne han ha gjort tidligere, hadde forfatteren strøket 100 sider av teksten ville romanen som helhet vunnet på det.

Ordensforstyrrelse

”Ordensforstyrrelse”

Av Richard Yates, oversatt av Agnete Øye

Forlaget Oktober, 2011 (255 sider)

Dette er den tredje romanen av Richard Yates som forlaget Oktober gir ut i norsk oversettelse. ”Revolutionary Road” kom på norsk i 2009, og ”Påskeparaden” i 2010. Begge to må sies å være moderne klassikere (utgitt i USA i henholdsvis 1961 og 1976). ”Ordensforstyrrelse” er Yates tredje roman, utgitt året før ”Påskeparaden”, men den holder på langt nær samme nivå.

Hovedpersonen John Wilder er en suksessrik reklamemann i New York på begynnelsen av 1960-tallet (tenk på tv-serien Mad Men og du ser miljøet for deg med en gang). Til tross for suksess strir Wilder med indre demoner, ganske sikkert fremprovosert av et altfor høyt alkoholinntak. John Wilder er gift og har en liten sønn, men han er ingen god familiemann. Han gjennomgår et nervøst sammenbrudd og havner på et psykiatrisk sykehus. Opplevelsene derfra gjør at han får ide til et filmmanus. Han innleder et forhold til Pamela, en student som er mye yngre enn ham, med kontakter i filmbransjen. Sammen prøver de å realisere filmprosjektet.

John Wilder er ingen sympatisk romankarakter. Han svikter familien og han svikter seg selv. Dessverre blir du som leser litt trøtt av ham også. Selve romanen og plottet kan ikke sies å være særlig originalt, denne historien er blitt fortalt før av andre forfattere, på en mer minneverdig måte. Det skal likevel sies at denne leseren holdt interessen ganske bra oppe, men det skyldtes at romanen visstnok inneholder mange biografisk elementer fra Richard Yates eget liv.

Selv om ”Ordensforstyrrelse” ikke er en særlig minneverdig leseropplevelse håper jeg at Oktober fortsetter sine årlige utgivelser av Richard Yates’ romaner. Han skrev syv stykker, i tillegg ble det utgitt to novellesamlinger. I følge et svært leseverdig essay i Boston Review er ”Ordensforstyrrelse” Richard Yates eneste dårlige bok, så om ikke Oktober har tenkt å utgi Richard Yates i komplett utgave så kan det virke litt rart at forlaget velger å utgi akkurat denne romanen.

Påskeparaden

”Påskeparaden”
Av Richard Yates, oversatt av Agnete Øye
Forlaget Oktober, 2010 (218 sider)

Jeg må innrømme at jeg knapt hadde hørt om forfatteren Richard Yates før jeg så filmatiseringen av hans debutroman ”Revolutionary Road”. Filmen med Kate Winslet og Leonardo DiCaprio kom i 2008, men romanen ble utgitt så tidlig som i 1961. Den var en pangstart for Richard Yates forfatterskap, ”Revolutionary Road” ble nominert til National Book Award og ble lovprist av tidens kritikere. Filmen begeistret meg i den grad at jeg ville lese boken den var basert på, og dermed ble jeg introdusert for Richard Yates.

”Ingen av Grimes-søstrene skulle få et lykkelig liv, …” Så enkelt, så nådeløst kan en roman begynne. Denne enkle åpningen setter på en måte standard, den forteller så mye både om historien og om tonen i boken. Richard Yates treffer leseren i mageregionen, stilen er nådeløst avslørende, smertefull utleverende.

Søstrene Sarah og Emily Grimes vokser opp på 1930-tallet, og romanen følger disse skjebnene førti år fremover. Søstrene vokser opp sammen med moren, en rastløs og lettere ustabil kvinne, som tidlig skiller seg fra jentenes far. Sarah Grimes er den eldste, hun er en konvensjonell kvinne og gifter seg snart med en tilsynelatende stødig og ganske velstående mann, selv går hun inn i husmorrollen, i likhet med de fleste amerikanske kvinner på 50- og 60-tallet. Søsteren Emily er en annen type, hun tar utdanning og gjør det bra i yrkeslivet, men mislykkes i privatlivet. Sarah holder lenge på fasaden, før det går aldeles galt. Det samme kan sies om Emily. Forholdet søstrene imellom, det problematiske forholdet til foreldrene, dagliglivets skuffelser og prøvelser, alt skildres i Yates nøkterne språk, i en sår, sympatisk tone.

”Påskeparaden” ble utgitt i 1976, altså 15 år etter ”Revolutionary Road”, men det er ikke vanskelig å kjenne igjen forfatteren. Dette er Richard Yates fjerde roman, og stilen, karakterene og temaene er inntakt. Richard Yates må helt klart kalles en realist. Det er ikke noe jålete eller utstudert ”litterært” i hans språk, setningene kommer nøkterne og tilforlatelige, tilpasset den ”virkeligheten” personene lever i. Språket flyter lett og uanstrengt, bare en forfatter som behersker håndverket kan få historien til å gli på denne måten (her må det i sannhet også gis honnør til oversetteren, jeg leser jo romanen på norsk!). Det blir feil å bruke ord som ”konvensjonell” eller ”tradisjonell” om Yates stil, fordi slike benevnelser i mine ører er heftet med en viss negativ aura, ”det hverdagslige” hos Richard Yates oppleves tvert imot som et friskt pust, og som en befriende oase av menneskelig innsikt.

Richard Yates romankarakterer er tilsynelatende alminnelige mennesker, men mennesker med drømmer og ambisjoner. Det som skaper drama er at drømmene og ambisjonene svinner hen, visner og dør, i takt med romankarakterenes liv. Yates er de uoppfylte hverdagsdrømmers store forfatter. Hans romanpersoner anser seg selv som utvalgte, som særlig begavede, som spesielle, men virkeligheten sier noe annet. Som leser kommer du raskt på innsiden, personene er lette å identifisere seg med, sannsynligvis fordi de fleste av oss har ambisjoner og drømmer som ikke lar seg oppfylle.

”Påskeparaden” er rett og slett en stor leseropplevelse.

Steppeulven

”Steppeulven”
Av Hermann Hesse, oversatt av Peter Magnus
Den Norske Bokklubben, 1988 (214 sider)

Hermann Hesse fikk Nobelprisen i 1946. ”Steppeulven” ble utgitt i 1927, på norsk kom den første gang ut i 1971. Romanen er Hermann Hesses mest kjente, og må regnes som en klassiker, dvs. et referanseverk i den europeiske litteraturhistorien. Det sies at boken fikk mange nye lesere på slutten av 60-tallet, i forbindelse med ungdomsopprøret. Så finnes det også mange popkulturelle referanser knyttet til denne romanen.

Hvordan er det å lese ”Steppeulven” i dag? Boken har stått ulest i hylla i mange år, det var på tide å gi den et forsøk. Passende nok kan man si, siden bokens hovedperson Harry Haller – eller ”Steppeulven” som han kaller seg selv, viser seg å være jevnaldrende med denne leseren. På omslaget omtales romanen som ”en psykologisk studie av femtiåringens krise”, så da har vel lesingen av denne boken vært vel verdt å vente på?

Hoveddelen av boken sies å være et manuskript en leietaker etterlot seg da han reiste videre etter å ha leiet et værelse hos utgiverens tante. Hoveddelen av romanen består derfor av det som er kalt ”Harry Hallers opptegnelser”. Tidlig i disse opptegnelsene finner vi en egen seksjon kalt ”Traktat om Steppeulven”, et hefte som Harry Haller angivelig på mystisk vis får stukket i hånden av en fremmed, et hefte med en tekst som omhandler ham selv. Traktaten fremstår nærmest som en psykologisk studie av Harry Haller og setter ord på ting som Haller selv inntil dette tidspunkt bare har hatt anelser om. Det hele er mystisk og litt skremmende.

Harry Haller er en mann med idealer, han dyrker kun de skjønneste kunster, leser kun de mest høyverdige litterære verk og lytter kun til den mest høyverdige, klassiske musikk. Slik har han vanskelig for å finne innpass i den moderne tid, preget som den er av overfladiske, lettvinte uttrykk. Harry Haller føler seg naturlig nok i utakt med tiden og med menneskene rundt seg. Han er ensom og tilsynelatende venneløs, men sannheten er vel snarere at han ikke har noen glede av å søke andre menneskers selskap. Han er til de grader en intellektuell grubler, han dyrker ånd og kultur, ikke sosiale forbindelser, fest og moro.

I en slik befatning trer han en kveld tilfeldig inn på et skjenkested. Der dumper han ned på en benk sammen med en ung pike – Hermine. Fra dette tidspunkt tar Harry Hallers liv en uventet vending. Hermine er Harrys rake motsetning, livsglad, lettlivet, livlig. Hun utfordrer Harrys oppfatninger og livsstil, lokker og drar ham med seg. Samtidig aner vi som lesere at Hermine ikke tilfeldig dumper borti Harry, at hun på sett og vis er plassert der. Romanen tar videre steg mot det mystiske og overnaturlige, Harrys opplevelser er ikke lenger av denne verden.

Hermann Hesses opptatthet av Østens filosofi og mystikk kom til uttrykk i romanen ”Siddhartha” fra 1922. Det er lett å finne påvirkning fra det samme tankegodset også her. Men i ”Steppeulven” foretar Hesse nærmest en disseksjon av menneskenaturen basert på vestlig psykologi og psykoanalyse. Hvor mange personligheter sleper vi rundt på? Hvilken av våre personligheter får overtaket?