Steppeulven

”Steppeulven”
Av Hermann Hesse, oversatt av Peter Magnus
Den Norske Bokklubben, 1988 (214 sider)

Hermann Hesse fikk Nobelprisen i 1946. ”Steppeulven” ble utgitt i 1927, på norsk kom den første gang ut i 1971. Romanen er Hermann Hesses mest kjente, og må regnes som en klassiker, dvs. et referanseverk i den europeiske litteraturhistorien. Det sies at boken fikk mange nye lesere på slutten av 60-tallet, i forbindelse med ungdomsopprøret. Så finnes det også mange popkulturelle referanser knyttet til denne romanen.

Hvordan er det å lese ”Steppeulven” i dag? Boken har stått ulest i hylla i mange år, det var på tide å gi den et forsøk. Passende nok kan man si, siden bokens hovedperson Harry Haller – eller ”Steppeulven” som han kaller seg selv, viser seg å være jevnaldrende med denne leseren. På omslaget omtales romanen som ”en psykologisk studie av femtiåringens krise”, så da har vel lesingen av denne boken vært vel verdt å vente på?

Hoveddelen av boken sies å være et manuskript en leietaker etterlot seg da han reiste videre etter å ha leiet et værelse hos utgiverens tante. Hoveddelen av romanen består derfor av det som er kalt ”Harry Hallers opptegnelser”. Tidlig i disse opptegnelsene finner vi en egen seksjon kalt ”Traktat om Steppeulven”, et hefte som Harry Haller angivelig på mystisk vis får stukket i hånden av en fremmed, et hefte med en tekst som omhandler ham selv. Traktaten fremstår nærmest som en psykologisk studie av Harry Haller og setter ord på ting som Haller selv inntil dette tidspunkt bare har hatt anelser om. Det hele er mystisk og litt skremmende.

Harry Haller er en mann med idealer, han dyrker kun de skjønneste kunster, leser kun de mest høyverdige litterære verk og lytter kun til den mest høyverdige, klassiske musikk. Slik har han vanskelig for å finne innpass i den moderne tid, preget som den er av overfladiske, lettvinte uttrykk. Harry Haller føler seg naturlig nok i utakt med tiden og med menneskene rundt seg. Han er ensom og tilsynelatende venneløs, men sannheten er vel snarere at han ikke har noen glede av å søke andre menneskers selskap. Han er til de grader en intellektuell grubler, han dyrker ånd og kultur, ikke sosiale forbindelser, fest og moro.

I en slik befatning trer han en kveld tilfeldig inn på et skjenkested. Der dumper han ned på en benk sammen med en ung pike – Hermine. Fra dette tidspunkt tar Harry Hallers liv en uventet vending. Hermine er Harrys rake motsetning, livsglad, lettlivet, livlig. Hun utfordrer Harrys oppfatninger og livsstil, lokker og drar ham med seg. Samtidig aner vi som lesere at Hermine ikke tilfeldig dumper borti Harry, at hun på sett og vis er plassert der. Romanen tar videre steg mot det mystiske og overnaturlige, Harrys opplevelser er ikke lenger av denne verden.

Hermann Hesses opptatthet av Østens filosofi og mystikk kom til uttrykk i romanen ”Siddhartha” fra 1922. Det er lett å finne påvirkning fra det samme tankegodset også her. Men i ”Steppeulven” foretar Hesse nærmest en disseksjon av menneskenaturen basert på vestlig psykologi og psykoanalyse. Hvor mange personligheter sleper vi rundt på? Hvilken av våre personligheter får overtaket?