«De
beste intensjoner»Av Anne Karin Sæther
Cappelen Damm 2019 (511 sider)
«Å la være å bygge ut mer olje og gass i Norge vil være skadelig for klimaet».
- Konsernsjef Helge Lund, på Statoils høstkonferanse 2012
Med «De beste intensjoner. Oljelandet i klimakampen»
har Anne Karin Sæther skrevet en særdeles grundig dokumentar om det moderne
Norges janusansikt; det rike olje- og gassproduserende landet som samtidig vil
fremstå som en ledende miljø- og klimanasjon. Det høres ut som en umulighet, og
Sæther viser med all mulig tydelighet at det er nettopp det; en selvmotsigelse,
ja, nærmest et nasjonalt selvbedrag.
Denne pocketutgaven er en oppdatert utgave av boken som først kom i 2017, men som nå altså er ajourført og høyaktuell. Statoil er historie, Equinor har oppstått som «et energiselskap», altså som et mer tidsriktig, eller politisk korrekt selskap, i en tid hvor oppmerksomheten rundt de menneskeskapte klimaendringene er i ferd med å ta riktig av. Forfatteren selv er utdannet journalist og har jobbet i NRK og Dagsavisen, men hun har også jobbet fem år som kommunikasjonssjef i Bellona. Boken viser at hun har inngående kjennskap til fagfeltet og drar nytte av et stort kontaktnett, på begge sider av klimakampen, kan vi si.
Det som gjør boken til en liten gullgruve er at den så grundig dokumenterer norsk miljø- og klimapolitikk, fra 1980-tallet og frem til i dag, og samtidig har stålkontroll på olje- og gassektorens strategi overfor det politiske miljøet. Selv om fremstillingen er ytterst saklig, noe den grundige referanselisten vitner om, er den til tider også spennende og ikke minst avslørende. Ja, deler av boken er nærmest egnet til å sjokkere, ved at forfatteren så grundig avkler norsk politikk for det den er; nærmest fullt og helt i lommen på oljesektoren … eller oljelobbyen, som dens motstandere gjerne omtaler den som.
Sæthers startskudd er Brundtland-kommisjonens rapport «Vår felles framtid» fra 1987, som kan sies å markerer starten for klima som et eget politikkområde. Den gjorde Brundtland til en høyprofilert, internasjonal miljøpolitiker. Mye kan sies om denne FN-rapporten, men saken er jo at klimautslippene bare har pekt en vei siden – nemlig oppover. Politikere er flinke til å utrede og sette seg mål, men som Sæther så nådeløst avdekker så blir ikke disse målene overholdt, ikke i nærheten!
Alt prat om bærekraft og miljøhensyn er blitt nettopp det – prat, internasjonalt og nasjonalt. I de 25 årene mellom 1990 og 2015 økte klimagassutslippene fra norsk olje- og gassproduksjon med 80 %.
Sæther avdekker realitetene bak retorikken og punkterer flere utbredte myter, f.eks. den om den rene norske olje- og gassen. Norsk olje forurenser like mye som olje produsert i f.eks. Nigeria eller i Russland. Det er riktig at norsk olje- og gassproduksjon kan være mindre forurensende, men selve produksjonsprosessen står for bare 3-5 % av utslippene. Det er forbruket som er hovedproblemet, og der er norskproduserte produkter like ødeleggende som andre lands.
Dette er bare en av sannhetene som står for fall etter at Sæther har analysert dem. Mange av de som skjønner at oljeproduksjonen må stenges for godt nøler med å gå inn for stenging pga. oljesektorens store rolle i norsk økonomi. Heller ikke dette skygger Sæther unna. Konklusjonen hennes er at det er helt feil å tro at Norge blir et fattig land uten olje og gass, bare fattigere. Dette er en vesentlig forskjell. I fremtiden må vi muligens innstille oss på å komme ned på samme nivå som svenskene, som jo driver landet helt uten oljeinntekter.
Denne pocketutgaven er en oppdatert utgave av boken som først kom i 2017, men som nå altså er ajourført og høyaktuell. Statoil er historie, Equinor har oppstått som «et energiselskap», altså som et mer tidsriktig, eller politisk korrekt selskap, i en tid hvor oppmerksomheten rundt de menneskeskapte klimaendringene er i ferd med å ta riktig av. Forfatteren selv er utdannet journalist og har jobbet i NRK og Dagsavisen, men hun har også jobbet fem år som kommunikasjonssjef i Bellona. Boken viser at hun har inngående kjennskap til fagfeltet og drar nytte av et stort kontaktnett, på begge sider av klimakampen, kan vi si.
Det som gjør boken til en liten gullgruve er at den så grundig dokumenterer norsk miljø- og klimapolitikk, fra 1980-tallet og frem til i dag, og samtidig har stålkontroll på olje- og gassektorens strategi overfor det politiske miljøet. Selv om fremstillingen er ytterst saklig, noe den grundige referanselisten vitner om, er den til tider også spennende og ikke minst avslørende. Ja, deler av boken er nærmest egnet til å sjokkere, ved at forfatteren så grundig avkler norsk politikk for det den er; nærmest fullt og helt i lommen på oljesektoren … eller oljelobbyen, som dens motstandere gjerne omtaler den som.
Sæthers startskudd er Brundtland-kommisjonens rapport «Vår felles framtid» fra 1987, som kan sies å markerer starten for klima som et eget politikkområde. Den gjorde Brundtland til en høyprofilert, internasjonal miljøpolitiker. Mye kan sies om denne FN-rapporten, men saken er jo at klimautslippene bare har pekt en vei siden – nemlig oppover. Politikere er flinke til å utrede og sette seg mål, men som Sæther så nådeløst avdekker så blir ikke disse målene overholdt, ikke i nærheten!
Alt prat om bærekraft og miljøhensyn er blitt nettopp det – prat, internasjonalt og nasjonalt. I de 25 årene mellom 1990 og 2015 økte klimagassutslippene fra norsk olje- og gassproduksjon med 80 %.
Sæther avdekker realitetene bak retorikken og punkterer flere utbredte myter, f.eks. den om den rene norske olje- og gassen. Norsk olje forurenser like mye som olje produsert i f.eks. Nigeria eller i Russland. Det er riktig at norsk olje- og gassproduksjon kan være mindre forurensende, men selve produksjonsprosessen står for bare 3-5 % av utslippene. Det er forbruket som er hovedproblemet, og der er norskproduserte produkter like ødeleggende som andre lands.
Dette er bare en av sannhetene som står for fall etter at Sæther har analysert dem. Mange av de som skjønner at oljeproduksjonen må stenges for godt nøler med å gå inn for stenging pga. oljesektorens store rolle i norsk økonomi. Heller ikke dette skygger Sæther unna. Konklusjonen hennes er at det er helt feil å tro at Norge blir et fattig land uten olje og gass, bare fattigere. Dette er en vesentlig forskjell. I fremtiden må vi muligens innstille oss på å komme ned på samme nivå som svenskene, som jo driver landet helt uten oljeinntekter.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar