tirsdag 9. oktober 2018

Vestlandet



”Vestlandet”
Av Erlend O. Nødtvedt
Aschehoug, 2017 (191 sider)

Her har vi en sprudlende, burlesk og fantastisk "roud-trip” av en roman - om selveste Vestlandet, med Anders Lysnes hodeskalle, bondeopprøreren og veibyggeren fra Lærdal, som ble halshugget i Bergen i 1803, som en ikke akkurat frivillig ledsager. Du trodde ikke det var dette du trengte (du, Vestlending) før du faktisk satte i gang å lese denne lille romanperlen.

Erlend O. Nødtvedt har tidligere gitt ut tre diktsamlinger (prisbelønnet), før han altså slår til med en roman som fråtser og velter seg i Vestlandsmytologi. Her dukker det opp et typegalleri av levende og døde (men i praksis gjenoppstandne) kulturpersonligheter fra Hordaland og Sogn & Fjordane, etter hvert som bokens to tvilsomme hovedpersoner begir seg ut på en reise, med misjon om å bringe Anders Lysnes hodeskalle tilbake der den hører hjemme – til Lærdal og den vidgjetne Lærdalsmarknaden.

Reisen skjer med en gammel Toyota Camry, på kryss og tvers langs smale Vestlandsveier, langs dype fjorder og over ganske høye fjelloverganger, inn i trange daler og også ut mot den åpne Nordsjøen. Hele tiden opplever reisefølget karakteristisk vestlandsvær, der de vekselvis møter reelt eksisterende vestlendinger eller spøkelsene til avdøde legender.

Romanen er en slags parodi, der forskjellene på Vestlandet kontra Østlandet, hele tiden blir vektlagt. Det er ikke tvil hva som er å foretrekke. Østlendingen er her representert ved ”Austmannen”, en skremmende skikkelse, halvt firkantet byråkrat, halvt embetsmann med røtter i unionstiden, ikke egentlig for en nordmann å regne, forstår vi.

Dette er Vestlandets hevn over sentraliserings-Oslo, i romans form.

"Et sosialistisk kooperativ av samarbeidende vestlandske bygdelag løsrevet fra Oslo-Norge, med et gjenfødt, nynorsk Bergen som naturlig hovedstad, ja takk, gjerne for meg." (s. 106)

Det eneste som er litt vanskelig å forstå er hvorfor ikke Nødvedt skriver på nynorsk.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar