farvel til Eddy Bellegueule

«farvel til Eddy Bellegueule»
Av Édouard Louis, oversatt av Egil Halmøy
Aschehoug, 2015 (173 sider)

Édouard Louis (født 1992) er et fransk stjerneskudd av en forfatter. I 2014 kom denne korte boken ut i Frankrike, og ble en sensasjon. Vi snakker om en bok som kan regnes som en selvbiografi, en oppvekstskildring i en arbeiderklassefamilie i en liten nord-fransk landsby. Forfatteren het opprinnelig Eddy Bellegueule, men da han var 20 år byttet han navn til Édouard Louis. Han holder visstnok på med en doktorgradsavhandling om klassereiser i litteraturen. Bok nr. to - «Voldens historie», er nettopp kommet ut på norsk.

Jeg leser anmeldelser der boken omtales som en «roman», men i hvert fall i den norske utgaven står det ikke at dette er en roman. Boken er enda et eksempel på den virkelighetsnære, selvbiografiske litteraturen, der forfatteren tar utgangspunkt i eget liv og bruker familiemedlemmer, lokalsamfunn og hendelser fra eget liv. Denne formelen har bl.a. Karl Ove Knausgård, Thomas Espedal, Geir Gulliksen og Vigdis Hjorth benyttet, og det er selvsagt problematisk. Er du rettsløs om du er så uheldig å dele hus med en forfatter?

Eddy vokser altså opp i en liten landsby der det er store sosial skiller mellom arbeidsfolk og middelklassen, stort sett representert ved lærerstanden. Som arbeiderklassegutt forventes det at Eddy adopterer et sett verdier og holdninger som deles av de andre i samme situasjon. Det er her problemet ligger. Eddy er ikke som de andre, han er heller ikke som de andre i sin egen familie. Idealet er at han skal være som «en hardhaus», en tøffing, noe som betyr at typiske macho-verdier råder. Problemet til Eddy er bl.a. at han er feminin, han snakker med en for lys stemme, og han beveger seg som «en homo».

På skolen opplever han daglig mobbing og regelrett mishandling fra to eldre elever. År etter år må han tåle dette, andre slenger stadig vekk skjellsord i hans retning. Hjemme er det ikke stort bedre. Både far og mor fremstilles som lite kjærlige og støttende, opptatt av å presse Eddy inn i hans forventede rolle. Hele familien, ja hele arbeiderklassesamfunnet, er konformt og ufritt, preget av rus, usunn mat og sløving foran tv-apparatet.

For Eddy er det viktig å skjule og benekte at han faktiske er homofil. Han prøver å bli «en hardhaus», men må til slutt gi opp. Redningen blir utdanning. Som en begavet elev får han mulighet til å flytte fra landsbyen da tiden er inne for å begynne på videregående. Dermed kan klassereisen begynne, for Eddy, eller Édouard, blir middelklassen redningen.

Dette er altså boken som fikk Kjartan Fløgstad til å hisse seg kraftig opp fordi han mener at arbeiderklassen trykkes ned i sølen, og at forfatteren ikke makter å se noe som helst positivt i sitt eget oppvekstmiljø. Jeg syns det blir litt å skyte spurv med kanoner. 

Édouard Louis skrev boken i en alder av 20 år, det er en subjektiv beskrivelse av en sår, vanskelig og ganske brutal oppvekst. På tross av dette er det mulig å finne avsnitt der forfatteren makter å løfte blikket og faktisk se foreldrenes situasjon utenfra, det er altså ikke helsvart. Édouard Louis er verken den første eller siste som opplever flukt som eneste mulighet, ingen behøver å klandre ham for det.