M Train

”M Train”

Av Patti Smith, oversatt av Brit Bildøen

Det Norske Samlaget, 2016 (246 sider)

Dette er tredje boken av Patti Smith som Samlaget gir ut i norsk oversettelse. Selvbiografien ”Just Kids” kom i 2012, mens diktsamlingen ”Sanka ull” kom året etter. Patti Smith har spilt mye i Norge de siste årene, og hun har fått et stort publikum her til lands. Nå har hun også fått en stor leserkrets, hun selger nemlig godt.

Først er det verdt å stoppe opp og se nøye på omslagsfotoet. I mørke bruntoner sitter Patti Smith alene ved et lite kafébord. Hun ser resignert, nærmest trist ut i løse luften, eller kanskje er hun nedsunket i dype tanker. På bordet foran henne stor en stor kopp og et polaroidkamera. På slutten av boken får vi forklaringen på bildet, og den tilsynelatende resignasjonen det utstråler. Det viser seg å være tatt på Kafé ’Ino i Greenwich Village, Patti Smiths stamkafé i ti år. Det er tatt siste dagen denne kaféen var åpen. Det er som om forfatteren på bildet sørger over at enda en god venn har gått bort, og at hun nå er enda mer alene enn før.

Patti Smith er selvsagt mest kjent for musikken og som et slags feministisk punkikon fra 1970-tallet. Faktum er imidlertid at hun ga ut flere diktsamlinger før hun slo gjennom med debutplata ”Horses” i 1975. Det var poet og forfatter hun begynte som, og det er kanskje som forfatter hun vil avslutte karrieren også, hun blir tross alt 70 i år, og kanskje passer det 70-åringer bedre å samle tankene på papir fremfor å utagere på en scene.

Tittelen ”M Train” kan kanskje stå for ”Memory Train”? I hvert fall er det den tilbakeskuende forfatteren vi møter oftest i boken. Tekstene består for en stor del av minner, eller refleksjoner over viktige inspirasjonskilder fra kulturens verden, samt drypp fra den personlige sfære, der savnet etter den avdøde ektemannen skinner klarest. Dette er ikke en fortelling fra a til å, men mer selvstendige kapitler som likevel utgjør en helhet i kraft av å formidle en bestemt stemning, eller fargetone. Forfatteren har også illustrert tekstene med mange polaroidfoto.

Som leser får du inntrykk av at forfatteren lever i en helt særegen boble der det meste foregår oppe i hodet. Hvor mange kulturelle referanser som finnes i denne boken er ikke lett å telle, for stort sett alle sider er fylt opp av dem. Patti Smith er en type fan som kan finne på å reise jorden rundt for å oppsøke gravsteder til avdøde helter, enten det er Jean Genet i Marokko, Sylvia Plath i England eller Frida Kahlo i Mexico. Alltid medbringende sitt polaroidkamera, alltid på leting etter relikvier, som om det er helgener hun dyrker.

Det skal sies at mange av kapitlene i ”M Train” er godt skrevet. Patti Smith har helt klart evnen til å skape en litterær grunntone, en stemning som hun holder fast ved. Det er en litt sær verden, for det meste tilbakeskuende, ofte preget av en slags sorg eller en følelse av tap.

”M Train” er opptegnelser fra kafébordene, en bohems erindring om andre bohemer, en kunstnersjels søken etter andre kunstnersjeler, etter et fellesskap der materielle verdier er uten betydning. ”M Train” er ren ånd.