Exit gjenferd

”Exit gjenferd”

Av Philip Roth, oversatt av Tone Formo

Aschehoug, 2011 (284 sider)

Nathan Zuckerman (ja, dette er enda en Zuckerman-roman fra Philip Roth) har de siste 11 årene levd et tilbaketrukket forfatterliv oppe i Berkshireheiene. Han er blitt 71 år og har store plager med prostata og inkontinens. Dette fører ham tilbake til New York for en behandling hos urolog, i håp om å få kontroll på urinlekkasjene. Da Zuckerman i sin tid forlot New York var det for å slippe unna en forfølger som truet ham. Med årene har stillheten og den selvvalgte ensomheten gjort ham godt, han savner overhode ikke det hektiske storbylivet, Zuckerman nyter sin exit og fordyper seg i forfattergjerningen.

Vi skriver 2004. Tilbake i storbyen går ting ikke som Zuckerman har planlagt. Ved en tilfeldighet får han øye på en kvinne han kjente i 1956, Amy Bellette. Amy er barbert på den ene siden av hodet, og han kan se et operasjonsarr i hodet hennes. Amy Bellette var i sin tid gift med Zuckermans favorittforfatter E. L. Lonoff, en forfatter som døde for flere tiår siden og som nå er glemt av de fleste. Zuckerman gir seg ikke til kjenne, men dette tilfeldige møtet får ham straks til å oppsøke et antikvariat der han får tak i originalutgavene av Lonoffs seks novellesamlinger. Tilbake på hotellrommet kan han slå fast at novellene ikke bare var like bra som han husket, de er bedre.

Like etter ser Zuckerman tilfeldigvis en annonse i The New York Review of Books. Et forfatterpar i 30-årene, Billy og Jamie, ønsker å bytte sin 3-roms leilighet på Upper West Side med et rolig, landsens sted, helst for ett år. Spontant velter Zuckerman om på sine planer og tar kontakt med paret, som via finurlige omveier viser seg å stå i en slags forbindelse både med E. L. Lonoff og Amy Bellette. Det viser seg at Jamie har en venn (eller en elsker?), Richard Kliman, som skriver på en biografi om E. L. Lonoff, en biografi som skal avsløre en skitten hemmelighet. Kliman er i besittelse av halvparten av en uutgitt roman av Lonoff, og han er desperat etter å få kloa i resten. Kan Zuckerman hjelpe ham?

Alt dette skjer i løpet av de første 60–70 sidene. Starten på denne romanen fikk meg faktisk til å tenke på Paul Auster, som Auster etablerer Roth et spennende plot, her via en serie tilfeldigheter, og leseren forventer en krimliknende oppfølging.

Men strengt tatt lever ikke resten av romanen opp til disse forventningene. Jo da, historien om det forsvunne romanmanuskriptet følges opp, og den selvutnevnte biografen Kliman blir mer og mer pågående etter hvert som Nathan Zuckerman blir mindre og mindre samarbeidsvillig. Men så blir gamle Zuckermans romantiske lengsler etter den halvparten så gamle Jamie like viktig å fortelle, og romanen tar en litt annen vending enn man kanskje forventet (og håpet).

Det skal sies at Nathan Zuckerman i ”Exit gjenferd” bærer svært mange likhetstrekk med Philip Roth, så det ligger nok mye selvopplevd i denne boken. Er dette kanskje Roths forsøk på å komme fremtidige biografer i forkjøpet ved å sette disse i et lite flatterende lys? Er han redd for at eget forfatterskap skal diskrediteres av snuskete biografier? Nathan Zuckerman nekter å samarbeide med Kliman fordi han anser ham som uskikket til å skrive biografien om favorittforfatteren, Klimans analyse av Lonoff baserer seg på en teori som appellerer til de mest sensasjonshungrige.

”Exit gjenferd” ga Roth Man Booker International Prize, men romanen når ikke helt opp til de høyder som alle bøkene i ”USA-trilogien” holdt.