”Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg”
Av Kjersti Annesdatter Skomsvold
Forlaget Oktober, 2009 (125 sider)
Denne magre romanen har siden den kom ut for tre år siden hatt en forbløffende suksess. Ikke bare fikk forfatteren Tarjei Vesaas debutantpris, mer oppsiktsvekkende er det at boken hittil er gitt ut i 13 land, bla. i Storbritannia og USA, bokmarkeder der norske forfattere sliter med å komme seg inn. Dette er foreløpig den eneste boken som Skomsvold har gitt ut.
Det tar ikke mange timene å lese den. Men det som slo meg var at det i nesten hvert eneste lille avsnitt finnes ”gullkorn”, i form av sprø observasjoner, overraskende og skrudde tanker, og morsomme betraktninger om trivielle, dagligdagse ting.
Vi får historien servert i første person entall av bokens hovedperson, Mathea Martinsen. Hun er en krokrygget gammel dame (litt uklart hvor gammel), som lider av sosial angst, og som har fordrevet livet i tilsynelatende passivitet. Hun har aldri vært i arbeid, er barnløs, har minimalt med sosial omgang, og er stadig mer opptatt av døden. Dødsannonsene er det første hun leser i avisen (”I dag er jeg lettet over at navnet mitt ikke står der. Selv om det kunne vært hyggelig med en dødsannonse som bevis på at jeg har eksistert”).
Matheas ankerfeste til livet er Epsilon, ektemannen som arbeider i Statistisk Sentralbyrå. Epsilon er heller ikke gjennomsnittsmateriale, man kan si at han er mer enn gjennomsnittelig opptatt av statistikk. Det viser seg også at han klamrer seg til jobben i det lengste (han er 70 år), sannsynligvis for å ha et godt påskudd for å komme seg ut av leiligheten der Mathea stort sett oppholder seg.
Romanens styrke er at den ikke inneholder noe overflødig. Dette er en meget stram og gjennomført tekst, tilsynelatende lettfordøyelig, men siden nesten hvert avsnitt rommer en overraskelse vil du som leser gi boken stadig større oppmerksomhet jo nærmere slutten du kommer. Det er ikke mange romaner jeg kan si det samme om.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar