Steve McQueen er død

”Steve McQueen er død”
Av Rune Christiansen
Forlaget Oktober, 1997 (136 sider)

Jeg har alltid sett på Rune Christiansen som poet. Så viser det seg at han like gjerne kan betraktes som romanforfatter. Riktignok har han gitt ut ikke mindre enn ni diktsamlinger siden debuten i 1986, men han har også skrevet hele syv romaner. Det kan faktisk virke som om det er romanformen som er hans greie nå, siden 2000 har han gitt ut fire romaner, men bare en diktsamling.

”Steve McQueen er død” kom ut for snart 15 år siden, den er Christiansens tredje roman. Må si jeg ble litt pirret av tittelen, kanskje derfor jeg kjøpte boken? Jeg tenkte på skuespilleren … Da jeg kom til siste side slo det ned i meg at jeg ikke skjønner hvorfor romanen heter det den heter. Steve McQueen? Hvor ble han av? Det er mulig jeg har gått glipp av noe i løpet av den relativt korte stunden det tok å lese denne lille boken …

Handlingen - veldig kort fortalt: Vi befinner oss i Glasgow. Hovedpersonen Bryan er en mann i 20- årene (?), han har nettopp mistet storebroren. Broren Alan er racebilfører og dør som en følge av en ulykke. Alan betyr nok veldig mye for Bryan, som virker å være en ganske rotløs eksistens. Boken åpner med Alans død på sykehuset, og i fortsettelsen følger vi Bryans vandringer, hans tanker og hans ganske løse forhold til forskjellige kvinner.

Romanens styrke er utvilsomt språket Det merkes at Christiansen er poet, her er ganske så maleriske språklige vendinger, setningene er ofte billedrike og korthugde. Stilen er også ganske så hardkokt til tider, kanskje passende siden Bryan ikke akkurat lever et standard liv. Christiansen bruker et radikalt bokmål, sikkert nært opp til en slags Oslo-dialekt, hvis du som leser misliker dette har du et problem.

Til tross for udiskutable språklige kvaliteter er det synd å si at dette ble en stor leseropplevelse. Historien fengsler meg ikke i særlig grad. Det blir for maniert, for konstruert. Det føles ikke ekte. Sorry.