Medaljens bakside

 

«Medaljens bakside»
Av Fredrik S. Heffermehl
Svein Sandnes Bokforlag AS, 2020 (426 sider)

Fredrik S. Heffermehl er juristen og fredsaktivisten som i 12-13 år har drevet en iherdig kamp for å få Nobelkomiteen til å skjønne hva Alfred Nobel ville med fredsprisen. Det har resultert i mange artikler og bøker på flere språk. I sin nye bok «Medaljens bakside. Nobels fredspris – hundre års ubrukte muligheter» tar Heffermehl et definitivt oppgjør med hvordan Nobelkomiteen har forvaltet arven etter Alfred Nobel.

Nobel var sterkt inspirert av Bertha von Suttner og hennes bok «Ned med våpnene» (1889). I sitt testamente fra 1895 sa Nobel at prisen skal gå til «den som har virket mest eller best for nasjonenes forbrødring og avskaffelse eller reduksjon av stående armeer samt å organisere og utbre fredskongresser.»

«Den norske forvaltningen av Nobels fredsvisjon er et totalhavari» sier Fredrik S. Heffermehl. Heffermehl sier at Nobelkomiteen i alle år har ignorert og handlet i strid med Nobels vilje. Prisen burde kalles «Nobels nedrustningspris». Nobels intensjon var å støtte fredsbevegelsen, personer og organisasjoner som jobbet for fred og nedrustning, dialog og samarbeid mellom nasjoner. Boken gir en grundig dokumentasjon på at nobelkomiteen helt fra starten sviktet dette oppdraget, og stort sett har fulgt sin helt egen definisjon av hva prisen skal være og hva den skal belønne. «Enten må Stortinget velge en Nobelkomite som følger testators intensjoner, eller det må fratas oppgaven som valgkomite», sier Heffermehl.

Boken preges av forfatterens sterke personlige engasjement. Her er flere rammende personkarakteristikker av både medlemmer av nobelkomiteen og av sekretærer. Dette synes jeg er forfriskende. Ellers er boken også en god historiebok og et oppslagsverk når det gjelder prisens historie. Vi får en gjennomgang av alle tidligere vinnere, samt kandidater for hvert eneste år som ble forbigått, og som etter Heffermehls mening er verdige kandidater i henhold til Nobels testamente. Slik er boken også et viktig bidrag til å løfte frem fredsforkjempere som har gjort en stor innsats uten å bli belønnet for det. Tvert imot har de fleste fredsaktivister blitt latterliggjort og forsøkt tiet i hjel.

Heffermehl og venner driver aktiv overvåkning av nobelprisen gjennom The Nobel Peace Price Watch (nobelwill.org) – “What Nobel Really Wanted: to liberate all nations from weapons, warriors – and war”.

 

 

Blodige kronblad

 

«Blodige kronblad»
Av Ngugi wa Thiong’o, oversatt av Reidulf Molvær
Solum Bokvennen, 2019 (672 sider)

Ngugi wa Thiong’o regnes som Kenyas og en av Afrikas viktigste forfattere. «Blodige kronblad» (originaltittel «Petals of Blood»), som kom ut i 1977, går for å være hans viktigste roman. Nå har nisjeforlaget Solum Bokvennen gjort den tilgjengelig for norske lesere.

Jeg visste lite eller ingenting om forfatteren før jeg startet på denne tykke romanen. For å være ærlig visste jeg ikke så mye om Kenyas historie heller, men landet var altså en britisk koloni helt frem til 1963.

Fortellingen vi presenteres for utspiller seg rett etter frigjøringen og i de påfølgende årene. Vi følger et knippe personer som opplever endringene på nært hold, fra den store optimismen og nasjonale stoltheten som gjerne skapes ved nasjonal selvstendighet, og til realismen innhenter dem noen tiår senere. Frigjøringen førte gjerne til at undertrykkingen ble videreført i andre former.

Sentralt i boken er skolelæreren Munira, en slags idealist som kommer fra en ganske velstående familie, men som tar imot en lærerjobb i den avsidesliggende landsbyen Ilmorog. I den skrøpelige skolebygningen er han eneste lærer, og i starten har han sitt svare strev med å få ungene til å møte på skolen. Ingen av landsbyboerne tror vel at denne fremmede læreren vil holde ut særlig lenge. Men Munira blir værende, og vi blir kjent med flere av hans nærmeste i landsbyen, som barpiken Wanja, som skal få en sentral plass i denne romanen.

Ngugi wa Thiong’o bruker landsbyboernes tilværelse for å si noe viktig om Kenyas politiske utvikling. En sentral hendelse i romanen inntrer når en langvarig tørkeperiode skaper sult og nød, og et knippe landsbybeboere bestemmer seg for å gå til hovedstaden for å kontakte sin representant i nasjonalforsamlingen for å be om hjelp. Denne politikeren bryr seg bare om innbyggerne foran hvert valg, ellers har han ingen kontakt med dem. De er «stemmekveg».

Opplevelsene på denne reisen er sentral for å skildre en politisk virkelighet som bryter fundamentalt med de håp og forventninger som det kenyanske folket hadde rett etter frigjøringen. Dette er selvsagt en politisk roman, men forfatteren lesser ikke på med politiske utlegninger, han er mer sofistikert enn som så.