Grensen

”Grensen”
Av Erika Fatland
Kagge Forlag AS, 2017 (624 sider)

En sjeldent ambisiøs reiseskildring som lider under en kraftig politisk slagside.

Erika Fatland legger listen høyt, ja, på mange måter har hun satt en ny, norsk standard når det gjelder reiseskildringer. Tidligere har hun bl.a. gitt ut boken ”Sovjetistan” (2014), som omhandlet reiser gjennom Turkmenistan, Kasakhstan, Tadsjikistan, Kirgisistan og Usbekistan, alle land som er så godt som ukjente for nordmenn.

Her har hun like godt valgt å legge listen enda høyere, ved å reise rundt hele Russland, verdens suverent største stat, et geografisk område som dekker 1/8 av verdens landmasse. Reisen starter helt i øst, der hun mønstrer på et eksklusivt cruise som går gjennom Nordøstpassasjen, og ender opp i Murmansk.

Dette første kapittelet skiller seg litt ut fra de resterende. Det er interessant å lese Fatlands observasjoner av dette svære arktiske landskapet, som ligger nærest øde, samtidig som det er bestrødd av stygge, rustne spor av menneskelig ”sivilisasjon”. Her er tegn på at både det tidligere Sovjetunionen, dagens nyliberalistiske Russland og de pågående klimaendringene har satt sine spor på landskapet. Samtidig er det fornøyelig å lese om Fatlands reiseselskap. Det eksklusive cruiset består for en står del av rike, eldre globetrottere, som tydeligvis tilbringer de siste årene av sitt liv på å reise rundt til alle flekker av kloden.

Deretter går reisen til Nord-Korea, før turen går videre til Kina, Mongolia, Kasakhstan, Aserbajdsjan, Georgia, Ukraina, Hviterussland, Litauen, Polen, Latvia, Estland, Finland og Norge.

En meget krevende nabo

Hva har Norge til felles med Nord-Korea? Det eneste må være at vi begge deler grense mot Russland.

Disse, i utgangspunktet, ganske så ulike landene har nemlig dette til felles: De deler alle sammen grense mot Russland. Erika Fatlands ambisjon blir å si noe om hva naboskapet med Russland har gjort med disse statene. For dette blir et stort poeng for Fatland: Russland har fra de tidligste tider og frem til dags dato vært en meget krevende og til tider farlig aggressiv nabo, som har satt sitt klare stempel på nabolandene opp gjennom historien.

Bortsett fra Norge har alle disse landene på ett eller flere tidspunkt enten vært innlemmet, okkupert eller lagt i krig med det veldige nabolandet. Om vi snakker om det gamle tsar-Russland, det kommunistiske Sovjetunionen, eller dagens Russland ledet av Putin, synes mønsteret å være det samme; Russland er en farlig og krevende nabo.

Fatlands metode

Erika Fatland har mildt sagt drevet omfattende studier før hun la ut på denne reisen. En ting er at hun etter lange opphold i Russland snakker russisk, og følgelig kjenner Russland og russerne godt. Men i tillegg har hun lest seg opp på alle nabolandenes historie, og her trekkes linjene gjerne tusen år tilbake i tid. Leseren skal ha interesse for historie, i tillegg til geografi. Til tross for at boken kan kvalifisere til betegnelsen ”murstein”, med sine drøyt 600 sider, er den ikke vanskelig å komme gjennom, her er rikelig med anekdoter og observasjoner som gjør at lesingen går relativt raskt unna.

Kapitlene starter gjerne med å fortelle om reisen hun er på, før historietimen starter. Samtidig er teksten krydret med politiske betraktninger og vurderinger, gjerne fremmet som udiskutable sannheter. Problemer er jo at flere av disse politiske fremstillingene er sterkt farget. Kort fortalt er Fatlands politiske utlegninger pro-NATO, USA og Vesten. Det blir ofte som å lese politiske kronikker i Aftenposten.

Kapittelet om reisen i Nord-Korea skiller seg negativt ut. Her er det svært lite nytt å hente. Erika Fatland er sosialantropolog, men teksten er nærmest blottet for en antropologisk tilnærming. Alt Fatland ser er et totalitært samfunn, nærmest teaterkullisser som er satt opp for å lure turister. At hun må reise på en organisert tur, og hele tiden ha følge med statsautoriserte guider og tolker, gjør at hun ikke evner å komme i kontakt med vanlige folk. Ikke noe nytt med det. Men det skuffende er jo antropologen og forfatteren Fatland er ute av stand til å trenge bak fasaden. Hun har ingen vilje eller evne til å sette seg i nordkoreanernes sted. I det hele tatt kunne hun droppet turen til Nord-Korea, for hun skriver ikke annet enn det mange vestlige ”turister”, i dette tilfellet en forfatter i forkledning, allerede har gjort. Hun kommer til kort.

I det hele tatt er flere kapitler skjemmet av lettvinte politiske slutninger og beskrivelser som er ytterst partiske. Boken er jo nærmest unisont hyllet av kritikerne, men flere burde satt spørsmålstegn ved deler av denne reiseskildringen.

Anarchy in the UKR

”Anarchy in the UKR”
Av Serhij Zjadan, oversatt av Dagfinn Foldøy

Pax Forlag A/S, 2017 (256 sider)

Dette er den første boken som er oversatt fra ukrainsk til norsk. Serhij Zjadan har skrevet en dagsaktuell roman i to deler, som i utgangspunktet kan gi oss et litt annerledes blikk på dagens Ukraina enn det vi vanligvis møter i mediene. Handlingen er lagt til det østlige Ukraina, der pro-russiske separatister er i flertall.

Bokens første del er en slags parafrase til Sex Pistols ”Anarchy in the UK”. Her er hovedpersonens anliggende å skrive en bok om anarkismen i Ukraina. Men det går bare sånn passe med bokprosjektet. Fortellingen blir gradvis en slags roadmovie der vi følger et punkband på turne. Her blir det flust av minner fra en ganske så turbulent ungdomstid fra 1980-tallet og fremover, en slags oppvekstskildring av en outsider, ikke så ulik andre oppvekstskildringer vi har lest før.

Zjadan er like mye en filosoferende som en konkret fortellende forfatter. Lange passasjer blir derfor en indre monolog, en slags jakt på frihetsbegrepet sett fra en ukrainsk outsiders perspektiv. Er denne ukrainske outsideren egentlig så veldig forskjellig fra sin britiske åndsbror? Nei, problemstillingene er ganske universelle til tross for de uvante omgivelsene.

I romanens andre del – Dagbok fra Luhansk – er handlingen lagt til april-mai 2014. Hovedpersonen er nå bak frontlinjene, blant de pro-russiske opprørerne. Men dette er i liten grad en krigsskildring. Serhij Zjadan er en filosofisk anlagt forfatter som fortsetter å kverne rundt frihetsbegrepet, i omgivelser der frihet synes å ha trange kår.

Det perfekte diktatur

”Det perfekte diktatur”
Av Stein Ringen, oversatt av Tora Larsen Morset

Scandinavian Academic Press
c/o Spartacus Forlag AS, 2017 (318 sider)

Stein Ringen er professor emeritus ved Universitetet i Oxford, men har bl.a. vært gjesteprofessor i Hong Kong. Boken ble opprinnelig utgitt av Hong Kong University Press i 2016. Ringen har satt seg fore å beskrive Kina i dag, en stat som på alle områder har reist seg og som nå ruver på verdensarenaen.

Når Kina omtales er det gjerne med fokus på den påtakelige økonomiske veksten landet har opplevd de siste tiårene, og den stadig viktigere rollen Kina spiller på den internasjonale arenaen. Mange mener at Kina straks vil passere USA når det gjelder økonomiske muskler. Landet bygger seg også kraftig opp militært for å øke sin innflytelse i Asia, noe nabolandene merker.

To perspektiver på Kina

Det er grovt sagt to perspektiv som anvendes når man snakker om Kinas i dag: Enten at Kina er et diktatur og at vi har grunn til å frykte det, eller at landet har klart å løfte 500-600 millioner mennesker ut av fattigdom, noe som er beundringsverdig. Men kan ikke Kina være begge deler, både et diktatur og et samfunn der stadig flere innbyggere opplever økonomisk fremgang? Og når det siste er tilfelle; vil ikke dette sikre diktaturet legitimitet i egen befolkning?

Stein Ringens bok går grundig til verks og gir mange interessante opplysninger om det kinesiske samfunnet, og det politiske systemet det hviler på. Men han er samtidig klar på at mye fremdeles er usikkert, at kildene ikke nødvendigvis er pålitelige, og at fri, samfunnsvitenskapelig forskning ikke er mulig å bedrive når Kina er tema. Landet styres nemlig av et repressivt regime, som er mer totalitært enn autoritært, og som av den grunn kontrollerer akademia på en måte som gjør fri forskning umulig. Derfor er Ringen selv for eksempel nøye med ikke å navngi informanter.

Dagens Kina er en unik stat

Et av Ringens hovedpoenger er at dagens Kina er en stat som ikke likner noen annen, at Kina på mange måter er en ny type stat, en ”sosialistisk markedsøkonomi”, der Partiet er maktsentrum, og hvor stadig mer makt samles på stadig færre hender. Nå legges mer og mer makt i hendene på Xi Jinping, som styrer med stadig videre fullmakter. At Kina gjør seg mer og mer avhengig av en eneste leder er et brudd med det kollektive lederskapet som utviklet seg etter at Mao døde.

Setter spørsmål ved Kinas økonomi

Et hovedpoeng for Ringen er at regimets hovedmål er overlevelse, å opprettholde eget herredømme. Med en middelklasse bestående av 600-700 millioner forbrukere med kjøpekraft, er det disse som på mange måter bestemmer hvor lenge Partiet vil sitte med makten. Så lenge disse massene opplever fremgang vil Partiets maktposisjon ikke være truet, men hva skjer hvis økonomien stagnerer, eller til og med kollapser?

I boken prøver Ringen å tilbakevise at Kina er en slik økonomisk suksess som mange har inntrykk av. I følge professoren kan vi ikke stole på kinesisk statistikk, eller egentlig noe av den informasjonen som kommer fra styresmaktene. Ringen mener at samfunnet er gjennomkorrupt, at alt kan kjøpes, dette gjelder også politiske posisjoner.

På mange områder leverer staten ikke innbyggerne det du kan forvente av en økonomisk stormakt. Innbyggerne lever også svært ulike liv, der forskjellene mellom bybeboerne og landsbybefolkning kan være enorm. Landsbybeboerne har ikke mulighet til å flytte, de er stedbundne siden systemet ikke tillater at folk bosetter seg på eget initiativ. Derfor finnes det også flere hundre millioner kinesere som lever i tilbakeliggende strøk, i relativ fattigdom.

I tillegg kommer noen hundre millioner migrantarbeidere som jobber i byene, men som ikke har bybeboernes rettigheter. Her snakker vi i realiteten om arbeidskraft som er ofre for stor utbytting, men har få rettigheter.

En ny type overvåkingsstat

Bildet han tegner av Kina er ikke ”kommunistisk”, ideologien spiller mindre rolle når hovedpoenget er å opprettholde Partiets makt. Slik blir enhver politikk som kan tjene Partiet legitim. Det viktigste er at dette styresettet opprettholdes ved at Partiet har utviklet et historisk sett helt unikt ”kontrollokrati”, et overvåkningssamfunn der hver enkelt av de 1,4 milliarder innbyggere holdes øye med, og der avvik slås brutalt ned på.

Dette er ikke et regime som glemmer. Dette gjør selvsagt at opposisjon er svært vanskelig og risikabelt, ja nærmest umulig. Slik beskriver Ringen Kina i dag som ”Det perfekte diktatur”, en stat der Partiet har all makt og stadig sterkere kontroll.

Angrep eller forsvar

«Angrep eller forsvar»
Av Ingeborg Eliassen og Cathrine Sandnes
Forlaget Manifest, 2015 (140 sider)

Med undertittelen «Kampfly, norske verdier og sikkerhetspolitiske ambisjoner» er dette en lettlest og informativ innføring i dagens norske forsvarspolitiske tenkning. På drøye hundre sider skisserer forfatterne utviklingen fra et bredt vernepliktsforsvar, til dagens tallmessig begrensede, men høyteknologiske forsvar, og hvilke politiske vurderinger som ligger bak. Sentralt står kjøpet av 52 F-35 kampfly, et kjøp som nå legger premissene for hvordan det norske Forsvaret ser ut. Vi snakker om norgeshistoriens største offentlige investering.

Verden har forandret seg, og norsk forsvarspolitikk har endret seg med den. Den kalde krigen opphørte da Sovjetunionen kollapset, men NATO besto. I september 2001 kom de spektakulære terrorangrepene på USA, og straks etter erklærte Bush «krigen mot terror». For første gang ble artikkel 5 i NATO-pakten brukt. «Et angrep på ett medlemsland er et angrep på alle.» Fra da av har Norge bidratt i flere «operasjoner» (les: kriger), som et støttehjul på USAs krigsmaskineri. Ja, det kan se ut som om det er Forsvarets viktigste funksjon i dag; å vise seg som en god alliert for USA.

Boken samler mye faktainformasjon, og klarer å tegne den politiske utviklingslinjen fra etterkrigstidens kaldkrigstenkning til dagens globale trusselbilde, slik dette ser ut fra NATO-hovedkvarteret og Det Hvite Hus. Fra at vi på 1970-tallet hadde forsvarsanlegg i nesten hver eneste kommune, og i en krisesituasjon kunne mobilisere 400.000 norske soldater på kort tid, har vi i dag nærmest avviklet hele Forsvaret. 

Boken gjengir kjent kritikk fra bl.a. tidligere generalinspektør i Hæren Robert Mood, som i 2008 sa: «Hæren er kun i stand til å kontrollere området mellom Sinsen og Røa (…) forutsatt at vi hadde luftvern, hvilket vi ikke har.» Forfatterne gjengir også mye av debatten rundt kampflykjøpet, der flere kvalifiserte stemmer gikk sterkt imot at Norge skulle velge det amerikanske F-35 kampflyet. Men som vi vet, til liten nytte. Stortinget har gått inn for at vi skal kjøpe 52 slike fly. Selve anskaffelsen skal koste oss 68 milliarder, men den virkelig store kostnaden blir å drifte disse flyene. Totalkostnadene er stipulert til 268 milliarder 2017-kroner.

Denne enorme investeringen gjør at Forsvaret ikke har økonomi til å drifte resten av våpengrenene, og den stående styrken er på et så lavt nivå at vi nesten kan si at landet «ligger forsvarsløst, nakent.» Men vi vil vise oss som en god alliert til USA! 12 av de 52 kampflyene er nemlig satt av til offensive NATO-operasjoner (les; kriger) rundt omkring i verden, der USA mener at vi må intervenere!

Selv om det er 3 år siden denne boken kom ut er den høyst aktuell lesning for alle som er interessert i norsk forsvarspolitikk. Her får du mye kunnskap på kort tid.

En av oss

”En av oss”
Av Åsne Seierstad
Kagge Forlag AS, 2013 (533 sider)

Den nylig lanserte Utøya-filmen fikk meg til endelig å ta fatt på Åsne Seierstads lovpriste bok om terroren som rammet Oslo og Utøya 22. juli 2011. Med undertittelen ”En fortelling om Norge” er det klart at Seierstad har større ambisjoner enn bare å fortelle om bomben i Regjeringskvartalet og drapene på Utøya, hun gir oss en bred og sammensatt historie som angår alle innbyggere i landet.

Rent fortellerteknisk skaper Seierstad et bredere lerret ved å inkludere historien om noen av de AUF-ungdommen som var på Utøya. Vi blir godt kjent med dem og familiene deres. Dette grepet er godt, for det bidrar til å åpne øynene på oss når det gjelder ofrenes situasjon og skjebne. Dermed er boken langt mer enn et portrett av terroristen og hans handlinger, slik skapes en mye bredere fortelling, ambisjonen er altså å skrive ”en fortelling om Norge”.

La det være sagt med en gang: Dette er en meget sterk og medrivende bok. Seierstad er en svært dyktig forfatter, som med romanforfatterens innlevelse gir oss en dokumentarisk gjengivelse av begivenhetene 22. juli, men også graver så dypt det lar seg gjøre i gåten Anders Behring Breivik. Var/er han psykisk syk og var han psykotisk i gjerningsøyeblikket, eller var/er han rett og slett en høyreekstrem terrorist og barnemorder drevet av ideologisk hat? Mye av rettssaken dreide seg om å få svar på dette spørsmålet.

Fra side 300 og utover skildrer Seierstad drapene på Utøya på en svært detaljert og rystende måte. Dette er svært sterk lesning. Det er nesten som jeg kan si at jeg ikke har tatt inn over meg all grusomheten før nå, etter å ha lest dette!

I resten av omtalen konsentrerer jeg meg om hva Seierstad finner ut om ”gåten Breivik”.

Gåten Breivik

Selv har jeg selvsagt lest mye, sett mye og hørt mye om saken, som de fleste andre nordmenn. Likevel er det spesielt å få denne boken mellom hendene, for opp i all gru og avsky som omhyller ugjerningene, er det altså en etnisk norsk, hvit Oslo Vest-gutt som begår den verste kriminalhandling i Norge siden 2. verdenskrig, en sak så stygg at den gikk verden rundt. ”En av oss” altså, hvordan er det mulig?

Åsne Seierstad bruker en stor del av de 300 første sidene på å tegne opp Breiviks barndom og oppvekst, hans ungdomstid og tidlige voksenliv. Han er 32 år da han utfører terrorhandlingene. Selv om Breivik vokste opp på Oslo Vest, og er sønn av en norsk diplomat, var det ingen spesielt privilegert oppvekst. Hans far forsvant tidlig ut av bildet og har hatt lite kontakt med ham. Breivik vokste opp med moren og en eldre søster. Han gikk på skole med de rike og vellykkede, men følte seg nok mindre vellykket selv. Likevel er det tydelig at han identifiserte seg med miljøet og strebet etter å bli et fullverdig medlem av det.

Seierstad bruker gamle rapporter fra Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri, der Breivik var til utredning som barn, for å si noe sikkert om hvordan han hadde det i familien. I tillegg kommer det frem at Åsene Seierstad fikk intervjue moren Wenche på Radiumhospitalet en uke før hun døde. Slik kommer vi langt inn i intimsonen. Vi følger også ungdomstiden, der han i en treårsperiode var aktiv som tagger, i et miljø der han strevde med å gjøre seg bemerket og beundret. Dette førte til at han ble bøtelagt flere ganger, men uten at han lykkes å få innpass blant de kuleste.

Tiden i Frimurerordenen og i Fremskrittspartiet blir også belyst. I politikken hadde han ambisjoner, men lyktes ikke. Etter noen år som aktiv i FrPU trakk han seg tilbake, men forble støttemedlem. Parallelt med alt dette har han store planer som grunder, ambisjonen er å bli rik. Det er tydelig at dette er en streber, men ofte skjærer det seg. Likevel får han ting til, han tjener store penger i perioder.

Grandiost selvbilde

Men utdanningsmessig fullførte han aldri videregående skole, han droppet ut siste året. Kanskje sier dette noe om psyken. Breivik mener tydeligvis at han ikke trenger utdanning, han tror at han kan bedrive selvutdanning ved å lese og studere på egenhånd. Han anser seg som belest og kunnskapsrik, men tåler tydeligvis dårlig å bli korrigert eller motsagt.

De fem siste årene før terrorhandlingene flytter han hjem til moren. På gutterommet bor han som i en hule, og det er tydelig at han er ute å kjøre sosialt og psykisk. Han lever på nettet, spiller dataspill store deler av døgnet. Resten av tiden leser han høyreekstreme blogger, som inspirerer ham stort. Det grandiose selvbildet hans trigges av ideene, og han ender altså opp i en fantasiverden der han selv blir en kommandør i en fiktiv Tempelorden, med ambisjon om å drive muslimene ut av Norge og Europa.

At han så leier seg en avsides gård i Østerdalen der han planlegger og forbereder terrorhandlingene er en nesten utrolig historie om en dedikert, men fortapt einstøing, som likevel kobles på denne verden gjennom en fascistisk ideologi som har flere sympatisører enn vi liker å tro.

Det som gjør Breivik spesiell er imidlertid at han handlet, han agerte, han var villig til å ofre seg for saken. Breivik trodde selv at han skulle dø 22. juli 2011.

Skildringen av selve terrordagen 22. juli er ellers rystende på den måten at den avslører en sjokkerende inkompetanse i politiet. Politiet strøk med glans 22. juli. Helsevesenet besto derimot med glans, det samme kan vi si om de tilfeldige hjelperne som satte livet på spill.

Rettssaken, etterspillet

Rettssaken ble gjennomført på en måte som sjokkerte resten av verden. Bl.a. ble utenlandske journalister rystet over at aktoratet gikk bort og håndhilste på Breivik da han ankom salen! Her vant norsk rettsvesen stort, de viste at de anså Breivik som et menneske (”en av oss”?) og ikke kun som et monster. Selve rettssaken ble gjennomført på en svært grundig og sivilisert måte, der bl.a. svært mange vitner fikk fremføre sine vitnemål.

Den store saken var jo om Breivik var tilregnelig eller ikke. Skyldspørsmålet var det selvsagt ikke tema, men kunne han stilles til ansvar? Den første sakkyndigrapporten konkuderte med at Breivik var psykotisk, og dermed ikke kunne straffes! Ble den stående ville terroristen blitt sendt til tvungen psykisk behandling, med utsikt til å bli vurdert som frisk om noen år! Denne konklusjonen krevde en ny rapport, denne trakk den motsatte slutningen at Breivik var tilregnelig, og dermed kunne straffes.

I det hele tatt … rettspsykiatrien kom evle neppe styrket ut av denne saken.

For Breivik ble rettssaken en mulighet til å fronte saken på nytt. Han forberedte seg grundig. Hans narcisistiske natur fikk blomstre. Han så frem til en fengselstilværelse der han skulle fortsette ”kampen” som en skrivende ideolog og fører, som kommuniserte med sine støttespillere på nettet.

Hans stadige krav og klaging til fengselsmyndighetene viser at dette ikke har ført frem. Hva er Breivik i dag? Han sitter isolert, han vil aldri komme ut igjen. Han har ingen kontakt med påståtte støttespillere. Han vil for alltid være synonymt med et mareritt, en grusom ugjerningsmann som Norge i humanismens navn holder i live, men som ikke lenger har noe liv.