Begynnelser

”Begynnelser”
Av Carl Frode Tiller
H. Aschehoug & Co, 2017 (342 sider)

Helt siden debuten med ”Skråninga” i 2001, via ”Bipersonar” (2003) og trilogien ”Innsirkling” (2007 – 2014) har Carl Frode Tiller tilhørt toppdivisjonen av norske romanforfattere. Det er knapt noen andre som i romans form klarer å se så dypt inn i menneskesinnet som Tiller. Her ser du bak de ytre handlingene og inn i det innerste indre, der hvor du normalt aldri når. Dette er forfatterens udiskutable styrke.

En annen faktor som etter min oppfatning gjør Tiller til en viktig forfatter er at persongalleriet hans er lett gjenkjennelig. Det er vanlige menneskers liv som skildres, noe som gjør at bøkene oppfattes som relevante. Du kan lett sitte igjen som et litt klokere menneske etter å ha lest en roman av ham, jeg vil påstå at det er mye å lære av å lese Tiller. Sånn sett er dette forfatterskapet viktig.

Årets roman ”Begynnelser” fortsetter i samme sporet og forfatterens distinkte stemme gjenkjennes fra første side. Men Tiller tar et nytt grep. Istedenfor å fortelle på den vanlige kronologiske måten snur han om og forteller historien fra slutten og bakover. Omvendt kronologisk handlingsforløp altså. Dermed starter romanen med at hovedpersonen ligger død i sykehussengen etter et vellykket selvmord i trafikken og slutter med noen tidlige barndomsminner, eller egentlig ikke … Tiller klarer å knytte dette sammen på finurlig vis, noe som hever avslutningskapittelet et par hakk.

Hovedpersonen Terje jobber i miljøavdelingen hos Fylkesmannen i Sør-Trøndelag, der han som byråkrat kjemper en kamp for å bevare mest mulig av naturmangfoldet. Han er gift og har en datter. Det resterende persongalleriet består av en alkoholisert mor og en eldre søster som han forakter. Det er altså igjen de nære relasjoner i familien som Tiller er opptatt av.

Siden hendelsene i romanen skjer før årsakene blir klargjort for leseren blir lesingen en jakt på svar. Det er naturlig at vi i starten føler sympati med hovedpersonen, men gradvis blir det vanskeligere og vanskeligere å føle noe særlig sympati med Terje, for denne hovedpersonen er en skakkjørt og kalkulerende personlighet. Et grep vi for øvrig kjenner fra tidligere Tiller-romaner er at hovedpersonen liksom ligger i forkant av samtalen og styrer dialogen ut i fra hvilken respons han forventer fra samtalepartneren. Denne veklingen mellom indre tanker og dialog skaper psykologisk innsikt.

”Begynnelser” starter altså med slutten, og for hvert kapittel hopper romanen bakover i tid. Med kapitteloverskrifter som ”Dagen før det igjen”, ”Fire år før det igjen” og ”To dager før det igjen” gir Tiller oss denne byråkratens, må vi si, tragiske livshistorie i utvalgte øyeblikk. Snedig gjort.

Carl Frode Tillers sjette roman har altså de samme kvalitetene som de fem første. Til sammen blir dette en romanrekke svært få forfattere kan matche.

Ti dager som rystet verden

”Ti dager som rystet verden”
Av John Reed, oversatt av Charlie Jansson
Spartacus Forlag AS, 2017 (327 sider)

I disse dager er det 100 år siden den store russiske revolusjonen, og hva er da mer naturlig enn å lese ”Ti dager som rystet verden” av John Reed?

Dette er en reportasjebok, eller en øyenvitneskildring, skrevet av en som faktisk var der da det skjedde. Boken er en dag-for-dag dokumentar om de dramatiske begivenhetene som skulle føre til at bolsjevikene tok makten, og med revolusjonær glød forsøkte å skape den første sosialistiske statsdannelse i historien.

John Reed var en amerikansk journalist som sympatiserte med bolsjevikene, og som kom inn i de innerste kretsene rundt Lenin og Trotskij da revolusjonen kom i oktober/november 1917. Reed løper gatelangs i Petrograd (som Leningrad/St. Petersburg ble kalt den gang), fra møte til møte, fra gatekamper og opphetede diskusjoner, fra det ene fraksjonsmøte til det andre, og dokumenterer hendelsene med nitid grundighet.

Boken er altså en tett-på reportasje, der historiske skikkelser (og mange glemte) opptrer. Heldigvis har forlaget tatt konsekvensen av at leseren ikke nødvendigvis er faghistoriker med master i den russiske revolusjon. Derfor har boken et forord, og hvert kapittel er utstyrt med en innledende kommentar, av NRK-journalisten Morten Jentoft. Det er likevel en fordel om leseren kjenner revolusjonshistorien i grove trekk, ellers er det nok en fare for at han/hun faller av lasset.

Mengden av personer, grupperinger og partier er stort, noe som gjør at det tidvis er både forvirrende og litt trøttende å følge med. Likevel klarer forfatteren å fange den gløden som de revolusjonære kreftene var i besittelse av, midt i all forvirring, tilbakeslag og ideologisk strid som hersket mellom fraksjonene. ”Ti dager som rystet verden” er derfor et uvurderlig dokument fra en historisk hendelse som fikk stor betydning for hele verden de påfølgende hundre årene.

John Reed (bildet) støttet selv bolsjevikene og ble en personlig venn av Lenin. Etter revolusjonen reiste han hjem til USA, der han deltok i stiftelsen av det amerikanske kommunistispartiet. Han ble imidlertid politisk forfulgt, og forlot USA. Reed bosatte seg i Moskva, der han døde i 1920. Han ble begravd som en helt, og hans urne er støpt inn i Kremlins mur.

I 1981 laget Warren Beatty filmen ”Reds” om John Reed. Det er på tide det å se den en gang til.

Hysj, vi regner. Hvorfor økonomer ikke forstår virkeligheten

”Hysj, vi regner. Hvorfor økonomer ikke forstår virkeligheten”
Av Roman Linneberg Eliassen

Forlaget Manifest AS, 2016 (120 sider)

Denne lille boken vil gjøre stor skade hvis du på forhånd anser samfunnsøkonomer som autoriteter på økonomifeltet. Det er jo vanlig at media bruker eksperter som intervjuobjekter for å belyse tema, og økonomer får uttale seg titt og ofte. Etter å ha lest Roman Linneberg Eliassens lille bok, som bygger på hans masteroppgave i samfunnsøkonomi fra Universitetet i Bergen, vil du lytte med langt større skepsis.

”Hysj, vi regner” er et sviende oppgjør med samfunnsøkonomistudiet slik det undervises på universiteter i Norge og over store deler av verden. Linneberg Eliassen begynte selv på studiet i 2008, midt under den internasjonale finanskrisen. Han ble overrasket over at den dagsaktuelle krisen ikke var tema på studiet, og at foreleserne fortsatte å forelese om sine matematiske modeller, som om ingenting viktig hadde skjedd.

Da han var ferdig med studiet fire år senere hadde han ingenting lært om verken finanskrisen eller eurokrisen som snudde opp ned på livet til millioner av mennesker. Faget var rett og slett ikke opptatt av virkeligheten, men nærmest blindt forelsket i sine egne modeller, som stort sett består av regneøvelser og kalkyler.

Forfatterens kritikk av faget er at det er størknet i ortodoksi, og at det som læres er ensrettet og sneversynt. Linneberg Eliassen etterlyser flere perspektiver, alternative økonomiske retninger, teoretikere som bryter med det han kaller mainstream teori. Samfunnsøkonomene i dag er stort sett alle sammen utdannet innenfor en eneste retning, med en overdreven bruk av matematikk og likevektsmodeller. Det er frimarkedsøkonomien, i mer eller mindre samme form, som dominerer utdanningen.

Men det foregår tydeligvis et opprør innenfor samfunnsøkonomifaget: Flere og flere skjønner at det rådende dogmet står for fall og etterlyser flere perspektiver. Det er jo overraskende å lese at en økonom som Keynes nærmest er en paria på dagens pensumliste, og at Marx er helt ute.

Forfatterens hovedankepunkt mot dagens økonomifag er rett og slett ikke forholder seg til virkeligheten, eller sagt på en annen måte; samfunnsøkonomifaget på universitetene lar ikke virkeligheten forstyrre regneøvelsene som bedrives. Modellene er alt!

PS! Roman Linneberg Eliassen har selv gitt et bidrag for pluralisme i økonomifaget, ved at han har oversatt ”23 ting de ikke forteller deg om kapitalismen” av Ha-Joon Chang til norsk.

23 ting de ikke forteller deg om kapitalismen

”23 ting de ikke forteller deg om kapitalismen”
Av Ha-Joon Chang, oversatt av Roman Linneberg Eliassen

Solum/Bokvennen, 2017 (335 sider)

Det har etter hvert kommet noen kritiske bøker om samfunnsøkonomifaget, slik det undervises på høyskoler og universiteter. Oversetteren, Roman Linneberg Eliassen, er selv utdannet samfunnsøkonom og ga i 2016 ut boken ”Hysj, vi regner. Hvorfor økonomer ikke forstår virkeligheten.” Vi har også fått en norsk avdeling av ”Rethinking Economics” – et nettverk av økonomer og økonomistudenter som ønsker å fornye økonomifaget ved å trekke inn det mangfoldet av økonomiske perspektiver som finnes.

Fagkritiske stemmer står nå opp mot den rådende markedsøkonomiske tenkningen som har dominert internasjonalt i snart 40 år. Sør-koreanske Ha-Joon Chang underviser i samfunnsøkonomi ved Cambridge, og er en ledende ekspert på økonomi i utviklingsland. I boken ”23 ting de ikke forteller deg om kapitalismen” leverer han et vitenskapelig fundert angrep på det han kaller ”frimarkedsøkonomien”. Det er særlig tenkningen som utviklet seg i Chicago rundt Milton Friedman på 1970-tallet han retter angrepene mot. Han klarer langt på vei å vise at denne økonomiske retningen i bunn og grunn er en ideologi, og ikke en vitenskapelig fundert økonomisk teori.

På en lettfattelig og pedagogisk måte formulerer han 23 påstander, basert på egen og andres forskning, som alle er stikk i strid med rådende, frimarkedsøkonomisk teori. Slik ønsker Chang å gjendrive en del helt grunnleggende postulater om samfunnsøkonomi, slik disse nærmest er blitt adoptert som ”sannheter” i økonomers og politikeres bevissthet. Changs mål er imidlertid ikke å fremme en sosialistisk økonomisk teori, men nærmest å redde kapitalismen fra dens verste eksesser.

”Kapitalismen er det verste økonomiske systemet, bortsett fra alle de andre.” Forfatteren er altså selv ikke ute etter å avskaffe det kapitalistiske systemet, han er rett og slett ute etter å redde det fra alle teoretikerne som har pervertert kapitalismen med sin ekstreme markedstenkning. Chang etterlyser rammer og reguleringer i markedet, og han er heller ikke enig i at alle områder i samfunnet egner seg for markedsstyring.

Bokens 23 kapitler er alle bygd opp på samme måte. Først gis en enkel fremstilling av en påstand frimarkedsteoretikerne fremmer. Deretter kontrer Chang postulatet ved å hevde at sannheten nesten er den motsatte. Så bruker forfatteren resten av kapittelet til å belegge dette ved å vise til hva forskningen faktisk har funnet ut. Slik gjendriver han flere etablerte myter som vi stadig støter på i politiske debatter.

For å ta et lite utvalg av funn Ha-Joon Chang selv legger frem: Lavere inflasjon har ikke gjort verdensøkonomien mer stabil, markedsliberal politikk gjør sjelden fattige land rike, å gjøre rike folk rikere gjør ikke resten av oss rikere, en stor offentlig sektor gjør folk mer åpne for forandring.

En liten innvending til utgivelsen er at den er litt sent ute. Boken kom ut allerede i 2010, og den var en direkte reaksjon på den internasjonale finanskrisen. Den inntraff allerede for 10 år siden. Noe av teksten virker derfor litt datert.

Jeg blir her i solskinn og i skygge

”Jeg blir her i solskinn og i skygge”

Av Christian Kracht, oversatt av Sverre Dahl
Pelikanen forlag, 2014 (154 sider)

For en tid tilbake leste jeg ”Imperium”, den første romanen av sveitseren Christian Kracht som ble oversatt til norsk. Den fortalte historien om en tysk naturist og vegetarianer som emigrerte til Stillehavet for å danne en koloni av likesinnede på begynnelsen av 1900-tallet, et slags før-hippiesamfunn av utopiske idealister. ”Imperium” var basert på ”en sann historie”, en fantastisk roman fortalt i et overlegent språk.

Derfor er det naturlig å ha store forventninger til denne roman nr. 2 på norsk. ”Jeg blir her i solskinn og i skygge” er igjen en spenstig historie, denne gang med en såkalt kontrafaktisk vri. Premisset her er nemlig at Lenin, som en periode levde i eksil i Sveits, ikke reiste tilbake til Russland og ledet revolusjonen i 1917, men at han derimot ledet den sveitsiske revolusjonen. Slik ble Sveits et eget sovjet, og deretter har det rast en krig i snart 100 år mot fasciststatene England og Tyskland.

I dette geopolitiske fantasiscenarioet fortelles romanens historie av en partikommissær fra Ny-Bern, av afrikansk herkomst. Sveits har nemlig hatt kolonier i Afrika, og her har de rekruttert soldater og partilojale funksjonærer. Denne partikommissæren får i oppdrag å spore opp en avhopper, og slik beveger vi oss inn i den sveitsiske fjellheimen.

Romanen beveger seg altså i et fantasifullt landskap, men samtidig som vi skal befinne oss i våre dager er verden temmelig lik den verden som fantes for 100 år siden. I alpene bomber for eksempel tyske luftskip. Det finnes få spor av moderne teknologi, tydeligvis har den evige krigen som har rast siden starten av 1900-tallet satt sivilisasjonen kraftig tilbake. Krigen har også gjort at den revolusjonære gløden fra Lenins dager nesten har dødd helt ut, det ligger en eim av dessillusjon og galskap over alpelandet.

Igjen viser Christian Kracht seg som en språklig sterk forfatter, hans distinkte stemme er lett å kjenne igjen fra ”Imperium”. Men kanskje er de vel 150 sidene litt for få til riktig å feste denne historien til min litterære hukommelse, faktisk savner jeg tidvis litt mer kjøtt på beinet, litt mer kontekst til den absurde historien som utspiller seg her.