Who Rules the World?

”Who Rules the World?”

Av Noam Chomsky

Hamish Hamilton, 2016 (309 sider)

Noam Chomsky er den fremste amerikanske dissidenten, i betydningen politisk opposisjonelle. Den nå 87 år gamle professoren i lingvistikk har markert seg som en klokkeklar kritiker av amerikansk politikk helt siden Vietnamkrigen. I ”Who Rules the World?” oppsummerer og oppdaterer Chomsky mange av de temaene han har jobbet med i årevis. Det er blitt en bok som snur opp ned på det meste av det som regnes for ”sannheter” i amerikansk politikk.

”Who Rules the World?” er en tittel som pirrer nysgjerrigheten. Litt skuffet er det kanskje grunn til å være hvis du kjøper boken for å få svar på spørsmålet. Det opplagte svaret er USA, men Chomsky nyanserer veldig. Egentlig er ikke dette noe sentralt spørsmål i boken i det hele tatt. Men som Chomsky viser er USA den eneste staten med maktambisjoner over hele kloden og som har en overlegen militær slagkraft til å effektuere dem.

Media produserer systemlojal propaganda
I sitt oppgjør med amerikansk offentlighet (sammen med Edward S. Herman i ”Manufacturing Consent”, 1988) fremstilte han de ledende media i USA som ideologiprodusenter, hvis hovedoppgave er å gi folket systemlojal propaganda. I langt mindre grad enn i Europa har den gjengse borger tilgang til nyhetskilder som utfordrer offisiell politikk. Dette har skapt en befolkning som i stor grad har en annen virkelighetsoppfatning enn resten av kloden, med et selvbilde der USA har et moralsk hegemoni som garantist og leder for ”den frie verden”. Som Chomsky dokumenterer er virkeligheten på alvorlig kollisjonskurs med det bildet amerikanere flest har av sitt eget lands politikk.

De amerikanerne som ikke kjenner ham fra før vil møte en mann som snur opp ned på alle vedtatte ”sannheter”, særlig når det gjelder utenrikspolitikk. ”Sannheter”, vel og merke for et amerikansk publikum. De som tilhører den europeiske venstresiden vil ikke finne så mange overraskende vinklinger. Den europeiske offentligheten ser tross alt helt annerledes ut enn den amerikanske, og systemkritisk journalistikk har langt bedre kår og når mye videre ut i Europa enn den gjør i USA.

Klimaendringer og atomkrig truer vår eksistens

Selvsagt gjør dette Chomsky til en outsider. Så utenfor det gode selskap er han at det sies at New York Times ikke har sitert ham siden 1970-tallet. Usynliggjøring, i form a fortielse, kan som kjent være effektivt. Men i Chomskys tilfelle er det fånyttes. Chomsky nyter nå status som et slags ikon på amerikansk venstreside, og vil garantert være en intellektuell som de nyoppvåkne Bernie Sander-tilhengerne vil lese med stor interesse.

Chomsky anser klimaendringene og faren for atomkrig som de to største truslene mot menneskehetens fortsatte eksistens. Vitenskapsfornekterne har stor makt i USA, og særlig blant Republikanerne er det en unison motstand mot ethvert tiltak som har til hensikt å begrense klimautslipp. Å tro at dette vil endre seg med det første er lite realistisk. Nesten enda verre er det å lese om amerikanernes atomvåpenpolitikk. I boken kan vi lese om flere episoder der verden har vært minutter fra atomkrig, og i praksis utslettelse. Disse hendelsene skyldes politiske ledere som fører en konfrontasjonspolitikk uten tanke på konsekvenser. Hittil har vi nærmest mirakuløst blitt reddet hver gang av enkeltpersoner som har hatt vett nok til ikke å følge ordre, eller prosedyrer. Vi kan definitivt ikke takke de politiske lederne for at vi fortsatt lever.

”Krigen mot terror”

Boken bærer preg av å være en artikkelsamling mer enn en sammenhengende tekst. Det er passasjer i boken som gjentas to eller flere ganger i ulike kapitler. Det virker som om Chomsky benytter anledningen til å oppdatere mange av temaene han har jobbet med i årevis, og det er helt greit. Chomsky bruker noen kapitler på å dissekere det amerikanske demokratiet. Men hovedsakelig er det på det utenrikspolitiske plan han virkelig utfordrer den gjengse oppfatning. Det er for eksempel rystende å lese om Obamas dronekrig, som ikke er noe annet enn drap og terror utenfor all internasjonal lov, ja som bryter med all tankegang rettsstaten bygger på. Den amerikanske retorikken, der ”krigen mot terror” stadig trekkes frem, dissekeres fullstendig.

”The U.S. Is a Leading Terrorist State” er ett av kapitlene her. At USA leder an i internasjonal terror er ikke noe nytt. I følge Chomsky ville alle amerikanske presidenter etter 2. verdenskrig blitt dømt i prosessen de selv initierte i Nürnberg i 1945, for forbrytelser mot freden, krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. USAs utenrikspolitikk etter 2. verdenskrig er historien om en supermakt som bruker alle midler på å sikre sin makt og innflytelse over hele kloden. Hele boken er en solid dokumentasjon på hvordan USA bryter alle internasjonale spilleregler.

Et godt kildeskrift

Den evigvarende Israel-Palestina konflikten vies flere kapitler. Demoniseringen av Iran, den mer enn 50 år lange terroren mot Cuba, støtten til alle diktaturer og forbryterske regimer i Sør- og Latin-Amerika osv. Listen over utenrikspolitiske forbrytelser synes endeløs.

Alle som er interessert i utenrikspolitikk vil finne boken interessant. Den er et utmerket kildeskrift, med over 30 sider med kildehenvisninger. Hvert kapittel er pepret med referanser, noe som selvsagt gjør argumentasjonskraften tung. I tillegg finnes et stikkordregister til slutt, noe som gjør boken til et hendig oppslagsverk til bruk i kommende debatter om utenrikspolitikk.

Trabant

”Trabant”

Av Per Qvale

Bokvennen, 2013 (472 sider)

Romandebut fra en moden mann på 67 år dette. Men Per Qvale er ikke noen fersking i litteraturen, han har en lang karriere som oversetter bak seg, nærmere 50 bøker fra flere språk har han oversatt. Et par fagbøker har han også skrevet. Og så ser jeg at han i år kommer med sin roman nr. to på Bokvennen, så dette er en mann som produserer i stor stil.

Hvordan er det så for denne språkets mann å skrive egen skjønnslitteratur? I løpet av de første 30-40 sidene fikk jeg en følelse av at vi her har å gjøre med en forfatter som har tenkt ”nå skal jeg jaggu vise dem hvordan det skal gjøres”, og da tenker jeg på det rent språklige. Det tok nemlig en stund før Qvales språk føltes naturlig. Det var som om han ville vise hvilken språklig virtuos han kunne være, som leser følte jeg at det ble i overkant både når det gjaldt adjektiver og sjeldne ordvalg. Men gradvis kom jeg liksom inn i det, og i løpet av nesten 500 sider sitter jeg igjen med et inntrykk av at denne stilen kler fortellingen, og at det til tider lektorale, nesten arkaiske språket passer helt fint.

Vi møter oslolektoren Oscar Hov, som i løpet av boken opplever et intrikat kjærlighetsforhold til sin verdensberømte niese bak jernteppet, nærmere bestemt DDR. Kjærlighetshistorien strekker seg over mer enn 30 år, og niesen minner veldig om DDR sin kunstløpsstjerne Katarina Witt. Ja, Gunda i denne boken mer enn bare likner Katarina Witt, hun deler en neste identisk biografi. Lektor Hov er nesten 30 år eldre, men det hindrer ham altså ikke i å innlede et erotisk forhold til niesen som i starten bare er 17 år. Dette forholdet blir nesten altoverskyggende for lektor Hov, til tross for at han bare møter niesen noen få ganger på alle disse årene.

Litt ut i historien møter Oscar en annen Oskar, nemlig Oskar Torp, en gammelkommunist og DDR-nostalgiker bosatt et sted på bygda i Østfold. De to karene møtes tilfeldig langs motorveien, der lektoren har fått et motorhavari med sin Trabant, som for øvrig er en gave fra kunstløpsstjernen. Tilfeldighetene vil ha det til at gammelkommunisten selv er eier av en Trabant, og han tilbyr seg da å hjelpe den havarerte Trabanteieren. Slik innledes et vennskap mellom to i utgangspunktet vidt forskjellige typer, som det likevel viser seg har mye felles. De to gubbene blir et merkelig par som møtes hyppig og som dyrker sitt vennskap over mange år.

Slik blir ”Trabant” også en bok som diskuterer gode og dårlige sider ved DDR-staten, i og med at gammelkommunisten (og skøytestjernen) finner mye bra med DDR, mens lektoren ser alt det negative. En avstikker til det norske krigsoppgjøret, og deportasjonen av norske ”tyskertøser” til Tyskland (og DDR) etter krigen inngår også. Lektor Hovs mor var nemlig en slik, og hun forlot lektoren som liten gutt og tok med seg hans søster til DDR-eksilet.

”Trabant” rommer mye, også humor, og forsvarer derfor noen ukers oppmerksomhet.

Fascisten

”Fascisten”

Av Alberto Moravia, oversatt av Tommy Watz

Solum Forlag, 2015 (376 sider)

Boken kom ut i Italia i 1947, originaltittelen er ”Il conformista”, som det jo må være mer nærliggende å oversette med ”Konformisten”. Filmversjonen til Bernardo Bertolucci kom i 1970, også den kalles ”Fascisten” på norsk. Dette er uansett Moravias mest kjente roman, som først i 2015 ble oversatt til norsk.

”Konformisten” hadde kanskje også vært en mer passende tittel på norsk. Hovedpersonen Marcello har nemlig ikke noe annet ønske enn å bli en anonym i den store flokken, en veltilpasset borger, en i den store menneskemassen som lever sine liv uten uønsket oppmerksomhet. Marcellos ambisjon er å leve som hvilken som helst normal samfunnsborger, med jobb og familie i fred og ro.

Denne higen etter normalitet og anonymitet må tilskrives hendelser i barndommen. Allerede tidlig i boken skildres Marcello som et barn med sadistiske tendenser, som finner glede i å pine og drepe små kryp i hagen. Han aner imidlertid selv at disse lystene ikke er normale, noe som bekreftes da det viser seg at nabogutten ikke deler disse gledene. Dette planter en følelse i Marcello av å være unormal. Dette forsterkes av at han litt senere blir utsatt for seksuelle overgrep av en tilfeldig forbipasserende voksen. Denne overgriperen har en pistol som Marcello svært gjerne vil ha, og møtet ender med at overgriperen blir skutt av Marcello. Marcello flykter, ingenting kobler ham til denne skyteepisoden, men episoden planter en vedvarende redsel for at han en dag skal bli avslørt.

Historien flytter seg deretter tjue år frem i tid. Marcello er nå tretti år, utdannet jurist og ansatt i statens Hemmelige Tjenester. Siden vi befinner oss på 1930-tallet er det klart at Marcello arbeider for den fascistiske staten under Mussolini. For Alberto Moravia er ambisjonen muligens å skildre fasciststatens anonyme, men pliktoppfyllende tjenere, en ansatt i det undertrykkende statsapparatet. Portrettet av Marcello er en psykologisering av fascistens natur, en mennesketype som nok sto Moravia fjernt, siden han selv tilhørte venstresiden. Fristelsen til demonisering av politiske motstandere ville selvsagt lagt denne romanen død, Marcello er derfor en kompleks romanperson, ingen karikatur.

Marcello gifter seg, ikke så mye av kjærlighet, som av et ønske om å realisere sin drøm om en normalt familieliv. Karrieren kan få et byks oppover da han blir tildelt et oppdrag i Paris, der hans tidligere universitetsprofessor bor i eksil, som en leder i motstandsbevegelsen. Som tidligere student av professoren skal Marcello lokke professoren i en felle, slik at fasciststatens agenter kan myrde ham. Marcello inntar rollen som en Judas, og leder agentene frem mot attentatet.

I bokens siste del hopper historien frem til Mussolinis fall. Folkemassen trekker ut i Romas gater, folket har nå vendt seg mot diktaturet og diktatoren, og Marcello og hans kone kan med angst observere hvordan folket har snudd. Marcellos fremtid er usikker, han har jo tjent den fascistiske staten. Men kanskje er han bare en opportunist? Kanskje kan han bevare anonymiteten og fortsette å tjene en ny stat?

Moravia burde kanskje ha avsluttet romanen på en annen måte enn han gjør, for de siste spørsmålene blir ikke besvart, av årsaker jeg ikke vil røpe.

Nemesis

”Nemesis”
Av Philip Roth, oversatt av Tone Formo

H Aschehoug & C0, 2014 (191 sider)

Nestoren i amerikansk litteratur, den evige Nobelpriskandidaten Philip Roth, er blitt 83 år. Denne romanen kom ut i USA i 2010 og er kanskje den siste romanen som kommer fra Roth. Vemodig. Romanen heter ”Nemesis” også på engelsk, og Nemesis er i følge gresk mytologi ånden for guddommelig gjengjeldelse eller hevn mot de som hengir seg til hybris. Du må lese romanen til siste kapittel for å skjønne hva tittelen henspiller på.

Det går ikke mange sidene før leseren er hjemme i et velkjent Philip Roth terreng. Året er 1944 og stedet er Newark, New Jersey. Miljøet er selvsagt jødisk. Hovedpersonen er den unge Bucky Cantor, som til sin store skuffelse ikke blir funnet tjenestedyktig av hæren, og følgelig ikke kan dra i krigen sammen med sine nærmeste kamerater. Dette skaper en følelse av dårlig samvittighet hos Bucky. Isteden jobber han som kommunalt ansatt fritidsleder, og er et forbilde for barn på idrettsbanen.

Bokens drama er knyttet til en polioepidemi som bryter ut, og som fører til stor angst blant befolkningen etter hvert som det ene barnet etter det andre blir rammet. Dette er ti år før poliovaksinen kom på markedet, og Roth skildrer hvordan angsten og hjelpeløsheten griper om seg. Bucky er en pliktoppfyllende og sympatisk kar som gjør sitt beste for å trøste familier som ser barn dø i løpet av få dager. Han er også en av dem som følger offisielle helseråd, mens mange andre lar fordommer og mistro styre.

Dilemmaet hans inntrer den dagen hans forlovede Marcia ordner det slik at Bucky kan ta over en jobb som svømmelærer på en feriekoloni langt utenfor byen, på et sted der polioepidemien ikke har rammet. Etter mange sjelekvaler velger han å si opp jobben som fritidsleder i byen og si ja til den nye jobben. Slik slipper han unna polioen, men han føler hele tiden at han svikter barna som blir igjen i byen. Bucky er på alle måter en ung mann med de beste verdier, men akkurat her mener han at hans motiver ikke kan forsvares, for det er jo selvsagt også kjæresten Marcia, som selv befinner seg på feriekolonien, han lenger etter.

”Nemesis” er en kort roman (i likhet med de tre foregående), men den setter sine spor i leseren. Bare det at Roth klarer å skildre den frykten polio skaper i befolkningen er verdt å ta med seg.

Fangliner

”Fangliner”

Av Kjartan Fløgstad

Det Norske Samlaget, 2001 (134 sider)

Boken kom først ut i 1972, dette er 5. utgaven fra 2001. Lansert som ”fortellinger”, altså ikke som noveller, gir det muligens forfatteren et litt friere spillerom enn det som den noe rigide ”novellen” innbyr til. Et par ganger skeier Fløgstad ut av realismen, men stort sett er det hverdagsrealisme vi får servert.

Etter to diktsamlinger og en prosabok satte disse fortellingene Fløgstad på kartet. Stort sett alle historiene henter handling fra industriarbeidersamfunnet eller fra sjømannslivet. Altså et meget gjenkjennelig miljø for de som har lært Fløgstad å kjenne, det er arbeidsfolks liv og strabaser som skildres.

Samtlige fortellinger må sies å ha et sterkt preg av ”autensitet” over seg, dvs. at forfatteren virker som en med inngående kjennskap til miljøet. Forekomstene av ord og uttrykk fra industri- og sjømannsmiljøet er rikt, noe som sikkert bunner i at Fløgstad selv har arbeidet her og har lagt sin ære i å gi en troverdig ramme rundt historiene.

Så skal det sies at personene fremstår som noe arketypiske, det som muligens fremsto som særlig ekte og autenstisk i 1972 kan i dag bikke over i klisjeer. Her finnes lite av det som senere ble Fløgstads språklige kjennetegn, med de blomstrende blødmene og ordspillene. Likevel skinner sansen for folkelig kultur sterkt, naturlig nok, siden handlingen utspiller seg der den gjør. Å flette inn dialog fra Morgan Kane-bøker var muligens vågalt tidlig på 70-tallet.

”Fangliner” er i dag mer å regne som et forarbeid til de kommende romanene fra det fiktive industristedet Lovra. Fem år senere kom ”Dalen Portland”.