Alice

”Alice”

Av Judith Hermann, oversatt av Sverre Dahl

Pelikanen forag AS, 2013 (147 sider)

Judith Hermann er et nytt bekjentskap for meg, men denne tyske forfatteren regnes som en av de fremste i sin generasjon (hun er født i 1970), ikke bare i Tyskland, men også i europeisk sammenheng.

”Alice” er en novellesamling, der de fem historiene er tett knyttet sammen. Novellene bærer navnet til fem mannspersoner – Micha, Conrad, Richard, Malte og Raymond, som hovedpersonen Alice har en relasjon til, noen nært, andre litt fjernere. Alle novellene

kretser rundt død, sykdom eller savn, og Alice blir en slags observatør, like mye som en deltaker, i de fem mannspersonenes skjebner. Temaet, og det at mange av de samme personene går igjen i flere av novellene, gjør det lett å forestille seg denne boken som en kortroman.

Ikke bare tematisk, men også språklig, henger disse fem novellene veldig nært sammen. Gjennomgående bruker Hermann korte setninger, og de gangene hun benytter seg av dialog, er også den knapp i stilen. Det er periodevis korthogd, men rikt på observasjoner. Dette setter sine krav til leseren, for det som kan oppfattes som en enkel tekst i en ukomplisert stil, rommer gjerne mer enn den ved første øyekast gir inntrykk av.

At Sverre Dahl har tatt på seg jobben med å oversette boken er et kvalitetsstempel. For

var det ikke slik at han nylig sa i et intervju at så godt som all kvalitetslitteratur fra

Tyskland allerede var oversatt til norsk, og at det derfor var vanskelig å finne nye bøker

verdt å jobbe med? Han har altså gjort et unntak for Judith Hermann.

De langtidsboende

”De langtidsboende”

Av Cathrine Knudsen

Cappelen Damm, 2008 (192 sider)

Cathrine Knudsens forfatterskap virker å være en bevart hemmelighet. Riktignok får hun gode, ja, til og med svært gode, kritikker hver gang hun kommer med ny bok, men det er fremdeles kun de mest litteraturinteresserte som har oppdaget henne. Fjorårets roman ”Manuell” fikk unison skryt, men noe salg å snakke om ble det vel ikke?

Jeg leste romanen ”Jeg kunne vært et menneske” fra 2011 og likte den godt. Det var hennes tredje utgivelse siden debuten i 2005. Nå leser jeg meg bakover i forfatterskapet og har kommet til 2008 og romanen ”De langtidsboende”, som jeg også har sans for.

Hun som fører ordet er ansatt på et pensjonat. Sammen med en kollega har hun ansvar for å rengjøre rommene og stelle i stand frokost til de som overnatter der. De fleste gjestene overnatter et døgn eller to, men noen få gjester dukker opp i frokostsalen igjen og igjen. Hvem bor på pensjonat i lengre tid? Hun reflekterer over dette og kommer frem til at ingen bor på et slikt sted frivillig over lang tid. Dette er de langtidsboende.

De langtidsboende prøver i det lengste å skjule at de ikke er på gjennomreise, som de andre gjestene. De langtidsboende bor nemlig ikke frivillig på pensjonatet, men av ulike årsaker er de plassert der. Noen av sosialkontoret, andre har sine helt egne grunner. Men felles er at det hviler en følelse av skam over situasjonen. Cathrine Knudsen klarer å skrive frem en innestengt og lett håpløs atmosfære. Hovedpersonen spionerer på et par av de langtidsboende, og låser seg gjerne inn på rommene deres når de er ute, for å snoke etter svar på hvem disse egentlig er, og hva som har gjort dem til langtidsgjester. Det går så langt som at hun til slutt også spionerer på dem når hun oppdager dem ute i byen, fast bestemt på å avsløre de hemmelighetene de bærer på, og som har ført dem til en langtidstilværelse på pensjonatet.

Romanen er akkurat passe lang til at du holder på interessen, teksten er velkomponert og stringent, leseren suges inn i pensjonatets atmosfære og lar seg fascinere av gjestenes skjebner.

Sjelden har vel også et omslagsdesign føltes så riktig som det Aud Gloppen har utstyrt boken med. Derfor gjengir jeg hele bildet i denne omtalen.

Den største forbrytelsen

”Den største forbrytelsen”

Ofre og gjerningsmenn i det norske Holocaust

Av Marte Michelet

Gyldendal Norsk Forlag AS, 2014 (314 sider)

Antall bøker som utgis om 2. verdenskrig synes å være økende! I bokhandlerne fyller nye bøker om krigen egne hyller, og salget virker å gå strykende. Denne boken har nå kommet i sitt 7. opplag ett år etter utgivelsen, og er altså en bestselger.

Journalisten Marte Michelets første bok er en medrivende fremstilling av de norske jødenes skjebne under 2. verdenskrig. Jeg skriver medrivende, for det er en spennende historiefremstilling hun serverer, om et tema som 70 år etter krigens slutt ennå ikke er uttømt. Det mangler ikke på bøker om 2. verdenskrig i Norge, og også de norske jødenes skjebne er det blitt skrevet bøker om tidligere. Derfor er det litt rart å se at Michelets bok er blitt mottatt som om det skal være første gang dette tragiske krigskapittelet fortelles, det er det selvsagt ikke. Både Ragnar Ulstein og Kristian Ottosen har skrevet om dette før, uten at det gjør denne fremstillingen noe dårligere.

Dette er ingen faghistorisk bok, og derfor kan Marte Michelet ta seg friheter. Hun dramatiserer stoffet rundt den jødiske familien Braude, som ved krigsutbruddet var bosatt på Grunerløkka (ofre), og deres motsats – den norsk statspolitimannen Stian Beck jr. og den tyske Gestapo-offiseren Wilhelm Wagner (gjerningsmenn). Denne dramatiseringen gjør henne i stand til å si hva disse personene tenker og føler i gitte situasjoner, noe som selvsagt er en dikters grep. Så selv om hun er nøye med å henvise til kilder blir det et element av fiksjon her. Men de historiske hendelsene er veldokumenterte.

Det jødiske miljøet i Norge i 1940 var lite, i underkant av 2000 personer. Av disse var langt ifra alle praktiserende i den jødiske tro, mange var sekulære og hadde ingen egentlig jødisk identitet. Men den 26. november 1942, da skipet ”Donau” forlot Oslo havn med over 700 norske jøder i lasterommet, spilte det ingen rolle. Disse menneskene ble arrestert og deportert fordi de ble klassifisert som jøder av NS og de tyske okkupantene. Ingen av dem visste imidlertid på dette tidspunkt at livet skulle enda i Auschwitz noen dager senere.

Michelet bruker 200 sider på å komme frem til november 1942, og deportasjonen. Det er interessant å lese om den første jødiske innvandringen til Norge, for meg var dette nytt stoff. De fleste jødene i Norge innvandret fra Litauen på begynnelsen av 1900-tallet, etter å ha flyktet fra pogromer. Jøder i tusentall utvandret vestover, bare et fåtall kom til Norge. Michelet dokumenterer godt den skepsisen som fantes mot jøder i Norge, noe som for så vidt ble dokumentert i Grunnloven fra 1814, men som levde videre helt åpenlyst i samfunnet.

Nazistene kunne koble jødehatet med kommunisthatet, og frykten for Sovjetunionen. Da den tyske offensiven mot Sovjetunionen satte inn i juni 1941 (”Operasjon Barbarossa”), ble dette samtidig startskuddet på fryktelige massakre og ufattelige krigsforbrytelser mot den jødiske befolkningen i Sovjetunionens vestlige republikker. Pogromer og jødeforfølgelser hadde inntruffet flere ganger under Tsaren, og uviljen, mistenksomheten og hatet mot jøder lå latent i befolkningen her. Å lese Michelets beskrivelser av ugjerningene som fant sted i Litauen og Ukraina i juni 1941 får deg uvilkårlig til å trekke paralleller til de herjingene som dagens IS-terrorister begår i Syria og Irak. Disse krigsforbrytelsene, som også norske soldater i tysk tjeneste må ha deltatt i, virker faktisk et hakk verre!

Da ”Donau” forlot Oslo havn i november 1942 visste ikke de norske jødene hva som ventet dem. Selv om ryktene gikk visste tilsynelatende ingen at utryddelsen av jøder hadde fått et nærmest industrielt preg i den effektive utryddelsesleiren Auschwitz. 767 norske jøder ble sendt til denne leiren, bare 34 overlevde. Medregnet drepte på norsk jord ble til sammen 765 jøder fra Norge ofre for Holocaust. Av de norske jødene klarte ca. 1.100 å flykte fra Norge før denne fatale aksjonen, i all hovedsak til Sverige. Mange nordmenn bisto jøder på flukt. Det betyr 6 av 10 norske jøder faktisk overlevde 2. verdenskrig.

Solar

”Solar”

Av Ian McEwan, oversatt av Halvor Kristiansen

Gyldendal Norsk Forlag, 2010 (321 sider)

Ian McEwan er en feiret forfatter med en lang rekke utgivelser bak seg. McEwan skriver i en rekke genre, og de aller fleste romanene hans er oversatt til norsk. Likevel har jeg kun lest den korte romanen ”Ved Checil Beach” fra 2007, før jeg nå tok fatt på ”Solar” fra 2010. Det er mer enn nok til å si at dette er en forfatter vel verdt å bruke tid på.

I ”Solar” møter vi nobelprisvinneren Michael Beard, en fysiker på noen og femti år, som er i ferd med å gå inn i sin femte skilsmisse. Michael Beard er ingen sympatisk hovedperson i utgangspunktet, noe han også på sett og vis innser selv. I tillegg til å være en rundbrenner er han også klar over at han faglig sett for lengst har nådd toppen, og at han nå surfer godt på nobelprisen han vant i unge år. Han låner navnet sitt ut til diverse konferanser og læreinstitusjoner, men først og fremst til et forskningssenter som satser på fornybar energi. Beard selv er riktignok ikke helt overbevist om at global oppvarming er menneskeskapt, og han er ikke mer enn halvhjertet interessert i vindkraftprosjektet som forskningssenteret arbeider med.

Passert 50, faglig umotivert, og med snart eks-kone nr. 5 på cven, har han likevel nok selvinnsikt til å oppleve en livskrise. Bedre blir det ikke når han innser at den betydelige yngre kone nr. 5 er for god til å miste. Hun har innledet et forhold til håndverkeren som er i gang med oppussing i huset, en opplagt hevnakt. Verre skal det imidlertid bli da Beard fersker en ung forsker fra stiftelsen i sin egen morgenkåpe på sofaen, også han på besøk hos konen. At episoden ender i en dødsulykke som lett kan tolkes som drap, gjør tilværelsen akutt komplisert for vår hovedperson.

”Solar” inneholder nok dramatikk til å fremstå som en handlingsdrevet roman, og boken er både underholdende og morsom. Men denne leseren kan ikke unngå å la seg imponere av McEwans utvilsomt gode innsikt i forskningstemaene han tar opp. Dette er en forfatter som ikke tar lett på research! En lengre sekvens handler da også om et tokt til Svalbard, der noen forskere, men samtidig langt flere kunstnere og artister, skal bo noen døgn i isen for ”å sette fokus” på global oppvarming.

En god sekvens i boken er en begripelig konfrontasjon mellom naturvitenskapsmannen Beard og en postmodernistisk humanist, som havner i samme politisk oppnevnte kommisjon. Her får vi på en underholdende måte synliggjort en vitenskapsteoretisk feide som rir akademia med jevne mellomrom. Høres det ikke morsomt ut sier du? Det er det!

Underkastelse

”Underkastelse”

Av Michel Houellebecq, oversatt av Tom Lotherington

Cappelen Damm, 2015 (266 sider)

Den alltid like kontroversielle Houellebecq har også i år klart å sette litterær dagsorden, og ikke bare i hjemlandet Frankrike. Her til lands har for eksempel Rune Berglund Steen, leder for Antirasistisk Senter, kommet med følgende kraftsalve:

-         - Trolig er dette det mest rendyrkede stykket høyreekstrem litteratur som har befunnet seg på norske bestselgerlister i nyere tid. Hvordan har det seg at vi, fire år etter 22. juli, ikke gjenkjenner Fjordmans og Breiviks tankegods når det roper oss i møte?

Det skal sies at Berglund Steens tolkning av romanen skiller seg ut, men det er ikke tvil om ”Underkastelse” er en roman som kan leses på mange måter. En ikke akkurat typisk høyreekstrem tenker som Bård Vegard Solhjell (nestleder i SV) leser boken som en påminnelse om hvor viktig det er å kjempe for et sekulært samfunn.

Hovedpersonen Francois er en lett gjenkjennelig karakter for de som har lest romaner av Houellebecq tidligere. Vi møter nok en gang en middelaldrende akademiker av det livstrette og kyniske slaget, han som har gjennomskuet alt og kommet til at tilværelsen er heller meningsløs. Men som hos samtlige av Houellebecqs mannlige hovedpersoner er det tross alt noe som fortsatt gir livet mening, og det er jakten på sex. Francois benytter seg av de muligheter som byr seg hos sine kvinnelige studenter, og hvert år kommer det nye, friske jenter til auditoriet hans. En mening finnes det altså tross alt, selv om han må innse at karrieretoppen bel nådd allerede i 2007, da doktorgradsavhandlingen om den pessimistiske forfatteren Joris-Karl Huysmans ble fullført.

Men denne kyniske holdningen er selvsagt ikke det som bringer kontroversen inn i årets Houellebecq roman. Nei, her har forfatteren sett inn i glasskulen og forutser at presidentvalget i 2022 ender med at kandidaten for Det Muslimske Brorskap velges til president i Frankrike. I andre valgomgang må nemlig velgerne velge mellom Nasjonal Fronts Marine Le Pen og Brorskapets Mohammed Ben Abbes, etter at sosialistenes kandidat slås ut allerede i første valgrunde. For å demme opp for de høyreekstreme nasjonalistene inngår resten av det politiske Frankrike en politisk hestehandel med Ben Abbes, og med støtte fra disse velges det som skal være en ”moderat” muslim til president.

I romanen gir Houellebecq en plausibel forklaring på hvordan dette kan skje. Det er muligens dette som får Antirasistisk Senters mann til å se rødt. For de som ikke har for vane å lese en roman som uttrykk for en forfatters personlig meninger, kan tvert imot ”Underkastelse” fungere som en god satire, en dystopi, eller et skrekkscenario. Den ”moderate” Ben Abbes innfører et styre der kvinnenes plass er i hjemmet (noe som er et effektivt botemiddel mot arbeidsledighet), og kjønnssegregering innføres i skolen. Samtidig strømmer Saudi-Arabiske penger til Universitetet, og akademikeren Francois får lønns- og arbeidsvilkår som han tidligere bare kunne drømme om. Prisen? Å konvertere til islam. Men for Francois, som i bunn og grunn ikke har så mange prinsipper å gi slipp på, er ikke valget så vanskelig. Utsikten til å kunne ta seg fire koner veier opp for det meste …

”Underkastelse” kan altså leses på mange måter. De som kjenner Houellebecq fra før blir garantert ikke skuffet. Reaksjonene på boken kan bare karakteriseres som en suksessfaktor.