Collini-saken

”Collini-saken”

Av Ferdinand von Schirach, oversatt av Sverre Dahl

Gyldendal Norsk Forlag AS, 2013 (140 sider)

Ferdinand von Schirach er en kjent forsvarsadvokat i Tyskland, og rammen rundt det han skriver om er kjent territorium for ham, det dreier seg om kriminalsaker. Likevel markedsføres han ikke av forlaget under den lett salgbare rubrikken ”krim”, Schirachs bøker har en litterær kvalitet som overskrider det meste av krimlitteraturen, som gjerne ikke fungerer som annet enn underholdning og tidtrøyte. Spørsmålet er: Vil en konsument av krimlitteratur ha sansen for Schirach?

Dette er forsvarsadvokatens første roman, han har tidligere gitt ut to novellesamlinger til gode kritikker (begge er oversatt til norsk). Som forsvarsadvokat har Schirach for sikkerhets skyld valgt en mann av samme stand som hovedperson, ikke en politietterforsker som vanlig er i en krimbok. Selv om ”Collini-saken” i bunn og grunn er en krim, er det likevel ikke jakten på morderen som er poenget her. Morderen er nemlig kjent, han blir pågrepet tidlig og tilstår alt. Det er jakten på et motiv som driver fortellingen frem, for tilsynelatende er det ingen forbindelse mellom forbryter og offer.

Denne leseren ble bare sånn passelig fengslet av jakten på et motiv, for det ligger i kortene at svaret finnes i fortiden. Da gjelder det bare å finne den riktige tråden og nøste opp. Noen store overraskelser ligger altså ikke på lur. At bokens hovedperson, den ferske og urutinerte advokaten Caspar Leinen, indirekte viser seg å være personlig involvert i saken, er heller ikke et uvanlig kort å spille ut i krimlitteraturen. Det virker søkt, men passer liksom inn i genren (er det da likevel en ”krim” jeg leser?).

Boken er kort, og egentlig kjapt lest. At Ferdinand von Schirach tidligere har holdt seg til novelleformen vises i språket. Det er knapt og konsist, det er også partier med mer maleriske bilder, men forblir noe vel korthugget. For at historien skal oppleves som troverdig er forfatteren avhengig av at leseren kan leve seg inn i personenes psykologi, at motivene gjør handlingene forståelige. Ferdinand von Schirach gjør mye på 140 sider, men for en gang skyld er jeg tilbøyelig til å mene at romanen hadde blitt bedre om lerretet hadde blitt tegnet enda bredere. ”Collini-saken” er faktisk litt for knapp, litt for kjapt lest, til å gi den helt store opplevelsen.

Taksim

«Taksim»

Av Andrzej Stasiuk, oversatt av Anne Walseng

Aschehoug, 2013 (288 sider)

Andrzej Stasiuk er et nytt bekjentskap for meg, men dette er den andre romanen av ham som er oversatt til norsk (den første har tittelen «Dukla»). Forlaget omtaler ham som en av de ledende forfatterne i Polen i dag, noe jeg tenker godt kan være tilfelle etter å ha lest denne boken.

«Taksim» fascinerer først og fremst med sine miljøskildringer fra et område av Sentral-Europa som vi stort sett hører lite eller ingenting fra, og vet tilsvarende lite om. Romanens hovedpersoner er to menn fra det sørlige Polen, to eksistenser som livnærer seg på salg av brukte klær. Klærne kjøpes inn fra Vesten, mens salget foregår fra en skranglekasse av en varevogn som de to kjører rundt med «i dalstroka innafor» … i dette tilfellet det kuperte fjellandskapet i Karpatene. Her krysses gjerne grenseovergangene om natten, og diverse lyssky aktiviteter foregår. Fra Polen går turen gjerne via Slovakia, til Ukraina, men også Ungarn, Romania og Serbia er innenfor rekkevidde.

Stedene vi blir tatt med til befinner seg stort sett i en skikkelig bakevje, dette er bygder og småbyer som fremskrittet ikke har nådd, og det som eventuelt en gang fantes av optimisme og fremtidshåp har sluknet. Følgene er at den delen av befolkningen som har ambisjoner og ser muligheter har emigrert, tilbake er stort sett de eldre, de desillusjonerte, de alkoholiserte, de ubemidlede. Her ankommer altså våre to hovedpersoner med sin varebil, på leting etter det lokale markedet, der ulikt krimskrams falbys av mobile selgere ute i samme ærend. Forbausende nok er mange av disse kinesere, som kan tilby varer så billige at de lokale selgerne vanskelig kan ta opp konkurransen.

Andrzej Stasiuk legger i denne romanen ikke opp til et plot som han forfølger fra begynnelse til slutt. Snarere hviler boken på en serie historier om diverse viderverdigheter som de to i årenes løp opplever, eller det er historier som gjenfortelles fra andres opplevelser, slik de brukte klærne også går fra den ene eieren til en ny.

Styrken til Stasiuk er at hans skittenrealistiske skildringer innehar et blikk for detaljer som gir leseren en fornemmelse av en sjelden tilstedeværelse, sikkert basert på opplevelser som forfatteren selv har erfart i sin omflakkende tilværelse som journalist og forfatter av reiseskildringer fra de samme områdene. 

Språket er rikt, detaljert og levende. «Taksim» gir en leseropplevelse fra en verden som er nær, men likevel ute av syne. Boken gir stemme til folk som du vanligvis ikke møter i litteraturen, bare det i seg selv virker forfriskende.

Oppdateringer

”Oppdateringer”

Av Pål Norheim

Kolon forlag, 2014 (115 sider)

Forlaget kaller dette for ”prosa”, i virkeligheten er det snakk om en serie facebook-oppdateringer fra Pål Norheim fra tidsrommet 16. april 2012 til 26. april 2014. Norheim er en mann som siden 1998 har gitt ut 3 bøker, en roman, en diktsamling og en prosabok. Ikke noe stort forfatterskap, men han har vært med i redaksjonen i Vagant og har studert litteratur, vært forlagskonsulent og bokanmelder, og følgelig er han en del av det litterære Norge. ”Oppdateringer” har fått til dels meget god mottakelse, og boken ble bl.a. nominert til Brageprisen i ”Åpen klasse”.

Kan facebook-oppdateringer bli litteratur? Kan sosiale media være medium for litteratur? Hvis svaret er ja, hvorfor gi det ut som bok i etterkant? Pål Norheim gir ut sine oppdateringer, mens andre twittrer og gir ut bok etterpå (Frode Grytten, Jan Eggum for å nevne to). Må tekstene gis ut som bok før det faktisk kan kalles litteratur? Er Norheims ”Oppdateringer” egentlig litteratur? Brageprisjuryen mener det, og alle kritikerne som priser boken mener tydeligvis det samme.

Men hva er dette? Jo, stort sett korte betraktninger, uten en rød tråd. Riktignok finnes det artige tanker, noen originale vrier og perspektiver, men i alt for stor grad snakker vi her om prosa av typen ”vestlig turist (og forfatter) reiser til et eksotisk sted, setter seg på en kafe, ser på livet og tenker sitt om kultur”. Noen ”oppdateringer” kan umulig forsvare plass i boken etter min oppfatning, for eksempel denne:

”Eidsvågneset 26. februar 2013

BOR I ET LAND der en flybillett til Afrika koster mindre enn en rangel på byen.”

Dette er ikke engang en riktig formulert setning, men typisk for hva artige gjøker gjerne poster på Facebook. De korteste ”prosa”-tekstene hadde kanskje gjort seg på twitter sammen med en million andre tweets av samme slaget, men i en bok, mellom stive permer, på et litterært, kresent forlag?

I rettferdighetens navn skal det sies at kanskje halvparten av de oppdateringer denne tynne boken byr på har en slags litterær kvalitet. Men siden det tross alt er facebook-oppdateringer det er snakk om så er de gjerne i korteste laget (folk gidder stort sett ikke lese lengre prosastykker på nettet, da bare klikker de videre …).

I det hele tatt får jeg en irriterende følelse av at denne boken aldri hadde blitt utgitt hvis en upublisert forfatter hadde stått bak. Det gir meg en dårlig følelse, i tillegg. 

Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilegrimsår

”Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilegrimsår”

av Haruki Murakami, oversatt av Ika Kaminka og Magne Tørring

Pax Forlag A/S, 2014 (320 sider)

Helt siden 1993 og romanen ”Sauejakten” har norske lesere kunnet glede seg over en jevn strøm av oversatte Murakamibøker. En kjapp opptelling viser at dette er bok nr. 15 i norsk oversettelse. Han har en stor leserkrets her i landet, og også flere norske forfattere har fortalt om sin fascinasjon for mannen. I Japan er han nærmest en superstjerne, og skal vi tro det vi leser solgte denne romanen utrolige 1 million eksemplarer den første uken den var i salg!

”Fargeløse Tsukuru Tazaki …” inneholder ingen av de fantastiske eller rett ut sagt overnaturlige elementene vi ofte finner i Murakamis historier, men det er likevel lett å gjenkjenne den typiske forfatterstemmen. Også denne gang møter vi en hovedperson som blir stilt overfor en uforklarlig hendelse, og som bruker store deler av romanen på å finne svar på hvorfor noe sånt kunne skje. Tsukuru Tazaki er blitt voksen når vi møter ham, men 16 år tidligere opplevde han å bli utstøtt av vennegjengen han var en del av i ungdomstiden. Utstøtingen skjedde plutselig, og uten at Tsukuru har den vageste anelse om hvorfor det skjedde. Ingen av de tidligere vennene vil nemlig fortelle ham hvorfor de plutselig bryter all kontakt og nekter å snakke med ham. Hendelsen har lagt og gnaget i ham siden, og en ny venninne oppmuntrer ham til å trenge til bunns i saken.

Romanen er derfor mye en tilbakeskuende skildring av tette vennskap, og en psykologisering av det som skjedde. De involverte er nå alle (med ett unntak) etablerte og middelaldrende, men ungdomstiden viser seg (selvsagt) å være livets viktigste epoke.

I begynnelsen fikk jeg følelsen av at en forfatter av Murakamis kaliber kunne skrive en slik roman uten særlige anstrengelser. Teksten er nemlig lettlest, til tider ganske motstandsløs. Men midtveis trenger han dypere ned i psykologien, og i motsetning til hva som ofte er vanlig, nemlig at en roman mister nerve halvveis, synes jeg at Murakami denne gangen klarer å holde på interessen etter hver som karakterenes indre liv avdekkes.

”Fargeløse Tsukuru Tazaki …” er ikke noe hovedverk i Murakamis produksjon, men kanskje mer et avbrekk i serien av fantastiske historier. Her er det mer realisme og menneskelige relasjoner, ganske troverdig det hele.

Det hun visste

”Det hun visste”

Utvalgte fortellinger

Av Lydia Davis, oversatt av Johanne Fronth-Nygren

Cappelen Damm, 2011 (197 sider)

Boken inneholder et utvalg tekster plukket fra fire av Lydia Davis samlinger av kortere fortellinger. Kortformen er Davis sitt spesiale, av hennes i alt åtte utgivelser er det bare en roman å finne.

Så hva er dette? Her er det 45 tekster med varierende lengde, de fleste av den korte sorten, gjerne bare noen linjer, den lengste på 27 sider. Å kalle dette for ”fortellinger” gjør at tekstene ikke stanger i snevre genrevegger, det gir forfatteren en frihet til å mer eller mindre gjøre som hun vil. Flere av tekstene er strengt tatt heller ikke fortellinger, men snarere snapshots av detaljer og/eller øyeblikk, som Davis nærmer seg med en slags språklig lupe.

Davis har en høy stjerne blant sine kollegaer og er blitt kalt en ”forfatternes forfatter”, en hedersbetegnelse, men også en indikasjon på at hun kanskje ikke er noe for den jevne leser som gjerne ikke setter så stor pris på den mer eksperimentelle litteraturen. Men hun er ikke vanskelig tilgjengelig, det gjelder bare å stille seg åpen og lydhør for teksten, så er sjanse til stede for å oppleve noen overraskelser.

Lydia Davis sitt ry gjorde at forventningene mine til boken var ganske høye, og kanskje hadde jeg ventet meg litt mer av boken enn det jeg fant. Det er ”fortellinger” her som kan begeistre og overraske, men litt for mange etterlot meg med lite annet enn et skuldertrekk. Men i det minste får leseren en aning om at litteraturen kan være langt rikere og mer variert enn det romanen, novellen eller diktet vanligvis leverer.