Kartet og terrenget

«Kartet og terrenget»
Av Michel Houellebecq, oversatt av Thomas Lundbo
Cappelen Damm, 2011 (333 sider)

Dette er Houellebecqs roman nr. fem, og en bok jeg fant frem i påvente av årets «Serotonin». Boken kom allerede i 2011 og regnes som forfatterens mest «normale», skal vi tro ryktene. At jeg gikk løs på denne var delvis et utslag av et savn etter Houellebecq, og et behov for å lese litt intellektuell, vågal skjønnlitteratur. Houellebecq har jo aldri sviktet slike forventninger før.

Dessverre viste ryktene denne gang å stemme, hva stempelet «mest normal» angår. «Kartet og terrenget « ble en aldri så liten skuffelse. Romanen oppleves ikke som veldig aktuell, eller dristig. Riktignok møter vi den sedvanlige Houellebecq-figuren, i form av en middelaldrende, litt gretten, innadvendt kunstner som ser kritisk på samtiden, sånn sett en kjent og kjær karakter. Jed Martin får sitt store, kommersielle gjennombrudd ved å fotografere gamle Michelin-kart. Suksessen får ham til å trekke seg tilbake og hans sosiale omgang er begrenset til årlige besøk til sin gamle far.

En kurator lokker ham ut igjen på kunstscenen, etter at Martin har startet å male en serie portretter av personer som utøver ulike yrker. Før en utstilling oppstår ideen om å spørre forfatteren Michel Houellebecq om han vil skrive et forord, eller en presentasjon, av Martin til utstillingens katalog, noe Michel Houellebecq litt motvillig sier ja til.

Det er jo et litt fiffig grep å skrive seg selv inn i sin egen roman. Dette grepet synes forfatteren å ha hatt stor glede av, for det åpner for en makaber krimdreining av plottet, uten at romanen egentlig blir noen troverdig krimroman. Houellebecq er en for begavet forfatter til å nøye seg med krim, her blir det et poeng å strø litt salt i såret på den kommersielle kunstverdenen, og dens absurde pengepresse. La oss håpe at «Serotonin» har mer å by på.