Grøftetildragelsesmysteriet

”Grøftetildragelsesmysteriet”
Av Thure Erik Lund
Aschehoug, 1999 (273 sider)

Dette er den første av de fire romanene som kretser rundt ”åndsmennesket” Tomas Olsen Myrbråten. Det er andre gangen jeg leser denne romanen, første gang var vel for ca. ti år siden, og jeg husker den gjorde inntrykk på meg da, som en meget spesiell leseopplevelse. Siden har romanen liksom lagt i minnet som en bok å ta med på listen over favoritter.

Derfor er det litt rart å lese den igjen, for så å oppdage at minnet du hadde om romanen ikke helt samsvarer med det du leser nå. Tomas Myrbråten er altså en bygdegutt som drar til byen og blir intellektuell. Han får i oppdrag fra Kulturdepartementet å utarbeide en betenkning over våre kulturminner, et oppdrag som går helt galt, siden konklusjonen på hele betenkningen er at våre kulturminner bare er tomhet, ja, nærmest en type nasjonal kitsch. Dette fører til at Myrbråten havner i miskreditt i establishment og nærmest tvinges tilbake til bygda der han kom fra. Samtidig mister den kvinnelige kulturministeren jobben. Myrbråten og ex-ministeren innleder deretter et slags forhold, etter at de tilfeldigvis møtes på byens bruneste pub. Eller er det bare en dame som likner veldig på ex-ministeren? Verken Tomas Myrbråten eller jeg som leser er helt sikker.

I hvert fall, ”åndsmennesket” Myrbråten tvinges tilbake til bygda. Skildringen av dette bygdelivet er helt hinsides. Dette er en slags bygdifisert ”white trash”-kultur, der det meste av tabuer og groteskerier skildres i den etter hvert velkjente lundske stil. Det var muligens dette som gjorde størst inntrykk på meg som førstegangsleser for ti år siden.

Det endre bokstavelig talt i grøfta for Tomas Myrbråten og hans intellektuelle pretensjoner, ”åndsmennesket” går til grunne.

Han ender til slutt opp som ”skoggangsmann” – en tilværelse som aleneboer uti skauen, hvor han lever som et slags naturmenneske, halvt tvunget, halvt frivillig, hinsides det moderne liv. En ekte villmann, engang kultivert, men altså nå som en naturalisert einstøing.

Og opp i alt dette kan man altså velge å lese romanen som samfunnskritikk eller kulturkritikk, noe mange har gjort, for deretter å stemple Thure Erik Lund som en litt tvilsom, reaksjonær, brungrumsete ”halv-nazi”-ideolog. Uansett er Lund en markant forfatter som skiller seg ut fra mainstreemlitteraturen, både i tema og skrivstil. Det har jeg lært å sette stor pris på.