søndag 7. august 2011

En ettermiddag om høsten


”En ettermiddag om høsten”
Av Mirjam Kristensen
Forlaget Oktober, 2006 (218 sider)

Mirjam Kristensen (født i 1978) har gitt ut 4 romaner siden 2000. Hun har fått gode kritikker for alle og er også rikt priset: Tarjei Vesaas debutantpris, Sørlandets Litteraturpris og Amalie Skramprisen har hun innkassert hittil.

Det er altså en forfatter i norgeseliten jeg gir meg i kast med når jeg starter lesingen av ”En ettermiddag om høsten” fra 2006, mitt første møte med denne forfatteren. Scenen er New York og hovedpersonen er Rakel, som sammen med sin mann Hans Olav, er i storbyen på ferie. Romanen åpner med at de to kommer bort ifra hverandre på Metropolitan Museum. Det er Rakel som forteller historien i jeg-form, og gjennom hele romanen følger vi jakten på Hans Olav og lurer på hva som har hendt med ham. Hvorfor har han forsvunnet? Har han blitt utsatt for en ulykke, noe kriminelt, eller har han forduftet av fri vilje?

Det kunne ha vært et plott velegnet for en kriminalroman, men det eventuelle kriminelle elementet er ikke det Kristensen dyrker her. Hele romanen kretser rundt Rakels tanker og opplevelser rundt forsvinningen, i et språk som er enkelt, rent og til tider ganske repeterende. Det er ingen handlingsmettet roman dette, men Kristensen er likevel flink til å porsjonere ut hendelser som gjør at historien går fremover slik at leseren holder på interessen.

Kristensen har altså et distinkt fortellergrep, og det er dette som gjør at en roman som kanskje vil oppfattes som litt stillestående og langsom av enkelte, likevel klarer å holde på min interesse gjennom de vel 200 sidene. Likevel kunne jeg kanskje ha ønsket meg litt mer … action? Jeg forstår at Kristensen er en type forfatter som prises av kritikerne, for hun er utvilsomt dyktig til å bruke de rette virkemidlene og holde en tydelig fortellertone hele veien, men jeg savner likevel litt spenst og ”galskap”. Av og til føles ”En ettermiddag om høsten” som en skriveøvelse, flinkt, oppskriftsmessig, forbilledlig på sitt vis, men ikke som en særlig viktig bok.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar