Serotonin

 

«Serotonin»
Av Michel Houellebecq, oversatt av Tom Lotherington
Cappelen Damm, 2019 (261 sider)

Jeg liker Michel Houellebecq og har lest alle romanene hans. Pussig nok (?) holder jeg debuten fra 1994 – «Utvidelse av kampsonen» - for å være den beste, kanskje fordi dette var et helt nytt bekjentskap og derfor så lett å la seg begeistre. Houellebecq blir lett stemplet som «kontroversiell», en forfatter som ikke er redd for å bryte grenser, hverken når det kommer til tema eller til sexskildringer. Men det som kanskje gir ham en ekstra tyngde er ryktet om å være en forfatter som tar pulsen på samtiden, gjerne før andre forfattere, gjerne med lett «profetiske» skildringer av nær fremtid.

Jeg går derfor til «Serotonin» med store forventninger, særlig siden også denne romanen har fått gode anmeldelser og høye terningkast. Skal jeg bedømme romanens kvalitet setter jeg altså Houellebecqs tidligere bøker opp som målestokk. Det er muligens ikke rettferdig, hadde boken vært skrevet av en ny og ukjent forfatter så hadde min vurdering sikkert vært annerledes. Men dette er altså selveste Michel Houellebecq, så listen ligger i utgangspunktet høyt.

Hovedpersonen er lett gjenkjennelig fra Houellebecq-universet; en middelaldrende mann som har mistet illusjonene til verden og til sine medmennesker. Denne gang i skikkelsen til Florent-Claude Labrouste, en agronom som jobber i landbruksdepartementet og er godt kjent i EUs byråkrati, og i en næring han oppfatter å være i fullstendig krise. Han har et forhold til en mye yngre japansk kvinne som er hans rake motsetning, et forhold han gjør slutt ved rett og slett gå ut døren og forsvinne.

Hovedpersonen får anbefalt et antidepressivt middel av legen sin, for å få opp serotonin-nivået (derav tittelen). Etter å ha valgt å forsvinne oppsøker han en gammel studiekamerat som driver en storgård, samtidig som han begynner å spionere på en gammel kjæreste med håp om en gjenforening. I «Serotonin» fremstår Houellebecqs samtidskommentarer som et innlegg for de «Gule vestene», og vi møter sinte bønder som aksjonerer ved å blokkere motorveier i et forsøk på å undergrave EUs frie flyt av landbruksprodukter, en politikk som truer eksistensen til de franske bøndene.

Når «Serotonin» for meg fremstår som en heller lunken roman er det fordi den ikke når gamle høyder fra forfatterskapet, og jeg tar meg i å tenke at disse passasjene har jeg lest før. Men som sagt; hadde dette vært en ny forfatter ville vurderingen sikkert vært mer positiv.

Hvem har rett på Krim

 

«Hvem har rett på Krim»
Av Hendrik Weber
BoD – Books on Demand, 2021 (190 sider)

Både boken og forfatteren er kontroversiell, siden det overordnede temaet er Russlands anneksjon av Krim-halvøya i 2014, en hendelse som på mange måter definerer Vestens holdning til Russland og Vladimir Putin.

Hendrik Weber er tysker, bosatt i Norge. Weber grunnla og leder organisasjonen Folkediplomati Norge, som arbeider for fred og dialog mellom Norge og Russland. Målet er å bli bedre kjent med våre russiske naboer og dermed bygge ned fordommer.

Denne boken kom først ut på tysk («Unsere Krim», 2019), for så å komme i russisk oversettelse. Den russiske utgaven fikk en eksklusiv lansering da pressetalskvinnen i det russiske Utenriksdepartementet - Maria Zakharova – snakket om den på en pressekonferanse. Nå er den altså kommet på norsk, en utgivelse Weber selv står bak.

I 2014 ble Krim invadert av russiske soldater og deretter annektert av Russland. Slik fremstilles det i vestlige media. Men er det så enkelt? Hvem har egentlig rett på Krim? Bokens store styrke er at den fremstiller hendelsene fra et russisk synspunkt, og skal vi tro forfatteren er dette representativt for hvordan det store flertallet av innbyggerne på Krim selv oppfatter det.

Weber har reist til Krim et tjuetalls ganger etter at han personlig begynte å fatte interesse for saken. I utgangspunktet hadde han ingen spesielle kunnskaper, men følte at den ensidige fremstillingen som dominerte i vestlig presse skurret. Han ville rett og slett se med egne øyne og høre hva folk på Krim selv mente. Sammen med Folkediplomati Norge har han organisert reiser til Krim og praktisert «folkediplomati», stikk i strid med hva norsk UD tilrår. For dette har han fått mye kritikk, men Weber har stått i det og boken gir en god forklaring på hvorfor han handler som han gjør.

Krim-spørsmålet må sees i sammenheng med det som skjedde i Ukraina i 2014, der demonstrasjoner på Maidan-plassen i Ukrainas hovedstad Kiev endte med at den daværende «russiskvennlige» presidenten flyktet, og et nytt regime kom til makten. Dette fremstilles som et statskupp av Weber, flertallet på Krim og folk i det østlige Ukraina, der det har vært borgerkrig siden. Republikkene Donetsk og Lugansk har oppstått, som løsrevet fra statsmakten i Kiev. Weber har også besøkt disse og forteller i boken hva som har møtt ham der.

Bokens store styrke er selvsagt at den gir oss en annen fortelling enn det så godt som all norsk presse gir av disse begivenhetene. Kritikken av Weber er at han bare gjør seg til talsmann for Russlands versjon, og dermed går Putins ærend. Men det er lett å anbefale boken rett og slett fordi den gir en stemme til de som ikke kommer til orde i det norske ordskiftet.  

 

 

Forfulgt av staten

 

«Forfulgt av staten».
Den nådeløse jakten på norske kommunister
Av Alexander Wisting
Kagge Forlag AS, 2020 (476 sider)

Etter å ha lest denne imponerende historiske gjennomgangen av kampen for å holde norske kommunister borte fra posisjoner i politikken og i fagbevegelsen, kan du ikke annet enn å sitte igjen med en vond smak i munnen.

Norges Kommunistiske Parti og deres medlemmer og sympatisører har i alle år vært gjenstand for overvåking og regelrett forfølgelse, ikke bare under 2. verdenskrigens nazistiske styre og okkupasjon, men også i etterkrigstidens norsk sosialdemokrati. At NKP ledet an i den aktive motstandskampen under krigen gjorde selvsagt at medlemmene levde i akutt fare. Så er det da heller ingen annen norsk organisasjon som mistet så mange av sine medlemmer under krigen. Kommunistenes offer gjorde at NKP opplevde stor sympati og støtte rett etter krigen, og partiet fikk 11 representanter på Stortinget i det første etterkrigsvalget. Partiet fikk også statsråder i den første samlingsregjeringen.

Men allerede under krigen jobbet sterke krefter for å motarbeide kommunistenes innflytelse på motstandskampen, og partiets aktive sabotasje og kamphandlinger ble ofte møtt med fordømmelse og stemplet «uansvarlige». Rett før freden kom var sterke krefter i gang for å hindre at kommunistene skulle få politisk makt. Å lese hvordan tyske gestapister og norske overløpere i politiet fikk redusert straff i rettsoppgjøret ved å tyste på norsk kommunister og overlevere sine registre over kommunistpartiets medlemmer og sympatisører til den nyetablerte overvåkingstjenesten, er direkte opprørende.

Etter krigen gikk det ikke lang tid før kommunistjakten ble videreført av den norske staten. Skjønt, det er ikke alltid lett å si hvor grensen mellom statsmakten og Arbeiderpartiet går. Saken er jo at Arbeiderpartiet allerede under krigen aktivt motarbeidet kommunistenes innflytelse i fagbevegelsen og i den viktige utenriksflåten. Det var imidlertid den berømte Kråkerøytalen fra Einar Gerhardsen i februar 1948 som definerte den formelle kommunistjakten i etterkrigstiden.

Utgangspunktet var hendelsene i Tsjekkoslovakia. «Det som kan true det norske folks frihet og selvstendighet er den fare kommunistpartiet til enhver til representerer», sa Gerhardsen i en radiooverført tale. Dermed var alle medlemmer av NKP stemplet som potensielle 5. kolonister og i praksis fritt vilt. Etter å ha ofret mest av alle i kampen mot tysk okkupasjon, ble de kort tid etter krigen nærmest stemplet som potensielle landssvikere.

Alexander Wisting gir oss nærbilder av NKP-medlemmenes liv med overvåking og ulovlig politisk forfølgelse etter krigen. Arbeiderpartiets rolle er jo grundig dokumentert av Lund-kommisjonen, så det er ikke direkte nyheter som står å lese i denne boken. Likevel gir det en dårlig følelse å lese om barn som allerede i 12-13 års alderen blir registrert med egne mapper og som overvåkes gjennom et helt liv for kun å ha deltatt på ferieleirer og helt åpne partimøter. Forfølgelsen av norske kommunister etter krigen resulterte også i personlige tragedier og selvmord. Folk ble svartelistet og utstøtt, det var stygt det som skjedde med mange av NKPs folk, der mange av dem må sies å tilhøre de beste norske motstandsfolkene under krigen.

Etterkrigstidens norske kommunistjakt er en historisk skamplett. Denne boken er et vesentlig bidrag som dokumenterer hendelsene på en overbevisende og medrivende måte.