alle drar sin vei

“alle drar sin vei”
Av Wendy Guerra, oversatt av Kari Naümann

Bokvennen, 2011 (280 sider)

”En åpenhjertig, usensurert og autentisk skildring av oppvekst på Cuba”, skriver forlaget om Wendy Guerras første roman. Den ble først utgitt i Spania i 2006, angivelig fordi den ikke passerer den cubanske sensuren. Guerra var da allerede en prisbelønnet poet i hjemlandet, med to utgivelser bak seg. I tillegg til diktningen er/var Wendy Guerra en kjent skikkelse på cubansk tv, både som skuespiller og som programleder.

Romanen ”Alle drar sin vei” skildrer barndom og oppvekst som skilsmissebarn, midt i en konflikt mellom mor og far, der faren er den destruktive kraften. Wendys mor deltar i krigen i Angola, og da hun kommer tilbake omgir hun seg med en mengde kunstnere, i et hippieliknende miljø, ganske så langt unna det konforme livet de fleste cubanere ellers lever.

Boken bygger angivelig på forfatterens egne dagbøker, derfor får vi ganske så ærlige og autentiske skildringer av dagliglivet på Cuba. Det må være dette som gjør at boken aldri har blitt utgitt på Cuba, for her er dagliglivet skildret med alle dets materielle mangler og begrensninger i individuell frihet.

Boken er delt i to: ”Dagbok fra barndommen” og ”Dagbok fra ungdomstiden”. Hovedpersonen Nieve starter sine dagbokopptegnelser allerede i 9-års alderen. Opptegnelsene er relativt korte. I hvilken grad de er ”autentiske” eller bearbeidet er ikke så lett å vite, i hvert fall er det en svært moden 9-åring vi møter. Dagboken blir Nieves hemmelige venn som hun betro seg til, i en hverdag der faren til slutt får rettens medhold i at han skal ha omsorgen for datteren. Dermed må Nieve flytte til en liten landsby, der faren er med i en teatergruppe. Men farens voldelige adferd og manglende omsorg fører til slutt at Nieve gjenforenes med moren.

Del to handler om ungdomstiden i Havana. Moren er som sagt en slags hippiesjel og omgir seg med kunstnere av ymse slag. På skolen blir Nieve igjen en slags outsider og opposisjonell, i den grad dette er mulig. Av vennen forvinner den ene etter den andre til utlandet så snart de får muligheten, derav romanens tittel. På tross av en relativ grad av ufrihet og materiell knapphet så blir Nieve boende på Cuba. Etter en politisk markering får hun inndratt passet sitt. Men det virker ikke som om hun selv for alvor ønsker å dra, til det er hun for nært knyttet til moren og landet for øvrig.

”Alle drar sin vei” har en slags tristesse over seg, mye selvsagt med årsak i savn av nære venner som flykter/flytter. Men i Nieves verden betyr poesi, malerkunst, film osv. så mye at hun har en forankring som gjør henne til en overlever. I løpet av boken skjer det også mye med språket, som blir mer malende poetisk og litterært.

Dagboken ble startet av et modent barn, men fullføres av en noen og tjueårig forfatter.

Undis Brekke

”Undis Brekke”
Av Gunnhild Øyehaug
Kolon Forlag, 2014 (126 sider)

En roman som har lagt ”på vent” i bokhylla en stund dette. Men når du først begynner å lese så går det fort unna. Drygt 120 sider er ikke mye for en roman, men som vi vet er det ikke antall sider som bestemmer om en roman setter seg i psyken, eller ikke.

Det er 19 år siden Øyehaug debuterte med en diktsamling. Hun har bare skrevet en eneste roman tidligere, ”Vente, blinke” fra 2008. Ellers har det blitt 3 novellesamlinger og en bok med essays. Altså har vi her et forfatterskap som ikke er stort i antall sider, men som til gjengjeld er høyt verdsatt av kritikere. Mange litterære utmerkelser har Gunnhild Øyehaug fått. Har du ikke lest noe fra henne før så kan jeg varmt anbefale ”Vente, blinke”, jeg husker den som et stort overskuddslager av sprø innfall og overraskende vendinger, en bok som kan leses om igjen med fryd.

Det er lett å kjenne igjen Øyehaugs klo i ”Undis Brekke”. Den har mye humor og mye klokskap i seg, spekket med observasjoner rundt mellommenneskelige forhold. Plottet er enkelt. Det handler om 38 år gamle Undis Brekke som vender tilbake til hjembygda for å begynne i en jobb som norsklektor på Høyskolen. Dette er et lett gjenkjennelig miljø. Høyskolebygda Eitre i romanen er virkelighetens Volda, mens nabobygda Ørsta i romanen har fått navnet Kolve. Dette er Gunnhild Øyehaugs egen hjemmebane, født i Kolve … eh, Ørsta som hun er.

Undis bryter opp fra Universitetet i Bergen, der hun har tatt doktorgraden og undervist. Doktorgradsarbeidet har tatt fryktelig lang tid, noe som er påpekt i en roman som en av hennes studenter har gitt ut. I denne romanen er omtalen av Undis Brekke lite flatterende, og den har ”outet” henne som lesbisk (et apropos til debatten om ”virkelighetslitteratur”). Dette er hardt for Undis å takle, for omtalen er overhode ikke i samsvar med det selvbildet hun har. Det fører til at hun tar et skikkelig oppgjør med seg selv. Hun bryter ut av det 7 år lange forholdet hun har hatt. Faktum er at Undis ikke ser på seg selv som lesbisk, men at hun like gjerne kan ha kjærlighetsforhold til menn. Menn eller kvinner, for Undis er alle mennesker.

Så komme hun altså til Eitre (Volda), og frykter at hemmeligheten er kjent som en følge av at hun har figurert som en romanperson under fullt navn. Hun dumper rett oppi et juleselskap, eller rettere sagt en smalahovemiddag, som kollegaene ved Nordisk institutt arrangerer. Hoveddelen av romanen foregår i dette selskapet, og det gir forfatteren god anledning til å legge ut om alle trådene som finnes mellom kollegaene. Undis har tidligere selv studert her, og flere av lærerne kjenner hun som student. Unni tar over et lektorat fra en kvinne som (viser det seg) har begått selvmord, og et sjalusidrama kommer opp i dagen.

Jeg trenger ikke røpe mer av handlingen. For en gangs skyld kunne jeg ønske meg flere boksider å vende, Det er som å ha vært vitne til et teaterstykke der siste akt mangler. Vel verdt å lese, men på en måte sitter jeg igjen med en opplevelse av at Øyehaug har gitt seg for fort.

Islandske konger

”Islandske konger”

Av Einar Már Guðmundsson, oversatt av Tone Myklebost

Cappelen Damm, 2016 (287 sider)

Einar Már Guðmundsson er en av de store i islandsk samtidslitteratur. Han fikk Nordisk Råds Litteraturpris i 1995 med boken ”Universets engler”, en bok som også er filmatisert. Han er en slags islandsk parallell til Lars Saabye Christensen, de to er jevngamle og deler dermed en slags kulturell referanseramme. Saabye Christensens kommersielle gjennombrudd kom med oppvekstromanen ”Beatles” (1984). I 2006 fulgte Guðmundsson opp med det islandske motstykket - ”Beatlesmanifestet”, om å vokse opp i Reykjavik på den tid da Beatlesfeberen herjet som verst.

I ”Islandske konger” synes prosjektet å være å fange noe essensielt i den islandske psykologien. Dette gjør Guðmundsson ved å skrive en anekdotisk roman med utgangspunkt i slekten Knudsen, fra et lite fiskevær kalt Tangavik, en bygd som ikke finnes andre steder enn i forfatterens hode, men som altså kan representere et slags imaginært Island i miniatyr.

Historien fortelles nærmest etter innfallsmetoden, i hvert fall hopper forfatteren frem og tilbake, og gjerne også sidelengs, etter hvert som vi introduseres for et stort persongalleri. Det er altså flere generasjoners Knudsener som er det samlende slektstreet som disse historiene spinner rundt. Tidsmessig beveger vi oss over minst tre generasjoner, og historien slutter i nær fortid, et sted tidlig på 1970-tallet.

Fortellerstemmen åpner med å skildre synet av den nye vikarlæreren som ankommer skolen i en stor og skinnende Cadillac, iført smalstripet dress, hvite sko, hatt og solbriller, og bærende på en gitarkasse. Denne uvanlige vikarlærerfremtoningen er da heller ikke en utdannet lærer, men mer en livskunstner med stor selvtillit, som har fått stillingen takket være nettverk og familierelasjoner.

Slik sett er han representativ for mangt og mye vi ”lærer” om Island gjennom denne romanen. Her er pågangsmot, initiativ og tro på egne krefter det som sørger for fremdriften, men helst i kombinasjon med forbindelser som gjerne ikke tåler et kritisk lys, for eksempel når det gjelder å komme seg opp i forretningslivet og i politikken. Slik tjener ”Islandske konger” en slags misjon, gjennom en krønikeaktig og burlesk fortelling å  kunne si noe vesentlig om det islandske samfunnslivet.

Men romanen lider under at anekdotene og påfunnene sklir for langt ut, at vi presenteres for altfor mange bipersoner, som det er vanskelig å holde rede på. Tidvis kan vi mistenke forfatteren om at alle avsporingene skjuler en mangel på klar tanke, som om han leter etter et spor som skal føre fortellingen videre. Derfor er ”Islandske konger” en blandet fornøyelse, det blir ofte til at de eventyraktige fortellingene om personenes bragder og dype nedturer sklir ut i litt for mange slapstickaktige opptrinn.

Kister av sink

”Kister av sink. Sovjetiske stemmer fra krigen i Afghanistan.”
Av Svetlana Aleksijevitsj. Oversatt av Alf B. Glad
Kagge Forlag, 2015 (364 sider)

Hva vet vi egentlig om den sovjetiske krigen i Afghanistan? Den varte i nesten ti år, fra desember 1979 og til februar 1989. Her i Vesten førte den til at mange land boikottet OL i Moskva i 1980, som en protest mot det vi kalte en sovjetisk ”invasjon” av Afghanistan. I sovjeternes øyne var de slett ikke okkupanter, men derimot ute på et internasjonalt oppdrag, for å hjelpe regjeringen i nabolandet i sør med å slå ned et opprør.

De afghanske kommunistene hadde tatt makten i 1978 og gjennomførte jordreformer, ga kvinner stemmerett, innførte forbud mot tvangsekteskap og byttet ut religiøse lover med sekulære. Det religiøse, tradisjonsbundne og klanbaserte afghanske samfunnet aksepterte ikke dette, og opprørerne fikk utenlandsk støtte. Dette skjedde under den kalde krigen, hvor supermaktene kriget mange steder ved hjelp av stedfortreder. Afghanistan var en av krigssonene.

Den hviterussiske journalisten/forfatteren Svetlana Aleksijevitsj begynte allerede på 1980-tallet å intervjue deltakere i krigen, og også deres pårørende og etterlatte. I sovjetiske medier sto det lite om hva som faktisk skjedde i Afghanistan, og når noe ble skrevet var det stort sett positive reportasjer hvor sovjetiske soldater ble tildelt en helterolle. Aleksijevitsjs intervjuobjekter kunne fortelle en helt annen historie.

Det er klart at krigen i Afghanistan førte til at de fleste illusjoner forsvant fort blant de sovjetiske soldatene. Det de ble fortalt før avreise stemte ikke med virkeligheten. Mange trodde oppriktig på oppdraget, at de skulle sendes dit for å oppfylle en internasjonal forpliktelse. Alle var oppfostret på historiene fra 2. verdenskrig, der hele folket gjorde store ofre, og da Sovjet til slutt kom seirende ut var alle overlevende helter. Disse ungdommene trodde at Afghanistan skulle være et liknende helteoppdrag.

Intervjuene forteller om en forferdelig krig, der begge sider begår grusomheter. Tapstallene til sovjeterne ble til slutt 15.000 døde, mens kanskje så mange som 1,5 millioner afghanere ble drept. Nesten like sterkt inntrykk som de døde gjør det å høre om alle de som ble lemlestet, mange av dem krigsfanger som fikk kappet av seg armer og bein som ren hevn. I Sovjet ble disse gjemt vekk og fortiet. Sterkt inntrykk gjør det også å lese om det interne livet i den sovjetiske hæren, der det nesten foregikk en innbyrdes krig mellom offiserer og menige, og dem imellom også. Sovjeterne var nemlig elendig utstyrt, led av kronisk mangel på mat, medisiner og nødvendig utstyr. En måte å overleve på, og å legge seg opp litt penger, var rett og slett å selge unna alt utstyr til afghanerne!

Da soldatene kom hjem ble de møtt av et samfunn som nesten hadde glemt dem. Mange tok også avstand fra dem, noen heltemottakelse ble det langt ifra. Aleksijevitsj bruker nesten like mye plass på å intervjue mødrene til de drepte og sårede og formidler deres savn og fortvilelse. Krigen har så mange ofre, både på krigsskueplassen og hjemme.

Boken om Afghanistankrigen ga forfatteren mye oppmerksomhet, og førte til rettslige etterspill. Noen av intervjuobjektene anla sak mot Aleksijevitsj og nektet for å ha ordlagt seg slik de er sitert. Forfatteren selv så på søksmålene som hevn fra regimet, og et forsøk på politisk sensur, der saksøkerne bare var stråmenn. I siste del av boken er det i denne utgaven gjengitt mye fra rettssakene som pågikk på 1990-tallet.

”Kister av sink” ble utgitt på russisk i 1991, og er bok nr. 3 i syklusen ”Utopiens stemmer”. Debuten var ”Krigen har intet kvinnelig ansikt” (1985). Sammen med ”De siste vitnene” (1985), ”Bønn for Tsjernobyl” (1996) og ”Slutten for det rødemennesket. Tiden second hand” (2013), gir dette en unik innsikt i det som for de fleste av oss må sies å være en ukjent verden, nemlig livet til sovjetmenneskene, de som levde ”bak jernteppet”, og som vi på sett og vis ble opplært til å frykte.

For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges

”For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges”
Av Kyrre Andreassen

Gyldendal, 2016 (358 sider)

Kyrre Andreassen tar seg god tid. Det er hele ti år siden hans forrige roman ”Svendsens Catering” kom ut, hans roman nr. to. Romandebuten skjedde i 1999, med ”Barringer”. Alle Andreassens romaner er prisbelønnet, eller innstilt til priser. Årets roman ble nominert til både Brageprisen og P 2-lytternes romanpris. Så om Kyrre Andreassen tar seg god tid er altså resultatet tydeligvis verdt å vente på.

Jeg leste ”Svendsens Catering” med glede i sin tid. Det var en roman om en kokk som forsøkte å etablere egen bedrift, samtidig som privatlivet ikke akkurat gikk på skinner. Det var en romanperson som det kanskje ikke er altfor mange av i litteraturen i dag, på sett og vis gjenkjennelig, hverdaglig og jordnær. Men det som løftet boken var Kyrre Andreassens litterære stil, historien ble fortalt på et ganske muntlig vis, noen vil kanskje si i en rå eller skittenrealistisk stil.

Årets roman er på sett og vis lett gjenkjennelig for de som har lest Kyrre Andreassen fra før. ”For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges” handler om Krister Larsen, en elektriker med ryggprolaps, som via ”en fysak på NAV” formidles til en jobb som norsklærer for innvandrere. Det er en jobb som Krister Larsen ikke føler seg kvalifisert for, men rektor klarer å overtale ham ved å si at yrkeserfaringen hans mer enn kompenserer for manglende studiepoeng i norsk som andrespråk. Så Krister har ikke annet valg enn å akseptere jobbtilbudet. Men han er vel mer som en fisk på land å regne når han skal omgås kollegaene, og da han engasjerer en tsjetsjensk elev til å gjøre en jobb for ham privat (svart, selvsagt) så er han i trøbbel. Beskrivelsen av skolemiljøet har forresten mange kostelige scener, som får leseren til å humre av både lett skadefryd og gjenkjennelse.

Det viser seg også at Krister Larsen sliter med et aggresjonsproblem, og at han har sittet inne. Han er gift med Marianne, men etter ti år er ikke samlivet på topp. Så er det sønnen Andreas, som skolen vil ha foreldrenes samtykke til å sende til utredning, noe Krister er helt imot.

Igjen kan vi si at Kyrre Andreassen skaper en romankarakter av det hverdagslige og realistiske slaget, og skrivestilen har det samme, muntlige preget som i ”Svendsens Catering”. Romanen er i det hele tatt svært gjennomført og konsekvent. Historien fortelles av Krister Larsen selv i en slags monolog. Handlingen brettes ut med digresjoner og tidssprang, og gradvis trer hovedpersonen frem som en ganske kompleks og sympatisk kar, men samtidig med problematiske sider. Krister Larsen er muligens ikke helt å stole på, det er ikke nødvendigvis den hele og fulle sannheten som kommer frem i hans beretning.