”Fra Marx’ til nyere
kapitalkritikk” Av Dag Østerberg
Pax
Forlag A/S, 2016 (179 sider)
Det pågår
en diskusjon om økonomifaget. Studenter på universitetene har nærmest gjort
opprør og krevd en omlegging av pensum og tilnærming til faget, bl.a. som en
følge av at finanskrisen i 2008. Dette opprøret foregår både internasjonalt og
i Norge, og et nettverk av studenter har dannet ”Rethinking Economics”, en
gruppering som utfordrer den rådende økonomiske teoritenkningen. I fjor kom
også den fagkritiske boken ”Hysj, vi regner” av doktorgradsstudenten Roman
Eliassen. Den ble en aldri så liten hit og fikk mye omtale.
Det er i
lys av dette vi kan lese Dag Østerbergs bok med den vanvittig salgbare tittelen
”Fra
Marx’ til nyere kapitalkritikk”. Marx er jo helt ute som økonomisk tenker på
læresteder som tilbyr økonomiutdanning. Faktisk er sosialdemokratiske ideologer
som Keynes også helt ute av mainstream økonomi i dag. Tilbake står de
markedsliberale økonomene, de nyklassiske økonomene, en doktrinær retning som
mer eller mindre har monopolisert faget. Deres utgangspunkt er at markeder er
stabile og aktørene rasjonelle.
Slik blir
Dag Østerbergs bok nærmest et folkeopplysningsprosjekt, der han går tilbake og
trekker opp linjene, ja nærmest børster støv av Marx’ teorier. Han følger to
spor: Marx’ materialistiske historieoppfatning og Marx’ kritikk av den
politiske økonomien.
Denne
ganske så tynne boken er likevel ikke direkte lettlest, selv for oss som en
gang studerte politikk og fikk en innføring i filosofi på et høyere lærested.
Østerberg kunne kanskje ha valgt å trekke inn de siste års hendelser i Europa eller
på den globale scenen, for å illustrere at Marx er høyst relevant. Det er jo
som han selv skriver ingen sammenheng mellom samfunnsøkonomiens tilstand og
anerkjennelsen av marxismens kritikk, det er nesten tvert imot; jo mer den
kapitalistiske økonomien viser sin svakhet, jo mindre kritikk høres. Når vi
leser boken må vi stort sett selv relatere den til finanskrisen, gjeldskrisen
og kuttpolitikken, men påfølgende sosial armod og masseledighet i mange land.
I alle
fall; her gir Dag Østerberg oss en innføring i Marx’ teorier, og han følger
sporene fra 1850- årene og fremover til vår tid ved å trekke frem filosofer,
økonomer og samfunnsforskere som har bygd videre på Marx’ teorier. Vi kan
kanskje se det som et tegn i tiden av boken har solgt gangske godt. Det betyr
at mange anser Marx som høyst relevant for å kunne forstå hva som skjer i
verden i dag.
Sveitseren
Christian Kracht ble den tyskspråklige verdens heteste forfatternavn da denne
romanen kom ut i 2012. I ”Imperium” trekker Kracht frem en heller glemt historie
fra det tyske protektoratet Ny-Pommern i Stillehavet, tysk Ny Guinea, det som i dag
heter Papua Ny Guinea. Disse fjerne strøkene var under tysk kontroll fra 1884
til 1914, og ymse eksistenser fant på å ta den lange veien, med en forestilling
av at de ville finne et slags paradisisk, om enn primitivt område, der
mulighetene for å leve ut diverse drømmer fantes i rikt monn.
Hovedpersonen
i ”Imperium” er August Engelhardt, en karakter som du kanskje kunne tro var et
produkt av forfatterens livlige fantasi, men som altså er en historisk person
med et livsløp som i store trekk korresponderer med det Christian Kracht
leverer her. Engelhardt var en ung mann som var på kant med de gjengse normene
i keisertidens Tyskland. Han var vegetarianer, naturist og hadde en
forestilling om at det ideelle liv kun kunne leves ut under de klimatiske
forhold som han ventet å finne i Stillehavsområdet.
På mange
måter minner Engelhardt om en for tidlig født hippie, en antiautoritær,
idealistisk ung mann. I 1898 hadde gitt ut en bok med tittelen ”En
bekymringsfri fremtid”, et slags evangelium der han lanserer sine tanker om
hvordan han vil redde verden fra den europeiske sivilisasjonens forfall. Boken
lanserer en filosofi der kokosnøtten spiller en sentral rolle. Av en eller annen
grunn mener Engelhardt at kokosnøtten inneholder alt mennesket trenger av
ernæring, og at et liv som naturist på en solrik Stillehavsøy, med et rikt
tilfang av kokosnøtter, er det ideelle livet. Engelhardt opptrer nærmest som en
misjonær og reiser til Ny-Pommern for å realisere visjonene sine, samtidig som
han forventer at hans budskap vil appellere til andre, som deretter vil følge
han eksempel og komme etter.
Som
eneste hvite mann ender August Engelhardt til slutt opp på øyen Kabakon, der
han kjøper en kokosnøttplantasje. Med hjelp av de innfødte bygger han seg et
hus og pakker ut sine medbrakte bøker. Han går naken omkring og livnærer seg
utelukkende av kokosnøtter. Det sier seg selv at dette ekstreme kostholdet
tærer kraftig på både kropp og sinn.
”Imperium”
er en strålende roman. Historien som fortelles er så fascinerende at leseren
straks vil finne frem til mer informasjon om både Ny-Pommern og mennesket
August Engelhardt. For en gangs skyld leser jeg en roman som ikke er en side
for lang, ingenting tværes ut, likevel er historien rik og fullendt. Christian
Kracht skriver på en stilsikker måte, med både humor og sjelelig innlevelse.
Språket er meget elegant, litterært sofistikert og gjennomført. Siden jeg leser
den norske oversettelsen sier det seg selv at oversetteren Sverre Dahl har
gjort en god jobb.
Det gikk
ikke bra med August Engelhardt, heller ikke med de tyskerne som faktisk lot seg
inspirere av hans vegetar- og naturistskrifter og tok den lange turen til tysk
Ny Guinea for å leve ut hans filosofi. Kanskje er Engelhardts filosofi likevel
ikke mer outrert enn en del av det dagens superdietter- og supermatideologer
tjener store penger på. Kanskje var August Engelhardt rett og slett hundre år
for tidlig ute.
Noam Chomsky er den
fremste amerikanske dissidenten, i betydningen politisk opposisjonelle. Den nå
87 år gamle professoren i lingvistikk har markert seg som en klokkeklar
kritiker av amerikansk politikk helt siden Vietnamkrigen. I ”Who Rules the
World?” oppsummerer og oppdaterer Chomsky mange av de temaene han har jobbet
med i årevis. Det er blitt en bok som snur opp ned på det meste av det som
regnes for ”sannheter” i amerikansk politikk.
”Who
Rules the World?” er en tittel som pirrer nysgjerrigheten. Litt skuffet er det
kanskje grunn til å være hvis du kjøper boken for å få svar på spørsmålet. Det
opplagte svaret er USA, men Chomsky nyanserer veldig. Egentlig er ikke dette
noe sentralt spørsmål i boken i det hele tatt. Men som Chomsky viser er USA den
eneste staten med maktambisjoner over hele kloden og som har en overlegen
militær slagkraft til å effektuere dem.
Media produserer systemlojal propaganda I sitt oppgjør
med amerikansk offentlighet (sammen med Edward S. Herman i ”Manufacturing Consent”, 1988) fremstilte
han de ledende media i USA som ideologiprodusenter, hvis hovedoppgave er å gi
folket systemlojal propaganda. I langt mindre grad enn i Europa har den gjengse
borger tilgang til nyhetskilder som utfordrer offisiell politikk. Dette har
skapt en befolkning som i stor grad har en annen virkelighetsoppfatning enn
resten av kloden, med et selvbilde der USA har et moralsk hegemoni som
garantist og leder for ”den frie verden”. Som Chomsky dokumenterer er
virkeligheten på alvorlig kollisjonskurs med det bildet amerikanere flest har
av sitt eget lands politikk.
De
amerikanerne som ikke kjenner ham fra før vil møte en mann som snur opp ned på
alle vedtatte ”sannheter”, særlig når
det gjelder utenrikspolitikk. ”Sannheter”,
vel og merke for et amerikansk publikum. De som tilhører den europeiske
venstresiden vil ikke finne så mange overraskende vinklinger. Den europeiske
offentligheten ser tross alt helt annerledes ut enn den amerikanske, og
systemkritisk journalistikk har langt bedre kår og når mye videre ut i Europa
enn den gjør i USA.
Klimaendringer og atomkrig truer
vår eksistens
Selvsagt
gjør dette Chomsky til en outsider. Så utenfor det gode selskap er han at det
sies at New York Times ikke har sitert ham siden 1970-tallet. Usynliggjøring, i
form a fortielse, kan som kjent være effektivt. Men i Chomskys tilfelle er det
fånyttes. Chomsky nyter nå status som et slags ikon på amerikansk venstreside,
og vil garantert være en intellektuell som de nyoppvåkne Bernie
Sander-tilhengerne vil lese med stor interesse.
Chomsky
anser klimaendringene og faren for atomkrig som de to største truslene mot
menneskehetens fortsatte eksistens. Vitenskapsfornekterne har stor makt i USA,
og særlig blant Republikanerne er det en unison motstand mot ethvert tiltak som
har til hensikt å begrense klimautslipp. Å tro at dette vil endre seg med det
første er lite realistisk. Nesten enda verre er det å lese om amerikanernes
atomvåpenpolitikk. I boken kan vi lese om flere episoder der verden har vært
minutter fra atomkrig, og i praksis utslettelse. Disse hendelsene skyldes
politiske ledere som fører en konfrontasjonspolitikk uten tanke på
konsekvenser. Hittil har vi nærmest mirakuløst blitt reddet hver gang av enkeltpersoner
som har hatt vett nok til ikke å følge ordre, eller prosedyrer. Vi kan
definitivt ikke takke de politiske lederne for at vi fortsatt lever.
”Krigen mot terror”
Boken bærer
preg av å være en artikkelsamling mer enn en sammenhengende tekst. Det er
passasjer i boken som gjentas to eller flere ganger i ulike kapitler. Det
virker som om Chomsky benytter anledningen til å oppdatere mange av temaene han
har jobbet med i årevis, og det er helt greit. Chomsky bruker noen kapitler på
å dissekere det amerikanske demokratiet. Men hovedsakelig er det på det
utenrikspolitiske plan han virkelig utfordrer den gjengse oppfatning. Det er
for eksempel rystende å lese om Obamas dronekrig, som ikke er noe annet enn
drap og terror utenfor all internasjonal lov, ja som bryter med all tankegang
rettsstaten bygger på. Den amerikanske retorikken, der ”krigen mot terror”
stadig trekkes frem, dissekeres fullstendig.
”The U.S.
Is a Leading Terrorist State” er ett av kapitlene her. At USA leder an i
internasjonal terror er ikke noe nytt. I følge Chomsky ville alle amerikanske
presidenter etter 2. verdenskrig blitt dømt i prosessen de selv initierte i
Nürnberg i 1945, for forbrytelser mot freden, krigsforbrytelser og forbrytelser
mot menneskeheten. USAs utenrikspolitikk etter 2. verdenskrig er historien om
en supermakt som bruker alle midler på å sikre sin makt og innflytelse over
hele kloden. Hele boken er en solid dokumentasjon på hvordan USA bryter alle
internasjonale spilleregler.
Et godt kildeskrift
Den
evigvarende Israel-Palestina konflikten vies flere kapitler. Demoniseringen av
Iran, den mer enn 50 år lange terroren mot Cuba, støtten til alle diktaturer og
forbryterske regimer i Sør- og Latin-Amerika osv. Listen over utenrikspolitiske
forbrytelser synes endeløs.
Alle som
er interessert i utenrikspolitikk vil finne boken interessant. Den er et
utmerket kildeskrift, med over 30 sider med kildehenvisninger. Hvert kapittel
er pepret med referanser, noe som selvsagt gjør argumentasjonskraften tung. I
tillegg finnes et stikkordregister til slutt, noe som gjør boken til et hendig
oppslagsverk til bruk i kommende debatter om utenrikspolitikk.
Romandebut
fra en moden mann på 67 år dette. Men Per Qvale er ikke noen fersking i
litteraturen, han har en lang karriere som oversetter bak seg, nærmere 50 bøker
fra flere språk har han oversatt. Et par fagbøker har han også skrevet. Og så
ser jeg at han i år kommer med sin roman nr. to på Bokvennen, så dette er en
mann som produserer i stor stil.
Hvordan
er det så for denne språkets mann å skrive egen skjønnslitteratur? I løpet av
de første 30-40 sidene fikk jeg en følelse av at vi her har å gjøre med en
forfatter som har tenkt ”nå skal jeg jaggu vise dem hvordan det skal gjøres”,
og da tenker jeg på det rent språklige. Det tok nemlig en stund før Qvales
språk føltes naturlig. Det var som om han ville vise hvilken språklig virtuos
han kunne være, som leser følte jeg at det ble i overkant både når det gjaldt
adjektiver og sjeldne ordvalg. Men gradvis kom jeg liksom inn i det, og i løpet
av nesten 500 sider sitter jeg igjen med et inntrykk av at denne stilen kler
fortellingen, og at det til tider lektorale, nesten arkaiske språket passer
helt fint.
Vi møter
oslolektoren Oscar Hov, som i løpet av boken opplever et intrikat
kjærlighetsforhold til sin verdensberømte niese bak jernteppet, nærmere bestemt
DDR. Kjærlighetshistorien strekker seg over mer enn 30 år, og niesen minner
veldig om DDR sin kunstløpsstjerne Katarina Witt. Ja, Gunda i denne boken mer
enn bare likner Katarina Witt, hun deler en neste identisk biografi. Lektor Hov
er nesten 30 år eldre, men det hindrer ham altså ikke i å innlede et erotisk
forhold til niesen som i starten bare er 17 år. Dette forholdet blir nesten
altoverskyggende for lektor Hov, til tross for at han bare møter niesen noen få
ganger på alle disse årene.
Litt ut i
historien møter Oscar en annen Oskar, nemlig Oskar Torp, en gammelkommunist og
DDR-nostalgiker bosatt et sted på bygda i Østfold. De to karene møtes tilfeldig
langs motorveien, der lektoren har fått et motorhavari med sin Trabant, som for
øvrig er en gave fra kunstløpsstjernen. Tilfeldighetene vil ha det til at
gammelkommunisten selv er eier av en Trabant, og han tilbyr seg da å hjelpe den
havarerte Trabanteieren. Slik innledes et vennskap mellom to i utgangspunktet
vidt forskjellige typer, som det likevel viser seg har mye felles. De to
gubbene blir et merkelig par som møtes hyppig og som dyrker sitt vennskap over
mange år.
Slik blir
”Trabant” også en bok som diskuterer gode og dårlige sider ved DDR-staten, i og
med at gammelkommunisten (og skøytestjernen) finner mye bra med DDR, mens
lektoren ser alt det negative. En avstikker til det norske krigsoppgjøret, og
deportasjonen av norske ”tyskertøser” til Tyskland (og DDR) etter krigen inngår
også. Lektor Hovs mor var nemlig en slik, og hun forlot lektoren som liten gutt
og tok med seg hans søster til DDR-eksilet.
”Trabant”
rommer mye, også humor, og forsvarer derfor noen ukers oppmerksomhet.
Boken kom
ut i Italia i 1947, originaltittelen er ”Il conformista”, som det jo må være
mer nærliggende å oversette med ”Konformisten”. Filmversjonen til Bernardo
Bertolucci kom i 1970, også den kalles ”Fascisten” på norsk. Dette er uansett
Moravias mest kjente roman, som først i 2015 ble oversatt til norsk.
”Konformisten”
hadde kanskje også vært en mer passende tittel på norsk. Hovedpersonen Marcello
har nemlig ikke noe annet ønske enn å bli en anonym i den store flokken, en
veltilpasset borger, en i den store menneskemassen som lever sine liv uten
uønsket oppmerksomhet. Marcellos ambisjon er å leve som hvilken som helst
normal samfunnsborger, med jobb og familie i fred og ro.
Denne
higen etter normalitet og anonymitet må tilskrives hendelser i barndommen.
Allerede tidlig i boken skildres Marcello som et barn med sadistiske tendenser,
som finner glede i å pine og drepe små kryp i hagen. Han aner imidlertid selv
at disse lystene ikke er normale, noe som bekreftes da det viser seg at
nabogutten ikke deler disse gledene. Dette planter en følelse i Marcello av å
være unormal. Dette forsterkes av at han litt senere blir utsatt for seksuelle
overgrep av en tilfeldig forbipasserende voksen. Denne overgriperen har en
pistol som Marcello svært gjerne vil ha, og møtet ender med at overgriperen
blir skutt av Marcello. Marcello flykter, ingenting kobler ham til denne
skyteepisoden, men episoden planter en vedvarende redsel for at han en dag skal
bli avslørt.
Historien
flytter seg deretter tjue år frem i tid. Marcello er nå tretti år, utdannet
jurist og ansatt i statens Hemmelige Tjenester. Siden vi befinner oss på
1930-tallet er det klart at Marcello arbeider for den fascistiske staten under
Mussolini. For Alberto Moravia er ambisjonen muligens å skildre fasciststatens
anonyme, men pliktoppfyllende tjenere, en ansatt i det undertrykkende
statsapparatet. Portrettet av Marcello er en psykologisering av fascistens
natur, en mennesketype som nok sto Moravia fjernt, siden han selv tilhørte
venstresiden. Fristelsen til demonisering av politiske motstandere ville
selvsagt lagt denne romanen død, Marcello er derfor en kompleks romanperson,
ingen karikatur.
Marcello
gifter seg, ikke så mye av kjærlighet, som av et ønske om å realisere sin drøm
om en normalt familieliv. Karrieren kan få et byks oppover da han blir tildelt
et oppdrag i Paris, der hans tidligere universitetsprofessor bor i eksil, som
en leder i motstandsbevegelsen. Som tidligere student av professoren skal
Marcello lokke professoren i en felle, slik at fasciststatens agenter kan myrde
ham. Marcello inntar rollen som en Judas, og leder agentene frem mot
attentatet.
I bokens
siste del hopper historien frem til Mussolinis fall. Folkemassen trekker ut i
Romas gater, folket har nå vendt seg mot diktaturet og diktatoren, og Marcello
og hans kone kan med angst observere hvordan folket har snudd. Marcellos
fremtid er usikker, han har jo tjent den fascistiske staten. Men kanskje er han
bare en opportunist? Kanskje kan han bevare anonymiteten og fortsette å tjene
en ny stat?
Moravia
burde kanskje ha avsluttet romanen på en annen måte enn han gjør, for de siste
spørsmålene blir ikke besvart, av årsaker jeg ikke vil røpe.
”Fra Marx’ til nyere
kapitalkritikk”
