Indignasjon

 

"Indignasjon"

Av Philip Roth, oversatt av Tone Formo

H. Aschehoug & Co, 2012 (199 sider)

”Indignation” kom ut i USA i 2008, året Philip Roth fylte 75 år. Boken er en relativ kort roman, med en lett gjenkjennelig karakter i hovedrollen, for de leserne som er fortrolige med Philip Roths forfatterskap. Igjen møter vi en ung mann som strever med å løsrive seg fra familiære og kulturelle bånd, og som følgelig gjennomgår en rekke kvaler. I tillegg er den seksuelle oppvåkningen en kilde til prøvelser, et tema Roth har tatt tak i mange ganger før, her er det nok å nevne ”Portnoys Complaint” (1967, ”Portnoys besværlige liv” på norsk i 2004).

Philip Roth er det vi kan kalle 2. generasjons innvandrer til USA, hans besteforeldre var europeiske jøder. Roth vender stadig tilbake til det jødiske immigrantmiljøet i sine romaner. I ”Indignasjon” møter vi den 19-årige Marcus Messner. Året er 1951, og Korea-krigen er inne i sitt andre år. Marcus er sønn av en koscherslakter i Newark, NY, men for å unnslippe farens voksende kontrollbehov når Marcus nå er i ferd med å bli voksen, velger han å søke seg inn på et landsens universitet i Ohio, så langt unna at foreldrene ikke når ham.

Marcus Messner er en seriøs ung mann som bare får de beste karakterer, alt ligger til rette for en sikker og god karriere. Men så er det dette med det annet kjønn, her representert ved Olivia, en ung jente med en trøblete fortid og et dårlig rykte … Og så er det dette konservative lærestedet i Midt-Vesten, der obligatorisk fremmøte til skolegudstjenesten blir noe Marcus opponerer mot, inspirert som har er av Bertram Russells ateisme.

Etter å ha kommet i konflikt med to romkamerater blir Marcus innkalt på rektors kontor. Samtalen med rektor skjærer seg helt, og trusselen om å bli utvist fra universitetet henger over ham. Utvisning betyr nemlig at Marcus kan regne med å bli innkalt til militærtjeneste og sendt til Korea, noe som for ham fremstår som den sikre død.

Det er Marcus Messner selv som er fortelleren av historien, og på et tidspunkt lar han oss forstå, i en bisetning, at han snakker til oss fra det hinsidige. Det er altså den avdøde Marcus som snakker, og leseren får et hint om hvordan dette vil gå. På sett og vis et finurlig grep fra Philip Roth sin side, å dryppe denne vesentlige opplysningen nærmest som en detalj.

”Indignasjon” vil ikke bli stående som noe hovedverk i Roths omfangsrike forfatterskap, men romanen bærer likevel alle forfatterens kjennetegn, noe som garanterer noen timers god lesning.

Stål

”Stål”

Av Silvia Avallone, oversatt av Astrid Nordang

Aschehoug, 2013 (367 sider)

Silvia Avallone var bare 25 år da hun debuterte med denne romanen i 2010. Den ble en øyeblikkelig sensasjon, og er nå gitt ut i 20 land. Filmatiseringen skal også være rett rundt hjørnet.

Det er gledelig å kunne si at boken i stor grad lever opp til ryktet. ”Stål” er en skildring av italienske arbeiderklasseliv, lokalisert til byen Piombino i Toscana, som ikke har noe å gjøre med de vakre turistbildene vi gjerne forbinder med regionen. Her kretser alt rundt det gedigne stålverket som har slukt menn med hud og hår i generasjoner. Arbeiderne og deres familier er stuet sammen i gedigne boligblokker i via Stalingrado, der ikke bare navnet, men også forfallet vekker øst-europeiske assosiasjoner.

Avallone gir ingen samfunnsanalyse eller legger an til noen politisk vinkling, selv om Kjartan Fløgstad ville nikket gjenkjennende til miljøet og helt sikkert funnet krutt for et nådeløst oppgjør med utbytting og undertrykkelse. Silvia Avallone skildrer skjebnene i via Stalingrado med nærhet og sympati, enten det gjelder de to unge tenåringsjentene Anna og Francesca som er hovedpersonene her, deres eldre machoguttevenner, mødrene og fedrene. Skjønt, akkurat fedrene kommer ikke særlig godt ut av det i Avallones roman.

Allerede i første kapittel suges leseren inn i en verden som minner mistenkelig om italienske filmscener. Det er en verden der kjønnsrollemønsteret vi forbinder med 1950-tallet ennå lever (italienske kvinner har lavest yrkesdeltakelse i Europa), der mennene først og fremst er forsørgere og derfor forventer å vartes opp hjemme, der de unge guttene er gjennomført macho og jentene kun er opptatt av å ta seg godt ut. Alt foregår i trangbodde leiligheter, der privatlivets fred ikke alltid lar seg overholde. Det er et gjennomsiktig miljø med klare sosial koder. Men det er altså ingen nostalgisk skildring, men en samtidsroman vi leser!

Anna og Francesca befinner seg på terskelen mellom barn og tenåring/voksen. De spiller på uskyld, men er helt bevisst på sin tiltrekning på både gutter og menn. De er bestevenner, men i løpet av det lille året er så mye i endring at ingenting blir som før. De står ved en skillevei, ikke bare er kroppene i ferd med å springe ut og jentene på vei inn i voksenverdenen, men også grunnskolen tar slutt og valg for fremtiden skal tas. Anna ønsker å bli noe i livet og ser utdanning som en mulighet. Hun oppmuntres av sin mor, som sympatiserer med kommunistene og har sine meninger, selv om heller ikke moren har maktet å frigjøre seg. Francesca har det verre i sin familie, der farens kontrollbehov etter hvert gir seg voldelige utslag. For henne er ikke skoleveien et naturlig valg.

Det er påfallende hvor lukket og låst miljøet i via Stalingrado er. Mulighetene for å gjøre en klassereise (som så mange forfattere har skildret) synes fjernt. Skal guttene og mennene komme seg opp synes kriminalitet å være eneste løsning, jentene drømmer på sin side å bli som de vakre modellene de ser på TV, ytre skjønnhet skal sikre fremtiden.

Fra stranden i Piombino ser de over til Elba, en ferieøy og utfluktssted for de rike. Selv om øya er innenfor synsvidde virker det nesten uoppnåelig bare å komme seg dit. Så låst til stålverket, boligblokkene og den sosiale tristessen er menneskene i via Stalingrado. Ikke bare klassereisen, men også den fysiske reisen synes vanskelig.

I sin grunntone er «Stål» en forfriskende og levende roman. Boken blir sikkert en klassiker for denne generasjonens italienere. 

Collini-saken

”Collini-saken”

Av Ferdinand von Schirach, oversatt av Sverre Dahl

Gyldendal Norsk Forlag AS, 2013 (140 sider)

Ferdinand von Schirach er en kjent forsvarsadvokat i Tyskland, og rammen rundt det han skriver om er kjent territorium for ham, det dreier seg om kriminalsaker. Likevel markedsføres han ikke av forlaget under den lett salgbare rubrikken ”krim”, Schirachs bøker har en litterær kvalitet som overskrider det meste av krimlitteraturen, som gjerne ikke fungerer som annet enn underholdning og tidtrøyte. Spørsmålet er: Vil en konsument av krimlitteratur ha sansen for Schirach?

Dette er forsvarsadvokatens første roman, han har tidligere gitt ut to novellesamlinger til gode kritikker (begge er oversatt til norsk). Som forsvarsadvokat har Schirach for sikkerhets skyld valgt en mann av samme stand som hovedperson, ikke en politietterforsker som vanlig er i en krimbok. Selv om ”Collini-saken” i bunn og grunn er en krim, er det likevel ikke jakten på morderen som er poenget her. Morderen er nemlig kjent, han blir pågrepet tidlig og tilstår alt. Det er jakten på et motiv som driver fortellingen frem, for tilsynelatende er det ingen forbindelse mellom forbryter og offer.

Denne leseren ble bare sånn passelig fengslet av jakten på et motiv, for det ligger i kortene at svaret finnes i fortiden. Da gjelder det bare å finne den riktige tråden og nøste opp. Noen store overraskelser ligger altså ikke på lur. At bokens hovedperson, den ferske og urutinerte advokaten Caspar Leinen, indirekte viser seg å være personlig involvert i saken, er heller ikke et uvanlig kort å spille ut i krimlitteraturen. Det virker søkt, men passer liksom inn i genren (er det da likevel en ”krim” jeg leser?).

Boken er kort, og egentlig kjapt lest. At Ferdinand von Schirach tidligere har holdt seg til novelleformen vises i språket. Det er knapt og konsist, det er også partier med mer maleriske bilder, men forblir noe vel korthugget. For at historien skal oppleves som troverdig er forfatteren avhengig av at leseren kan leve seg inn i personenes psykologi, at motivene gjør handlingene forståelige. Ferdinand von Schirach gjør mye på 140 sider, men for en gang skyld er jeg tilbøyelig til å mene at romanen hadde blitt bedre om lerretet hadde blitt tegnet enda bredere. ”Collini-saken” er faktisk litt for knapp, litt for kjapt lest, til å gi den helt store opplevelsen.

Taksim

«Taksim»

Av Andrzej Stasiuk, oversatt av Anne Walseng

Aschehoug, 2013 (288 sider)

Andrzej Stasiuk er et nytt bekjentskap for meg, men dette er den andre romanen av ham som er oversatt til norsk (den første har tittelen «Dukla»). Forlaget omtaler ham som en av de ledende forfatterne i Polen i dag, noe jeg tenker godt kan være tilfelle etter å ha lest denne boken.

«Taksim» fascinerer først og fremst med sine miljøskildringer fra et område av Sentral-Europa som vi stort sett hører lite eller ingenting fra, og vet tilsvarende lite om. Romanens hovedpersoner er to menn fra det sørlige Polen, to eksistenser som livnærer seg på salg av brukte klær. Klærne kjøpes inn fra Vesten, mens salget foregår fra en skranglekasse av en varevogn som de to kjører rundt med «i dalstroka innafor» … i dette tilfellet det kuperte fjellandskapet i Karpatene. Her krysses gjerne grenseovergangene om natten, og diverse lyssky aktiviteter foregår. Fra Polen går turen gjerne via Slovakia, til Ukraina, men også Ungarn, Romania og Serbia er innenfor rekkevidde.

Stedene vi blir tatt med til befinner seg stort sett i en skikkelig bakevje, dette er bygder og småbyer som fremskrittet ikke har nådd, og det som eventuelt en gang fantes av optimisme og fremtidshåp har sluknet. Følgene er at den delen av befolkningen som har ambisjoner og ser muligheter har emigrert, tilbake er stort sett de eldre, de desillusjonerte, de alkoholiserte, de ubemidlede. Her ankommer altså våre to hovedpersoner med sin varebil, på leting etter det lokale markedet, der ulikt krimskrams falbys av mobile selgere ute i samme ærend. Forbausende nok er mange av disse kinesere, som kan tilby varer så billige at de lokale selgerne vanskelig kan ta opp konkurransen.

Andrzej Stasiuk legger i denne romanen ikke opp til et plot som han forfølger fra begynnelse til slutt. Snarere hviler boken på en serie historier om diverse viderverdigheter som de to i årenes løp opplever, eller det er historier som gjenfortelles fra andres opplevelser, slik de brukte klærne også går fra den ene eieren til en ny.

Styrken til Stasiuk er at hans skittenrealistiske skildringer innehar et blikk for detaljer som gir leseren en fornemmelse av en sjelden tilstedeværelse, sikkert basert på opplevelser som forfatteren selv har erfart i sin omflakkende tilværelse som journalist og forfatter av reiseskildringer fra de samme områdene. 

Språket er rikt, detaljert og levende. «Taksim» gir en leseropplevelse fra en verden som er nær, men likevel ute av syne. Boken gir stemme til folk som du vanligvis ikke møter i litteraturen, bare det i seg selv virker forfriskende.

Oppdateringer

”Oppdateringer”

Av Pål Norheim

Kolon forlag, 2014 (115 sider)

Forlaget kaller dette for ”prosa”, i virkeligheten er det snakk om en serie facebook-oppdateringer fra Pål Norheim fra tidsrommet 16. april 2012 til 26. april 2014. Norheim er en mann som siden 1998 har gitt ut 3 bøker, en roman, en diktsamling og en prosabok. Ikke noe stort forfatterskap, men han har vært med i redaksjonen i Vagant og har studert litteratur, vært forlagskonsulent og bokanmelder, og følgelig er han en del av det litterære Norge. ”Oppdateringer” har fått til dels meget god mottakelse, og boken ble bl.a. nominert til Brageprisen i ”Åpen klasse”.

Kan facebook-oppdateringer bli litteratur? Kan sosiale media være medium for litteratur? Hvis svaret er ja, hvorfor gi det ut som bok i etterkant? Pål Norheim gir ut sine oppdateringer, mens andre twittrer og gir ut bok etterpå (Frode Grytten, Jan Eggum for å nevne to). Må tekstene gis ut som bok før det faktisk kan kalles litteratur? Er Norheims ”Oppdateringer” egentlig litteratur? Brageprisjuryen mener det, og alle kritikerne som priser boken mener tydeligvis det samme.

Men hva er dette? Jo, stort sett korte betraktninger, uten en rød tråd. Riktignok finnes det artige tanker, noen originale vrier og perspektiver, men i alt for stor grad snakker vi her om prosa av typen ”vestlig turist (og forfatter) reiser til et eksotisk sted, setter seg på en kafe, ser på livet og tenker sitt om kultur”. Noen ”oppdateringer” kan umulig forsvare plass i boken etter min oppfatning, for eksempel denne:

”Eidsvågneset 26. februar 2013

BOR I ET LAND der en flybillett til Afrika koster mindre enn en rangel på byen.”

Dette er ikke engang en riktig formulert setning, men typisk for hva artige gjøker gjerne poster på Facebook. De korteste ”prosa”-tekstene hadde kanskje gjort seg på twitter sammen med en million andre tweets av samme slaget, men i en bok, mellom stive permer, på et litterært, kresent forlag?

I rettferdighetens navn skal det sies at kanskje halvparten av de oppdateringer denne tynne boken byr på har en slags litterær kvalitet. Men siden det tross alt er facebook-oppdateringer det er snakk om så er de gjerne i korteste laget (folk gidder stort sett ikke lese lengre prosastykker på nettet, da bare klikker de videre …).

I det hele tatt får jeg en irriterende følelse av at denne boken aldri hadde blitt utgitt hvis en upublisert forfatter hadde stått bak. Det gir meg en dårlig følelse, i tillegg.