Islandske konger

”Islandske konger”

Av Einar Már Guðmundsson, oversatt av Tone Myklebost

Cappelen Damm, 2016 (287 sider)

Einar Már Guðmundsson er en av de store i islandsk samtidslitteratur. Han fikk Nordisk Råds Litteraturpris i 1995 med boken ”Universets engler”, en bok som også er filmatisert. Han er en slags islandsk parallell til Lars Saabye Christensen, de to er jevngamle og deler dermed en slags kulturell referanseramme. Saabye Christensens kommersielle gjennombrudd kom med oppvekstromanen ”Beatles” (1984). I 2006 fulgte Guðmundsson opp med det islandske motstykket - ”Beatlesmanifestet”, om å vokse opp i Reykjavik på den tid da Beatlesfeberen herjet som verst.

I ”Islandske konger” synes prosjektet å være å fange noe essensielt i den islandske psykologien. Dette gjør Guðmundsson ved å skrive en anekdotisk roman med utgangspunkt i slekten Knudsen, fra et lite fiskevær kalt Tangavik, en bygd som ikke finnes andre steder enn i forfatterens hode, men som altså kan representere et slags imaginært Island i miniatyr.

Historien fortelles nærmest etter innfallsmetoden, i hvert fall hopper forfatteren frem og tilbake, og gjerne også sidelengs, etter hvert som vi introduseres for et stort persongalleri. Det er altså flere generasjoners Knudsener som er det samlende slektstreet som disse historiene spinner rundt. Tidsmessig beveger vi oss over minst tre generasjoner, og historien slutter i nær fortid, et sted tidlig på 1970-tallet.

Fortellerstemmen åpner med å skildre synet av den nye vikarlæreren som ankommer skolen i en stor og skinnende Cadillac, iført smalstripet dress, hvite sko, hatt og solbriller, og bærende på en gitarkasse. Denne uvanlige vikarlærerfremtoningen er da heller ikke en utdannet lærer, men mer en livskunstner med stor selvtillit, som har fått stillingen takket være nettverk og familierelasjoner.

Slik sett er han representativ for mangt og mye vi ”lærer” om Island gjennom denne romanen. Her er pågangsmot, initiativ og tro på egne krefter det som sørger for fremdriften, men helst i kombinasjon med forbindelser som gjerne ikke tåler et kritisk lys, for eksempel når det gjelder å komme seg opp i forretningslivet og i politikken. Slik tjener ”Islandske konger” en slags misjon, gjennom en krønikeaktig og burlesk fortelling å  kunne si noe vesentlig om det islandske samfunnslivet.

Men romanen lider under at anekdotene og påfunnene sklir for langt ut, at vi presenteres for altfor mange bipersoner, som det er vanskelig å holde rede på. Tidvis kan vi mistenke forfatteren om at alle avsporingene skjuler en mangel på klar tanke, som om han leter etter et spor som skal føre fortellingen videre. Derfor er ”Islandske konger” en blandet fornøyelse, det blir ofte til at de eventyraktige fortellingene om personenes bragder og dype nedturer sklir ut i litt for mange slapstickaktige opptrinn.

Kister av sink

”Kister av sink. Sovjetiske stemmer fra krigen i Afghanistan.”
Av Svetlana Aleksijevitsj. Oversatt av Alf B. Glad
Kagge Forlag, 2015 (364 sider)

Hva vet vi egentlig om den sovjetiske krigen i Afghanistan? Den varte i nesten ti år, fra desember 1979 og til februar 1989. Her i Vesten førte den til at mange land boikottet OL i Moskva i 1980, som en protest mot det vi kalte en sovjetisk ”invasjon” av Afghanistan. I sovjeternes øyne var de slett ikke okkupanter, men derimot ute på et internasjonalt oppdrag, for å hjelpe regjeringen i nabolandet i sør med å slå ned et opprør.

De afghanske kommunistene hadde tatt makten i 1978 og gjennomførte jordreformer, ga kvinner stemmerett, innførte forbud mot tvangsekteskap og byttet ut religiøse lover med sekulære. Det religiøse, tradisjonsbundne og klanbaserte afghanske samfunnet aksepterte ikke dette, og opprørerne fikk utenlandsk støtte. Dette skjedde under den kalde krigen, hvor supermaktene kriget mange steder ved hjelp av stedfortreder. Afghanistan var en av krigssonene.

Den hviterussiske journalisten/forfatteren Svetlana Aleksijevitsj begynte allerede på 1980-tallet å intervjue deltakere i krigen, og også deres pårørende og etterlatte. I sovjetiske medier sto det lite om hva som faktisk skjedde i Afghanistan, og når noe ble skrevet var det stort sett positive reportasjer hvor sovjetiske soldater ble tildelt en helterolle. Aleksijevitsjs intervjuobjekter kunne fortelle en helt annen historie.

Det er klart at krigen i Afghanistan førte til at de fleste illusjoner forsvant fort blant de sovjetiske soldatene. Det de ble fortalt før avreise stemte ikke med virkeligheten. Mange trodde oppriktig på oppdraget, at de skulle sendes dit for å oppfylle en internasjonal forpliktelse. Alle var oppfostret på historiene fra 2. verdenskrig, der hele folket gjorde store ofre, og da Sovjet til slutt kom seirende ut var alle overlevende helter. Disse ungdommene trodde at Afghanistan skulle være et liknende helteoppdrag.

Intervjuene forteller om en forferdelig krig, der begge sider begår grusomheter. Tapstallene til sovjeterne ble til slutt 15.000 døde, mens kanskje så mange som 1,5 millioner afghanere ble drept. Nesten like sterkt inntrykk som de døde gjør det å høre om alle de som ble lemlestet, mange av dem krigsfanger som fikk kappet av seg armer og bein som ren hevn. I Sovjet ble disse gjemt vekk og fortiet. Sterkt inntrykk gjør det også å lese om det interne livet i den sovjetiske hæren, der det nesten foregikk en innbyrdes krig mellom offiserer og menige, og dem imellom også. Sovjeterne var nemlig elendig utstyrt, led av kronisk mangel på mat, medisiner og nødvendig utstyr. En måte å overleve på, og å legge seg opp litt penger, var rett og slett å selge unna alt utstyr til afghanerne!

Da soldatene kom hjem ble de møtt av et samfunn som nesten hadde glemt dem. Mange tok også avstand fra dem, noen heltemottakelse ble det langt ifra. Aleksijevitsj bruker nesten like mye plass på å intervjue mødrene til de drepte og sårede og formidler deres savn og fortvilelse. Krigen har så mange ofre, både på krigsskueplassen og hjemme.

Boken om Afghanistankrigen ga forfatteren mye oppmerksomhet, og førte til rettslige etterspill. Noen av intervjuobjektene anla sak mot Aleksijevitsj og nektet for å ha ordlagt seg slik de er sitert. Forfatteren selv så på søksmålene som hevn fra regimet, og et forsøk på politisk sensur, der saksøkerne bare var stråmenn. I siste del av boken er det i denne utgaven gjengitt mye fra rettssakene som pågikk på 1990-tallet.

”Kister av sink” ble utgitt på russisk i 1991, og er bok nr. 3 i syklusen ”Utopiens stemmer”. Debuten var ”Krigen har intet kvinnelig ansikt” (1985). Sammen med ”De siste vitnene” (1985), ”Bønn for Tsjernobyl” (1996) og ”Slutten for det rødemennesket. Tiden second hand” (2013), gir dette en unik innsikt i det som for de fleste av oss må sies å være en ukjent verden, nemlig livet til sovjetmenneskene, de som levde ”bak jernteppet”, og som vi på sett og vis ble opplært til å frykte.

For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges

”For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges”
Av Kyrre Andreassen

Gyldendal, 2016 (358 sider)

Kyrre Andreassen tar seg god tid. Det er hele ti år siden hans forrige roman ”Svendsens Catering” kom ut, hans roman nr. to. Romandebuten skjedde i 1999, med ”Barringer”. Alle Andreassens romaner er prisbelønnet, eller innstilt til priser. Årets roman ble nominert til både Brageprisen og P 2-lytternes romanpris. Så om Kyrre Andreassen tar seg god tid er altså resultatet tydeligvis verdt å vente på.

Jeg leste ”Svendsens Catering” med glede i sin tid. Det var en roman om en kokk som forsøkte å etablere egen bedrift, samtidig som privatlivet ikke akkurat gikk på skinner. Det var en romanperson som det kanskje ikke er altfor mange av i litteraturen i dag, på sett og vis gjenkjennelig, hverdaglig og jordnær. Men det som løftet boken var Kyrre Andreassens litterære stil, historien ble fortalt på et ganske muntlig vis, noen vil kanskje si i en rå eller skittenrealistisk stil.

Årets roman er på sett og vis lett gjenkjennelig for de som har lest Kyrre Andreassen fra før. ”For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges” handler om Krister Larsen, en elektriker med ryggprolaps, som via ”en fysak på NAV” formidles til en jobb som norsklærer for innvandrere. Det er en jobb som Krister Larsen ikke føler seg kvalifisert for, men rektor klarer å overtale ham ved å si at yrkeserfaringen hans mer enn kompenserer for manglende studiepoeng i norsk som andrespråk. Så Krister har ikke annet valg enn å akseptere jobbtilbudet. Men han er vel mer som en fisk på land å regne når han skal omgås kollegaene, og da han engasjerer en tsjetsjensk elev til å gjøre en jobb for ham privat (svart, selvsagt) så er han i trøbbel. Beskrivelsen av skolemiljøet har forresten mange kostelige scener, som får leseren til å humre av både lett skadefryd og gjenkjennelse.

Det viser seg også at Krister Larsen sliter med et aggresjonsproblem, og at han har sittet inne. Han er gift med Marianne, men etter ti år er ikke samlivet på topp. Så er det sønnen Andreas, som skolen vil ha foreldrenes samtykke til å sende til utredning, noe Krister er helt imot.

Igjen kan vi si at Kyrre Andreassen skaper en romankarakter av det hverdagslige og realistiske slaget, og skrivestilen har det samme, muntlige preget som i ”Svendsens Catering”. Romanen er i det hele tatt svært gjennomført og konsekvent. Historien fortelles av Krister Larsen selv i en slags monolog. Handlingen brettes ut med digresjoner og tidssprang, og gradvis trer hovedpersonen frem som en ganske kompleks og sympatisk kar, men samtidig med problematiske sider. Krister Larsen er muligens ikke helt å stole på, det er ikke nødvendigvis den hele og fulle sannheten som kommer frem i hans beretning.

Slutten for det røde mennesket

”Slutten for det røde mennesket. Tiden second hand”
Av Svetlana Aleksijevitsj, oversatt av Dagfinn Foldøy

Kagge Forlag, 2015 (581 sider)

Denne hviterussiske forfatteren fikk Nobelprisen i fjor, noe som var et brudd med tidligere tildelinger, i og med at Svetlana Aleksijevitsj ikke skriver verken dikt, noveller eller romaner, altså ikke skjønnlitteratur, men dokumentariske bøker. På norsk har det hittil kommet 5, hvor alle baserer seg på intervjuer som forfatteren (eller journalisten) har hatt med et stort antall mennesker involvert i de sakene hun tar opp.

Dette er førstehånds kilder, muntlige overleveringer, opplevelsene til de som faktisk var til stede når det skjedde. Det spesielle med Aleksijevitsj’ tilnærming er at hun i svært liten grad kommer med egne kommentarer i bøkene, stort sett er det intervjuobjektene som taler direkte til oss, uten avbrudd eller forklaringer fra forfatterens side. Svetlana Aleksijevitsj presenterer et stort antall stemmer som snakker direkte til oss fra ulike innfallsvinkler og ståsted, og effekten er rett og slett slående sterk.

I ”Slutten for det røde mennesket” er det selve Sovjetimperiet og det store, kommunistiske prosjektet som er tema. Da Sovjetunionen ble avviklet i 1991 hadde menneskene i dette enorme landet (som i dag er splittet opp i en mengde selvstendige stater) alle sammen, siden revolusjonen i 1917, deltatt i et historisk ”eksperiment”. Ikke bare et radikalt nytt samfunnssystem ble skapt, men også (i hvert fall indirekte) en ny mennesketype – ”sovjetmennesket” skulle stå frem, et menneske som levde for fellesskapet, og ikke for privat vinning. Slik var teorien.

I denne boken treffer vi altså et bredt utvalg mennesker som alle har gjort seg sine egne erfaringer med livet i Sovjetunionen, og i det nye Russland som steg frem etter 1991, eller i de nye statene som oppsto som en følge av Sovjetunionens kollaps. Mange stemmer snakker til oss, og innfallsvinklene er vidt forskjellige. Det er en årsak til at boken føles usedvanlig rik og opplysende. Leseren blir rett og slett tatt med bak de historiske hendelsene, som vi mer eller mindre alle kjenner til fra historien, fra bøker, fra avisene, fra tv og filmer. Det er sovjetmenneskene selv som snakker til oss, nært og personlig. Sånn sett er dette et opplysningsprosjekt til å bli klokere av.

Her er folk som helt og fullt forsvarer sovjetstaten og partiet, som savner Stalintiden, og som bare har forakt og fortvilelse til overs for situasjonen i det nye Russland. Samtidig får vi mange historier fra ofrene for Stalins utrenskninger, med de mest groteske beskrivelser fra livet i leirene i Sibir. Så har vi alle de etniske gruppene, som levde i en tvungen harmoni under Sovjettiden, men som opplevde at klimaet snudde fra en dag til den neste da Sovjet kollapset, og grove overgrep og etnisk rensing inntraff etter 1991.

Russland på 1990-tallet var bandittenes og tyvenes (oligarkenes) tiår, da folk med innflytelse plyndret fellesverdiene og ble dollarmilliardærer over natten. For den vanlige sovjetborger betydde det katastrofe, sikkerhetsnettet forsvant, og kriminelle herjet. Drømmen om et vestlig demokrati (om den noensinne hadde eksistert) forsvant fort. Den mentale snuoperasjonen var dramatisk, sovjetiske verdier ble null verdt, en rå kapitalisme rådde grunnen, noe de fleste var totalt uforberedt på. Dette kan forklare hvorfor Putin i dag er veldig populær, han anses rett og slett som en sterk leder som har klart å skape ny orden i det kaoset som Sovjets fall resulterte i.

Boken klarer å skildre livet i dette store imperiet på en måte som neppe har vært gjort tidligere. Du kommer for eksempel veldig nær det alkoholmisbruket og den utstrakte familievolden som mange lever under. Forskjellen på sentrum og periferi og den sterke posisjonen som kulturlivet hadde i Sovjet, er andre sider som Aleksijevitsj behandler.

”Slutten for det røde mennesket” gjør sterkt inntrykk og er svært opplysende.

Det kommunistiske partis manifest

”Det kommunistiske partis manifest”
Av Karl Marx & Friedrich Engels, oversatt av Leif Høghaug

Sentralkomitéen, 2016 (70 sider)

Første gang utgitt i 1848 er dette det mest berømte og mest leste sosialistiske skrift i historien. ”Manifestet” har vært oversatt til norsk flere ganger, også til nynorsk, men årets utgivelse er litt spesiell. Mest kjent er vel skriftet som ”Det kommunistiske manifest”, men en korrekt gjengivelse av tittelen er altså ”Det kommunistiske partis manifest”.

Utgitt av ”Sentralkomitéen” kan det virke som om skriftet er gitt ut av et kommunistisk parti. Det er det ikke. Det er ”et forfatter- og kritikerkollektiv” som står bak. Utgivelsen skiller seg også ut med et påkostet omslag, utført i rødt bomullslerret, med innlagt glitter! Den lille boken er et blikkfang i bokhandelen. I følge oversetteren er omslaget ”en kritisk og humoristisk kommentar til varefetisjismen”, for å bruke et uttrykk fra Marx.

Denne oversettelsen inneholder bare originalteksten fra 1848. Ikke forordene, fotnotene og tilleggene fra Marx og Engels i senere utgaver. Det er heller ingen kommentarer fra oversetteren som kan sette skriftet inn i en historisk sammenheng. Teksten er ren, den må leses om den står og leseren må reflektere selv. Attpåtil har oversetteren etterstrebet å holde seg så nær opp til originalteksten (skrevet på tysk) som overhode mulig. Derfor bruker for eksempel Høghaug benevnelsen bourgeoisiet og ikke borgerskapet. Oversettelsen er ellers holdt i et gjennomført riksmål, også dette ganske forskjellig fra tidligere norske utgaver.

De fleste vil gjenkjenne mange formuleringer fra ”manifestet”, som: «Historien om alle samfunn frem til i dag, er historien om klassekamper.» «En epokes herskende ideer har alltid vært den herskende klassens ideer.» «Proletarene har ingenting annet å tape enn sine lenker. De har en verden å vinne.» ”Proletarer i alle land, foren dere.”

Rent ”dramaturgisk” er ”manifestet” delt inn i fire kapitler:
1. Bourgeois og proletar 2. Proletarer og kommunister 3. Sosialistisk og kommunistisk litteratur 4. Kommunistenes standpunkt til de forskjellige opposisjonspartiene

I første kapittel beskrives kapitalismens start, før det gis en analyse av de innebygde motsetningene, som vil føre til at systemet blir styrtet av den nye klassen, den moderne arbeiderklassen eller proletariatet. Kapittel 2 behandler strategiske problemer som kommunistene står overfor, forhold til resten av arbeiderklassen, og deres rolle i klassekampen. Her tar forfatterne også opp de viktigste sider ved den sosialistiske revolusjon, og de grunnleggende ved fremtidens klasseløse samfunn. Kapittel 3 gir en kritisk gjenomgang av de før-marxistiske sosialistiske teoriene, for eksempel Robert Owens, som håpet å kunne overtale den herskende klassen til å gi fra seg makten. Siste kapittel er en kort notis om taktikken som burde brukes i de kommende revolusjonære opprørene i 1848.

At ”Det kommunistiske partis manifest” utgis på nytt i ”verdens rikeste land” i 2016 må jo bare bety at Marx & Engels for 168 år siden både var usedvanlig klarsynte og fremsynte. For den som tviler: Antallet proletarer (tallet på lønnsarbeidere) har aldri vært større på verdensbasis enn det er i dag. Det har heller ikke ulikheten mellom den store andel fattige og den rikeste prosenten, som nå kontrollerer halvparten av all rikdom i verden.