Lysår

”Lysår”

Av James Salter, oversatt av Eve-Marie Lund

Arneberg, 2013 (404 sider)

”Light years” kom ut i USA i 1975, men det tok nesten 40 år før den kunne leses på norsk. Salter døde nylig, han ble 90 år. Det virker som om James Salter er enda en stor, amerikansk forfatter som blir oppdaget her i Norge flere år på etterskudd, slik John Williams (”Stoner”) og Richard Yates (bl.a. ”Revolutionary Road”) har blitt det. Ellers er Richard Ford Salters største fan. Boken starter med et 12 siders langt forord av Ford, der han plasserer Salter helt oppe blant de aller største amerikanske forfatterne. I følge ham ”skriver Salter amerikanske setninger bedre enn noen annen i vår tid.” Så da er lista lagt …

I ”Lysår” møter vi ekteparet Viri og Nedra Berland. Han er arkitekt med kontor på Manhattan, mens hun er hjemmeværende og styrer huset ute i suburbia, hyppig avbrutt av shoppingturer inn til byen. Når boken starter på 1960-tallet en gang er ekteparet i midten av 30-årene, og egentlig på høyden. I hvert fall er det slik de oppfattes av venner, de fremstår som et perfekt par, to døtre gjør det hele komplett. Et par som kan misunnes av andre, og som er dyktige til å vise frem vellykketheten sin, i form av middagsselskaper i sin landlige villa ved Hudson-elva.

Men ganske snart blir det klart at ikke alt er perfekt. Ikke i livet, og ikke i ekteskapet. Arkitekten føler ikke at han har nok suksess, husmoren blir ikke fullt ut tilfredsstilt av hjemlige sysler og shopping. Begge ektefellene er utro. Det blir som et rop: Livet må vel ha mer å by på enn dette?

Når de to døtrene entrer voksenlivet har ekteparet gått hver til sitt. De er likevel ikke fiender, men bevarer en respekt og en slags kjærlighet til hverandre til tross for fysisk avstand. Begge er drømmere, og drømmene er gjerne plassert i Europa. Begge reiser ut og treffer nye mennesker som de involverer seg i, livet går sin gang, men glansen er nettopp det; bare glans.

Det hviler en slags resignasjon over både Viri og Nedra. Viri ser på seg selv som gammel, selv om han på slutten av boken ennå ikke har fylt 50 år. Likevel bærer han på en skuffelse, en følelse av tap, livet har liksom ikke blitt slik som det så ut til å bli i starten. Det er et privilegert ektepar vi snakker om, men jakten på lykken synes like vanskelig for disse som for andre, langt fra så begunstigede mennesker.

Så var det James Salters språk da, som skal skrive ”amerikanske setninger bedre enn noen annen i vår tid.”  Selv i en norsk oversettelse merker man raskt at dette er en forfatter med en særegen prosa. Boken krever litt mer oppmerksomhet, noe som bidrar til å gjøre leseropplevelsen sterkere.

En mann alene

”En mann alene”

Av Christopher Isherwood, oversatt av Anne Cathrine Wollebæk

Bokvennen, 2014 (158 sider)

Samme dag som jeg er ferdig med denne boken vedtar USAs høyesterett at ekteskap mellom personer av samme kjønn skal tillates i alle landets 50 delstater. Helt utenkelig i 1964, da denne romanen kom ut.

”En mann alene” (”A single man”) regnes som en klassiker i homolitteraturen, men også som et moderne mesterverk. Christopher Isherwood, født i England i 1904, bosatt i Berlin på 1930-tallet, kom til USA i 1939 og levde der til sin død i 1986. Han hadde suksess på mange felt, bl.a. som manusforfatter i Hollywood. Musikalen og filmen ”Cabaret” bygger for eksempel på Isherwoods bok ”Goodbye to Berlin” fra 1939.

Hovedpersonen i ”En mann alene” er George, en middelaldrende universitetsprofessor. Han er fremdeles sterkt preget av sorgen og savnet etter samboeren Jim, som døde i en bilulykke ett år tidligere. Selv om George og Jim var et par og bodde sammen, var forholdet ikke offentlig. Naboene tror at de to delte hus, men ikke noe mer. Selv i Los Angeles, hvor handlingen finner sted, var det ikke mulig å fremstå som homofil i 1962. Derfor er Georges sorg og savn en hemmelighet han kun deler med sine mest fortrolige venner, ikke med naboer eller kolleger på universitetet. Det virker som det kun er George og Jims felles venninne, Charley, som er fullt informert om det tabubelagte samlivet.

Siden historien finner sted på tidlig 1960-tall må vi ha i bakhodet at det meste av motkultur og frihetskamp ennå ligger noen år unna. George er knuget av en konformitet som gjorde det svært vanskelig å leve et normalt og lykkelig liv for de som ikke passet inn. Sånn sett er det lett å forstå at romanen betydde ekstra mye for dem som var i samme situasjon som George. Romanen er derfor et tidsbilde på en epoke som er forbi.

Bokens allvitende fortellerstemme skifter vekselvis mellom distansert, men fortrolig, skildring av tanker, hendelser, miljø- og personkarakteristikker, og dialog. Språklig flyter det godt i denne norske oversettelsen. Anne Cathrine Wollebæk har også skrevet er opplysende etterord.

Stoner

”Stoner”

Av John Williams, oversatt av John Erik Bøe Lindgren

Cappelen Damm, 2014 (271 sider)

Sjelden har vel en bok blitt møtt med så mye hyllest og lovprisning som denne. ”Stoner” er altså den gjenoppdagede og nyutgitte romanen til John Williams. Williams døde i 1994, og denne romanen kom først ut i USA i 1965. Williams forfatterskap består av fire romaner og to diktsamlinger, og selv om han fikk priser mens han levde så var han altså nesten glemt inntil for et par år siden. Det er lett å skjønne hvorfor boken vekker begeistring, samtidig som det er vanskelig å forstå hvordan den nesten kunne forsvinne i litteraturens bevissthet.

”Stoner” forteller livshistorien til William Stoner, en litteraturprofessor ved Universitetet i Missouri. Stoner blir født i 1891, som eneste sønn av nøysomme og fattiglige bønder. Hans foreldre sender ham til universitetet da han fyller 19, for at han skal studere til agronom og vende tilbake til gården med ny kunnskap. Slik går det ikke. På universitetet velger han et innføringskurs i litteratur, og dermed tar studiene en helt annen retning enn det foreldrene og ham selv hadde tenkt. Stoner gjør akademisk karriere og tilbringer hele livet ved Engelsk Institutt, til han dør i 1954.

Helt innledningsvis i romanen oppsummerer Williams hovedpersonens ettermæle slik:

En og annen student som kommer over navnet lurer kanskje på hvem William Stoner var, men nysgjerrigheten ender sjelden med noe mer enn et flyktig spørsmål. Stoners kolleger, som ikke verdsatte ham noe særlig mens han levde, snakker sjelden om ham.

John Williams skildrer Stoner som et menneske som lever et helt ordinært liv, for så å bli glemt. Som de fleste andre opplever Stoner oppturer og nedturer. Men det er en gjennomgående vemodig tone i teksten, der Stoners liv skildres med gjennomført nøkternhet. Dette er bokens fremste kjennetegn; på den nærmest saklige, knappe måten forfatteren skildrer de viktigste begivenhetene i Stoners liv. Her kan dramatiske hendelser tørt konstanteres på to setninger. Hardt, uten sentimentalitet.

Leseren får straks sympati med bondegutten som ankommer universitetet. Han gjør det for å glede sine foreldre, for han hadde ikke sett for seg en annen fremtid enn den som fantes på gården. Møte med universitetet og den kunnskapen han får der forandrer ham grunnleggende sett ikke, selv om livet forandrer seg. Stoner er en bunnsolid karakter. Han gifter seg med den første kvinnen han forelsker seg i, et ekteskap som er kaldt og håpløst. Datteren som han får mister han også kontakten med etter hvert. Stillingen på instituttet fører ham ut i en årelang konflikt med en kollega, den eneste gleden utenom det akademiske er et forhold han innleder med en student som han er veileder for. Men heller ikke dette blir en varig glede.

John Williams skildrer Stoners siste dager på jorden på en måte jeg ikke kan huske å ha lest før. Det gir boken enda et løft. Noen ganger er forhåndsomtaler til å stole på.

Indignasjon

 

"Indignasjon"

Av Philip Roth, oversatt av Tone Formo

H. Aschehoug & Co, 2012 (199 sider)

”Indignation” kom ut i USA i 2008, året Philip Roth fylte 75 år. Boken er en relativ kort roman, med en lett gjenkjennelig karakter i hovedrollen, for de leserne som er fortrolige med Philip Roths forfatterskap. Igjen møter vi en ung mann som strever med å løsrive seg fra familiære og kulturelle bånd, og som følgelig gjennomgår en rekke kvaler. I tillegg er den seksuelle oppvåkningen en kilde til prøvelser, et tema Roth har tatt tak i mange ganger før, her er det nok å nevne ”Portnoys Complaint” (1967, ”Portnoys besværlige liv” på norsk i 2004).

Philip Roth er det vi kan kalle 2. generasjons innvandrer til USA, hans besteforeldre var europeiske jøder. Roth vender stadig tilbake til det jødiske immigrantmiljøet i sine romaner. I ”Indignasjon” møter vi den 19-årige Marcus Messner. Året er 1951, og Korea-krigen er inne i sitt andre år. Marcus er sønn av en koscherslakter i Newark, NY, men for å unnslippe farens voksende kontrollbehov når Marcus nå er i ferd med å bli voksen, velger han å søke seg inn på et landsens universitet i Ohio, så langt unna at foreldrene ikke når ham.

Marcus Messner er en seriøs ung mann som bare får de beste karakterer, alt ligger til rette for en sikker og god karriere. Men så er det dette med det annet kjønn, her representert ved Olivia, en ung jente med en trøblete fortid og et dårlig rykte … Og så er det dette konservative lærestedet i Midt-Vesten, der obligatorisk fremmøte til skolegudstjenesten blir noe Marcus opponerer mot, inspirert som har er av Bertram Russells ateisme.

Etter å ha kommet i konflikt med to romkamerater blir Marcus innkalt på rektors kontor. Samtalen med rektor skjærer seg helt, og trusselen om å bli utvist fra universitetet henger over ham. Utvisning betyr nemlig at Marcus kan regne med å bli innkalt til militærtjeneste og sendt til Korea, noe som for ham fremstår som den sikre død.

Det er Marcus Messner selv som er fortelleren av historien, og på et tidspunkt lar han oss forstå, i en bisetning, at han snakker til oss fra det hinsidige. Det er altså den avdøde Marcus som snakker, og leseren får et hint om hvordan dette vil gå. På sett og vis et finurlig grep fra Philip Roth sin side, å dryppe denne vesentlige opplysningen nærmest som en detalj.

”Indignasjon” vil ikke bli stående som noe hovedverk i Roths omfangsrike forfatterskap, men romanen bærer likevel alle forfatterens kjennetegn, noe som garanterer noen timers god lesning.

Stål

”Stål”

Av Silvia Avallone, oversatt av Astrid Nordang

Aschehoug, 2013 (367 sider)

Silvia Avallone var bare 25 år da hun debuterte med denne romanen i 2010. Den ble en øyeblikkelig sensasjon, og er nå gitt ut i 20 land. Filmatiseringen skal også være rett rundt hjørnet.

Det er gledelig å kunne si at boken i stor grad lever opp til ryktet. ”Stål” er en skildring av italienske arbeiderklasseliv, lokalisert til byen Piombino i Toscana, som ikke har noe å gjøre med de vakre turistbildene vi gjerne forbinder med regionen. Her kretser alt rundt det gedigne stålverket som har slukt menn med hud og hår i generasjoner. Arbeiderne og deres familier er stuet sammen i gedigne boligblokker i via Stalingrado, der ikke bare navnet, men også forfallet vekker øst-europeiske assosiasjoner.

Avallone gir ingen samfunnsanalyse eller legger an til noen politisk vinkling, selv om Kjartan Fløgstad ville nikket gjenkjennende til miljøet og helt sikkert funnet krutt for et nådeløst oppgjør med utbytting og undertrykkelse. Silvia Avallone skildrer skjebnene i via Stalingrado med nærhet og sympati, enten det gjelder de to unge tenåringsjentene Anna og Francesca som er hovedpersonene her, deres eldre machoguttevenner, mødrene og fedrene. Skjønt, akkurat fedrene kommer ikke særlig godt ut av det i Avallones roman.

Allerede i første kapittel suges leseren inn i en verden som minner mistenkelig om italienske filmscener. Det er en verden der kjønnsrollemønsteret vi forbinder med 1950-tallet ennå lever (italienske kvinner har lavest yrkesdeltakelse i Europa), der mennene først og fremst er forsørgere og derfor forventer å vartes opp hjemme, der de unge guttene er gjennomført macho og jentene kun er opptatt av å ta seg godt ut. Alt foregår i trangbodde leiligheter, der privatlivets fred ikke alltid lar seg overholde. Det er et gjennomsiktig miljø med klare sosial koder. Men det er altså ingen nostalgisk skildring, men en samtidsroman vi leser!

Anna og Francesca befinner seg på terskelen mellom barn og tenåring/voksen. De spiller på uskyld, men er helt bevisst på sin tiltrekning på både gutter og menn. De er bestevenner, men i løpet av det lille året er så mye i endring at ingenting blir som før. De står ved en skillevei, ikke bare er kroppene i ferd med å springe ut og jentene på vei inn i voksenverdenen, men også grunnskolen tar slutt og valg for fremtiden skal tas. Anna ønsker å bli noe i livet og ser utdanning som en mulighet. Hun oppmuntres av sin mor, som sympatiserer med kommunistene og har sine meninger, selv om heller ikke moren har maktet å frigjøre seg. Francesca har det verre i sin familie, der farens kontrollbehov etter hvert gir seg voldelige utslag. For henne er ikke skoleveien et naturlig valg.

Det er påfallende hvor lukket og låst miljøet i via Stalingrado er. Mulighetene for å gjøre en klassereise (som så mange forfattere har skildret) synes fjernt. Skal guttene og mennene komme seg opp synes kriminalitet å være eneste løsning, jentene drømmer på sin side å bli som de vakre modellene de ser på TV, ytre skjønnhet skal sikre fremtiden.

Fra stranden i Piombino ser de over til Elba, en ferieøy og utfluktssted for de rike. Selv om øya er innenfor synsvidde virker det nesten uoppnåelig bare å komme seg dit. Så låst til stålverket, boligblokkene og den sosiale tristessen er menneskene i via Stalingrado. Ikke bare klassereisen, men også den fysiske reisen synes vanskelig.

I sin grunntone er «Stål» en forfriskende og levende roman. Boken blir sikkert en klassiker for denne generasjonens italienere.