Paradis på jord

”Paradis på jord”

Av Kjartan Fløgstad

Gyldendal Norsk Forlag AS, 2002 (219 sider)

Kjartan Fløgstads forfatterskap setter jeg høyt, helt der oppe blant topp 3 i den norske eliteserien. Sammen med Dag Solstad og … Thure Erik Lund! Derfor har jeg lest mye av Fløgstad, og alltid med begeistring og stort utbytte. Hvorfor har jeg da ikke lagt merke til ”Paradis på jord” før jeg tilfeldig kom over den i et antikvariat for noen uker siden? En Fløgstadroman som har gått meg hus forbi? Merkelig.

Fløgstad gir jo ut bøker så det suser etter. Han er den komplette forfatter. Behersker alle genrer. Diktsamlinger, fortellinger/noveller, romaner selvsagt, krimbøker (under pseudonym, disse må vel regnes som romaner, men likevel …), essays, oversettelser, biografier, reiseskildringer, skuespill, dokumentarer … bedriftshistorie … cirka 45 utgivelser har det blitt på omtrent like mange år, siden han debuterte i 1968.

”I denne boka står det om livet. Døden taper alltid.” Slik åpner ”Paradis på jord”, og du kjenner umiddelbart igjen Fløgstads forfatterstemme. Og utover i boken (for øvrig den korteste av Fløgstads romaner, med sine 219 sider) er det umiskjennelig fløgstadsk, dvs. forfatteren elsker å leke med språket, vri og vende på uttrykk, skape originale språkbilder og overraskende perspektiver. Selvsagt forbeholder han seg retten til å gi sine romankarakterer skrudde navn; Odd Grenland er bare en av disse som opptrer i denne romanen.

Historien starter i Chile der Jose Andersen, sønn av den norske gruveingeniøren Arthur Andersen, etter hvert legger ut på en reise for å lete etter sine røtter. Reisen bringer ham til Norge, og jakten på farens historie opptar en stor del av romanen. Dette perspektivet gjør det mulig for forfatteren å se Norge (”Paradis på jord”) med chilenske øyne. Men så veldig dypt lodder ikke denne historien, det er ansatser til noe større, men jeg synes ikke Fløgstad følger helt opp.

”Paradis på jord” plasserer seg derfor ikke i toppskiktet blant Fløgstads romaner (men da er det tross alt også noen av norsk litteraturs beste vi snakker om), selv om det er mye å glede seg over for oss som setter dette forfatterskapet høyt.

1Q84 (bok 1)

Av Haruki Murakami, oversatt av Ika Kaminka

Pax Forlag A/S, 2011 (403 sider)

Murakami er en yndling blant mange litteraturinteresserte. Hvert år nevnes han også som en kandidat til Nobelprisen, foreløpig står han på venteliste. Jeg har hatt mange fine lesestunder med Murakami, og selv holder jeg ”Sauejakten” (1993) og ”Kafka på stranden” (2005) som mine personlige favoritter.

”1Q84” er et storverk i tre bind, utgitt i Japan i 2009 og 2010. Boken (eller bøkene) ble bestselgere og har solgt over 1 million eksemplarer bare i hjemlandet! Så Haruki Murakami er en forfatter som har høy status både blant de seriøst litteraturinteresserte og det store publikum.

Handlingen i bok 1 foregår i Tokyo i 1984. Murakami gir oss to separate fortellinger, som han porsjonerer ut i annet hvert kapittel. Den første hovedpersonen er Aomame, en ung kvinne vi først møter sittende fast i bilkø på motorveien, på vei til en ”jobbavtale”. Det viser seg at ”jobben” det er snakk om er å drepe en foretningsmann på et hotell. Aomame kjenner ikke mannen, så drapet indikerer at Aomame er leiemorder.

Den andre hovedpersonen er Tengo, en ung mann som prøver å slå gjennom som forfatter, men som ennå ikke har utgitt noe. I påvente av gjennombruddet jobber han som mattelærer, men han får også konsulentoppdrag i et forlag. En dag får han i oppgave å fikse et lovende manuskript som en 17-år gammel jente har sendt inn. Et manus så oppsiktsvekkende at forlaget mener at dette kan bli en boksensasjon. Med Tengos hjelp vinner manuset en romankonkurranse, og den 17 år gamle jenta blir en litterær sensasjon.

Selvsagt vil disse to historiene på et tidspunkt krysse hverandre, og Murakami gir flere hint om hvorfor og hvordan dette vil skje. I mellomtiden koker han opp et krimliknende brygg bestående av en dose barnemishandling, religiøse sekter og politiske venstreekstremister. Vi er altså i Japan og nyere japansk historie har flere liknende saker å spille på.

Boken inneholder ellers mange elementer som vi forbinder med Murakami, for eksempel situasjoner som lett kan stemples som ”overnaturlige” eller ”fantastiske”. Murakami nekter seg ingenting, og som leser vil du enten godta dette eller avskrive det hele som for tøvete.

Bok 1 og 2 er utgitt i ett bind her i landet og er på i alt 751 sider. Bok 3 er på ca 550 sider, så totalt er ”1Q84” på 1300 sider. Selv velger jeg å ta en pause etter dette første bindet. Jeg forstår hvorfor lesere lar seg fascinere, Murakami er en særegen forfatter med en helt egen stil. Men en rask opptelling sier meg at dette er niende romanen jeg leser av denne forfatteren, og kanskje har jeg fått min dose for en god stund?

Tyrannminne

Av Horacio Castellanos Moya, oversatt av Christian Rugstad

Cappelen Damm, 2013 (284 sider)

”Tyrannminne” foregår i El Salvador og er basert på virkelige hendeleser. I 1944 feilet et militærkupp mot landets nazi-vennlige diktator, men den etterfølgende generalstreiken tvang despoten fra makten. Romanen følger historien til noen av de som kjempet mot tyrannen, en stor del i form av dagboknotater, men også kapitler som forteller historien på tradisjonelt vis.

Latin-Amerika er en del av verden som forbindes med stadig politisk uro, diktaturer, militærkupp, revolusjoner og et generelt høyt voldsnivå. Slik har det tydeligvis vært siden kontinentet ble ”oppdaget” på 1500-tallet og helt frem til i dag. Litterært opplevde Latin-Amerika en gullalder på 70- og 80-tallet, da den såkalte magiske realismen gjorde mange av kontinentets forfattere til internasjonale stjerner. ”Tyrannminne” har ingenting med dette å gjøre, her er det snarere realismen i all sin gru som skildres. Jeg grep meg av og til i å minnes boken ”Weekend i Guatemala” av Miguel Angel Asturias under lesningen av denne, ikke fordi bøkene likner, men fordi ”Weekend …” også skildrer den brutaliteten som rir kontinentet som en mare, og som preger livet til innbyggerne i så stor grad.

”Tyrannminne” åpner med dagboknotatene til Haydée, som er gift med den politiske fangen Pericles, som sitter fengslet uten lov og dom da militærkuppet begynner. Haydée og Pericles tilhører det øvre lag av befolkningen, men er nå i opposisjon til diktatoren som Pericles noen år tidligere var personlig sekretær for. Diktatoren blir stadig mer paranoid og voldelig, han er alliert med Mussolini og Hitler, og han går under økenavnet ”Heksedoktoren” fordi han beskjeftiger seg med spiritisme og magi. Denne ”heksedoktoren” er Maximiliano Hernández Martínez, som var president i El Salvador fra 1931 til 1944.

Haydées dagboknotater utgjør kanskje halve boken, og jeg synes dette er den sterkeste delen av romanen. Det må sies at Haydées dagbok er meget velskrevet, noe oversetteren Christian Rugstad selvsagt skal ha noe av æren for, siden jeg leser den norske utgaven.

Haydée og Pericles eldste sønn, Clemen, jobber i radioen, og i det øyeblikk kuppforsøket settes i gang fungerer han som opprørernes talsmann. Dette gjør at han må flykte da kuppet feiler, og sammen med sin nevø Jimmy legger han kursen mot Guatemala. Denne flukten har Moya valgt å skildre på tradisjonelt vis, som en rømningsfortelling. Merkelig nok opplever jeg ikke denne delen av historien som så spennende som Haydées dagbok, kanskje fordi denne delen av romanen ikke har samme litterære spenst.

Bokens første del slutter da spenningen er på topp. Vi får ikke vite hvordan det går verken med Haydée, Pericles eller Clemen, forfatteren kutter rett og slett historien av. For i bokens andre del, som utgjør de vel førti siste sidene av romanen, har vi plutselig hoppet frem til 1973. Her er det en malervenn av Pericles som fører ordet, og trådene fra 1944 og fremover nøstes gradvis opp gjennom hans fortelling. Jeg er ikke sikker på at dette er et vellykket grep, faktisk oppleves dette som et lite antiklimaks.

”Tyrannminne” er den andre romanen av Moya som er oversatt til norsk. Den første - ”Vannvidd” - kom i 2010.

Åndefjellet

Av Gao Xingjian, oversatt av Baisha Liu og Harald Bøchman

H. Aschehoug & co, 2002 (627 sider)

” – Dette er ingen roman.

-         Hva er det da? spør han.

-         En roman må ha en fullstendig historie.

Han sier at han har fortalt en rekke historier. Noen av dem er avsluttede historier, andre ikke.

- De er bare spredte historier uten rekkefølge. Forfatteren forstår ikke hvordan han skal organisere en gjennomgående handling.

- Kan du så fortelle meg hvordan man gjør det?

- Først må man ha en bakgrunn, som må utvikles. Så har man en kulminasjon, og endelig en konklusjon. Det er elementær kunnskap om romanskriving.”

(Kapittel 72, side 555)

I sitatet over er det forfatteren som tilsynelatende diskuterer med seg selv. Hva er ”Åndefjellet” for en bok? Her blandes reisenotater, folkesnakk, inntrykk, notiser, småessays, med diskusjoner, fabler, nedskriving av noen folkesanger, legender og røverhistorier, og denne miksen kaller forfatteren en roman.

”Åndefjellet” ble skrevet over en syvårsperiode mellom 1982 og 1989, og da den kom ut i 1990 hadde Gao Xingjian flyttet i eksil til Paris. Xingjian var først og fremst dramatiker, ansatt ved Teateret for folkekunst i Beijing. Men Gao Xingjian var også litteraturteoretiker, og han utga en bok om litterære teknikker i moderne vestlige litteratur, noe som skaffet ham problemer med den ortodokse litterær-politiske kretsen i Kina.

Samtidig fik han beskjed fra sin lege at han hadde utviklet lungekreft. For å komme en ventet indre forvisning i forkjøpet, og samtidig få maksimalt utbytte av sine antatt siste dager, reiste Xingjian sommeren 1983 ut på en reise til de indre og sørlige regioner i Kina, områder der den mektige Yangtse-floden spiller en stor rolle. Her bor det ulike etniske minoriteter med kulturer som skiller seg fra den dominerende han-kinesiske, og Xingjian kom som en slags etnolog, en reisende på jakt etter gammel folkekultur. I møtet med disse kulturene anvender han så mange av de moderne, vestlige litteraturteoriene når han forsøker å skrive en roman ut av disse inntrykkene.

Slik er ”Åndefjellet” en roman i kryningen mellom den vestlige litteraturteorien og den kinesiske folkekulturen. Heldigvis viste det seg at kreftdiagnosen var feilaktig, og Xingjian fikk bruke store deler av 1980-tallet på å bearbeide stoffet i romanform. Boken regnes som hans hovedverk og var nok en viktig grunn til at han fikk Nobelprisen i 2000.

”Åndefjellet” er i og for seg ingen vanskelig bok å lese. Miksen av småhistorier og reiseskildring er underholdende, selv om lengden på boken oppleves litt i drøyeste laget. ”Alt i alt er ”Åndefjellet” et spennende møte med et Kina som nok er relativt lite kjent for norske lesere.

Tårnet

”Tårnet”

Av Uwe Tellkamp, oversatt av Isak Rogde

Forlaget Press, 2009 (805 sider)

I over to måneder nå har jeg nesten daglig jobbet meg gjennom romanen ”Tårnet”. Tidlig ble det klart at dette ikke var noen lett fordøyelig roman, og etter at de første hundre sidene var unnagjort tenkte jeg at det snart må løsne, for dette var tung materie å komme inn i. Da to hundre sider var passert hadde jeg fremdeles en følelse av utilstrekkelighet, som om jeg rett og slett var en for dårlig leser til å kunne trenge inn i teksten. Da var det ennå seks hundre sider igjen, ble det bedre etter hvert?

”Tårnet” er en bejublet roman fra Tyskland, med handling lagt til det tidligere DDR. Historien starter på tidlig 1960-tall da Kamerat Brezhnev styrer i Sovjetunionen og ender i november 1989 da Berlinmuren faller, noe som også i praksis er slutten for DDR og kommunismen i Øst-Europa. Handlingen utspiller seg stort sett i Dresden, og persongalleriet utgjør en ”borgerlig” enklave av leger, intellektuelle og kunstnere som ikke er partimedlemmer, men heller ikke åpenlyst i opposisjon. De har for så vidt innfunnet seg med systemet, og søker tilflykt i litteratur, klassisk musikk og personlig karrierer. Samtidig er ønsket om å emigrere til Vesten levende og ingen er i tvil om at systemet er råttent og at livet på den andre siden er å foretrekke.

Det er sagt at ”Tårnet” gir leseren en følelse av DDR slik den var for menneskene som bodde der. Her er ingenting av den ostalgie som vi hørte om for noen år siden, dvs. nostalgi tilbake til staten som forsvant. Det er ingen romantisering om tiden som var, snarere et oppgjør med et samfunn preget av overvåking, mistenksomhet, varemangel og undertrykking.

Hovedpersonen i romanen er Christian Hoffman, legesønnen som drømmer om å gå i sin fars fotspor og bli en berømt kirurg. Ut fra det jeg har lest om Uwe Tellkamps biografi er det lett å skjønne at Christian Hoffman er et lite selvportrett, Christian i romanen deler nemlig mye av Tellkamps egen biografi.

Det som gjør romanen tung å lese er bl.a. at forfatteren skifter mellom flere litterære stiler. Her er lange passasjer i kursiv som gjerne bryter med en lineær historiefremstilling. Som den utholdende leser jeg er (bevist ved at jeg tross alt kom meg gjennom denne romanen) fikk jeg gode leseropplevelser innimellom, men ikke uten at jeg tok meg selv i å bebreide forfatteren for sin ornamentariske og utbroderende stil, som om han har behov for å vise hvor flink han er å skrive!

”Tårnet” er derfor vanskelig å anbefale, til tross for at boken er lovprist av kritikerne og ble en bestselger i Tyskland.