Bli sint!

”Bli sint!”
Av Stéphane Hessel, oversatt av Kjell Olaf Jensen
Arneberg Forlag, 2011. Pamflett (62 sider)

I en tid der sosial uro brer seg på alle kontinenter, har en 94-årig fransk olding solgt over 3 millioner eksemplarer av en pamflett. Denne lille trykksaken, som er oversatt til 30 språk, er blitt en viktig inspirasjonskilde for den dagsaktuelle Occupy-bevegelsen rundt om i verdens storbyer, og den skal være flittig lest av grasrotaktivistene under den pågående arabiske våren.

Nå foreligger den altså på norsk, som en liten bok. Her har forlaget hentet inn bidrag fra Anders Heger, Vigdis Hjorth og Bernt Hagtvet, for liksom å sette pamfletten inn i en sammenheng. Det er som om forlaget ikke har tro på at et norsk publikum klarer å forholde seg til teksten på egenhånd, eller de har tenkt at uten disse ekstra sidene hadde det ikke forsvart en bokutgivelse … Uansett, det følgende er utelukkende en kommentar til Stéphane Hessels pamflett, en tekst som ikke tar opp mer enn 20 luftige sider, i tillegg til noen utførlige noter.

Årsaken til den bemerkelsesverdige suksessen til denne lille trykksaken ligger nok mye i den moralske autoriteten som opphavsmannen Stéphane Hessel utstråler. Han er en veteran fra den franske motstandsbevegelsen under 2. verdenskrig, konsentrasjonsleirfange, og den siste gjenlevende av de 12 som i sin tid forfatter FNs universelle menneskerettighetserklæring i 1948. Han har hatt et langt liv som diplomat, og helt opp til dags dato har han engasjert seg i ulike politiske spørsmål, for eksempel i den aldri avsluttede palestinske tragedien.

Hessel tar utgangspunkt i sin erfaring fra 2. verdenskrig, og i programmet som Det nasjonale motstandsråd (CNR) i Frankrike utarbeidet under krigen. Dette programmet var et samlende dokument for organisering av landet når fienden var beseiret. Kort fortalt inneholdt dette dokumentet (som altså alle politiske krefter i Frankrike, fra kommunister til borgerlige kunne enes om) en politikk for å bygge ut trygdevesenet, ta kontroll over energikildene og å nasjonalisere bankvesenet bl.a. Fellesskapets interesser hadde førsteprioritet, det gjaldt å sikre vanlige folk tilgang til grunnleggende goder. Dette dokumentet var styrende for fransk politikk etter krigen, og etter Stéphane Hessels oppfatning – et politisk program som gagnet folk flest.

Den røde tråden tilbake til fortiden er i følge Hessel at motstandsbevegelsen handlet ut fra sinne. Og nettopp dette: Bli sint og engasjer dere, er poenget i pamfletten. Likegyldigheten er den verste av alle holdninger. I dag er ikke fienden så lett å få øye på som Hitler og hans 3. rike. I dag er det mer snikende samfunnsendringer som gradvis fører til armod og maktesløshet for den vanlige mann. Disse må vi kjempe mot!

Hessel peker raskt ut pengemakten (finanskapitalen) som en hovedfiende. Denne pengemakten har sine tjenere helt i statenes indre krets og dens innflytelse på politikken fører til at en uhørt stor andel av rikdommen samles på få hender, mens millioner av vanlige folk havner i økonomisk fattigdom. Uten å nevne det eksplisitt er det resultatet av de siste 30 års dominerende økonomiske tenkning vi nå ser resultatet av, den konservative revolusjonen som Reagan og Thatcher startet, og som skiftende politiske regimer har videreført, uavhengig av politisk farge. Dette er grunnen til at ”sosialistene” i det sørlige Europa i dag er skandalisert og fremstår uten troverdighet.

Siden denne pamfletten kom ut for et års tid siden har finanselitens makt tatt en dramatisk ny kurs: Flere folkevalgte regjeringer i Europa er byttet ut med teknokratiske regjeringer. EU har i praksis avskaffet demokratiet i Hellas og Italia. På det siste EU-toppmøtet var agendaen å flytte makt fra folkevalgte organer til EU-organer som ikke er folkevalgte. Hessel nevner ikke EU med ett ord. Men de siste månedenes hendelser er bare en forsterkning av de tendensene han peker på og som han maner til motstand mot.

Palestinaspørsmålet og flyktningstrømmen (les: folkevandringen i vår tid) er andre saker som Hessel mener fortjener sinne og engasjement. Han maner til opprør (mot elitene), men han er krystallklar på at dette opprøret må være fredelig (ikke-voldelig), bare slik kan den rettferdige kampen seire. Sett fra vår idyll, langt fra kampsonen, virker det som opprørerne så langt har lyttet til ikke-voldsbudskapet.

Nordmenn er snart det eneste folkeslag som har problemer med å mobilisere et sinne!

Det første menneske

”Det første menneske”
Av Albert Camus, oversatt av Christine Amadou
Aschehoug, 1995 (295 sider)

I januar 1960 døde Albert Camus i en bilulykke, 46 år gammel. I bilvraket ble det funnet et manuskript, en ufullført roman med tittelen ”Det første menneske”. Manuskriptet var håndskrevet, fulle av noter og overstrykninger. Over 30 år senere ble manuskriptet bearbeidet av Camus datter Catherine, og utgitt som en biografisk roman, med forfatterens fotnoter og notater inntakt. Den ble en bestselger i Frankrike.

Boken ble raskt oversatt til norsk og kjøpt bl.a. av meg! Men så har den altså lagt ”på vent” i 16 år før jeg endelig fant at tiden var inne til å lese den. Camus er jo et stort navn, en stjerne i verdenslitteraturen, nobelprisvinner i 1957. Jeg husker å ha lest Camus’ ”Pesten” for mange år siden, og husker at handlingen var lagt til Algerie. Men mer enn vage minner om den boken kan jeg ikke skryte på meg.

”Det første menneske” er som sagt en biografisk roman, hovedpersonen Jacques deler i det store og hele forfatterens egen historie. Jacques vokser opp i fattigdom i Algerie, på den tiden en fransk koloni. Han er farløs, faren døde i ett av de blodige slagene under 1. verdenskrig, knapt et år etter at sønnen var født. I ”Det første menneske” besøker sønnen farens grav 40 år senere, som den første i familien. Jacques oppvekst har ingenting av det som tilsier at han skal komme seg ut av sin vanskelige sosiale situasjon. I tillegg til materiell fattigdom er livet også fattig på den måten at hans mor er analfabet, og hans besemor, også hun analfabet, styrer familien som en tyrann. Jacques/Camus er forutbestemt til å bli et sandkorn i en ørken av håpløshet.

Det som redder Jacqes/Camus er skolen, og læreren Monsieur Bernard, som ser at den unge gutten er begavet og bør fortsette sin skolegang etter at de 6 obligatoriske årene er ferdige. Han tar seg personlig av sin elev og driller ham nok til at han klarer å bestå opptaksprøvene til videregående. Men først må han overbevise bestemoren, som slett ikke har sett for seg at Jacqes/Camus skal fortsette på skole.

Det er i det hele tatt noe rørende over det portrettet Camus gir av sin folkeskolelærer, en klassisk lærertype, en autoritet, som har et videre samfunnsmessig perspektiv på sin lærergjerning. Eleven elsker sin lærer, og skulle det vise seg, læreren elsker også sin elev … på den gode måten.

Boken avslutter med to brev. Det første er skrevet av Albert Camus i 1957 (året etter at han fikk Nobelprisen). Det er titulert ”Kjære Monsieur Germain” (som er lærerens virkelige navn). Camus skriver bl.a. ”Uten Dem, uten den kjærlige hånden som De rakte ut til det fattige barn jeg dengang var, uten Deres undervisning, og Deres forbilde, ville ikke noe av dette ha skjedd.” Lærerens svarbrev til Camus åpner med ”Kjære lille venn, …”

Innsirkling

”Innsirkling”
Av Carl Frode Tiller
Aschehoug, 2007 (285 sider)

”Innsirkling” er Carl Frode Tillers tredje roman. I likhet med de to foregående – ”Skråninga” (2001) og ”Bipersonar” (2003) – har den høstet flust av gode kritikker. Denne romanen fikk både Brageprisen og Kritikerprisen, samt en nominasjon til Nordisk Råds Litteraturpris.

Forfatteren har laget et enkelt plot som gir ham masse spillerom: En avisannonse forteller om David som har mistet hukommelsen. Publikum oppfordres til å skrive brev hvis de kjenner ham, slik at han kan hjelpes til å få minnene tilbake. Tre personer svarer: Jon, den nærmeste kameraten fra ungdomstiden, Davids stefar Arvid, og ungdomskjæresten Silje.

Slik får romanen 3 klart definerte deler, der Jon, Arvid og Silje forteller om sine år sammen med David. Dette skjer vekselvis i brevs form, der fortidens episoder beskrives, og i dagsaktuelle hendelser hvor leseren blir oppdatert på Jon, Arvid og Siljes nåværende situasjon. Dermed blir romanen langt mer enn en rekapitulering av Davids historie, vi blir vel så godt kjent med de tre brevskriverne. Dette er et fortellerteknisk grep som gir forfatteren stort spillerom og som faller svært heldig ut i romans form. Det hele blir et rikt psykologisk drama.

Carl Frode Tiller viste jo allerede med debutromanen at han innehar en ualminnelig god evne til å trenge inn i et menneskes psykologi. ”Innsirkling” er et nytt bevis på dette. Historiene til de fire hovedpersonene skildrer på ualminnelig snedig vis hvordan de aller nærmeste relasjonene mellom mennesker inneholder sprengstoff.

Det føles derfor som ganske naturlig at romanen i år også er blitt omskrevet til et teaterstykke og satt opp på Det Norske Teatret. Det er lett å forestille seg denne romanen som et potent, psykologisk drama på en scene.

”Innsirkling” ble fulgt opp av ”Innsirkling 2” i fjor, en frittstående fortsettelse. Det skal visstnok bli en trilogi til slutt.

Imot naturen

”Imot naturen”
Av Tomas Espedal
Gyldendal Norsk Forlag, 2011 (164 sider)

Bergensforfatteren Tomas Espedal fikk sitt endelige gjennombrudd med ”Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv” i 2006. Før den tid var han anerkjent, men bare et navn de mest litteraturinteresserte hadde bitt seg merke i. ”Gå. …” sikret den første nominasjonen til Nordisk Råds Litteraturpris, men kanskje viktigere var det at det lesende publikum oppdaget Espedal, og med ett var han å regne med i norsk litteraturs eliteserie. Tomas Espedal er nå en litterær kjendis, en posisjon han befestet med sitt angrep (?) på kulturkjerringene som lesende publikum. Espedal er et navn nesten på nivå med Knausgård, hans litterære prosjekt er litt av det samme, men tilnærmingene er ulike. Blandingen av biografiske og essayistiske elementer i bøkene har vært en god og original miks.

Jeg var sent ute med å gjøre meg kjent med Tomas Espedals bøker. Faktisk startet min lesning av Espedal først i januar i år, men da leste jeg med stort utbytte tre av hans bøker på rappen: ”Biografi. Dagbok. Brev” – som egentlig er en samleutgave av tre selvstendige bøker som kom i 1999, 2003 og 2005, nevnte ”Gå. …” fra 2006, og ”Imot kunsten” fra 2009. Plutselig oppdaget jeg et nytt og betydelig forfatterskap. Tomas Espedal er en av disse forfatterne som skriver med utgangspunkt i eget liv, kall det gjerne biografisk, men som makter å gjøre det personlige til refleksjoner på et høyere nivå. Espedal har i de fem forannevnte bøkene et tydelig litterært prosjekt, og ”Imot naturen” inngår som nr. seks i rekken. Så vidt jeg har skjønt markerer den også slutten på dette biografiske prosjektet, det er til veis ende, i følge intervjuer jeg har lest.

”Imot naturen” er nakent ærlig, personlig … kanskje bikker det også over grensen til det hudløst private i noen sekvenser. Siden jeg dette året har blitt en drevet Espedalleser er jeg jo forberedt på nettopp det. Boken starter og avslutter med kjærlighetshistorien om forholdet til en ung jente. Det er ikke akkurat en Lolitahistorie, men forfatteren er dobbelt så gammel som sin kjæreste. Han føler seg gammel, og hun er så ung. Det er et forhold imot naturen. Espedal lar selvsagt ikke sjansen gå fra seg til å trekke noen paralleller til kjente kjærlighetshistorier fra litteraturen, der aldersforskjellene har vært betydelige. Men de essayistiske innslagene, som har vært så fremtredende i tidligere bøker, får ikke en like stor plass denne gangen. Jeg ble ikke helt grepet av bokens siste kapittel, som skal være selve klimakset, der forfatteren lider all verdens kvaler i sin kjærlighetssorg. Hvorfor? Dette kapittelet skal være hentet fra Notatbøkene, skrivehefter som Espedal skriver i når han ikke skriver sine romaner. Et sideprosjekt nærmest, som er å likne med dagbøker. Siste kapittel er da også kortere dagbokopptegnelser fra den vanskelige tiden etter at kjæresten forlot ham. De korthugde opptegnelsene viser den forlattes følelsesregister i alle sine avskygninger. Likevel, jeg blir ikke helt grepet av dette …

Ellers er kapittelet Arbeidet, fabrikken velkjent Espedalstoff. Det er flott skrevet, men har vi ikke lest dette før? Eller er det slik at Tomas Espedal, som stadig vekk har behov for å kjøre frem i offentligheten at han er arbeiderklasse, her har funnet sitt kjernetema, et tema som han aldri blir ferdig med fordi det er en så sterk del av hans identitet. Jeg tror det. Så følger kapittelet Kjærlighetsarbeidet (ja, det er et slit), der vi får historien om kjærlighetsforholdet til Agnete, som vi jo kjenner fra tidligere Espedalbøker, mor til hans datter, Agnete som skal dø av kreft om noen år, og som gjør Tomas Espedal til alenefar. Men dette er altså historien før dødsfallet, og det er bokens lengste kapittel, og kanskje sterkeste del.

Kapittelet En liten bok om lykke er selvsagt kort, under tjue sider. Der er jo nesten umulig å skrive om lykken. Lykken er kjennetegnet av at vi ikke merker at den er der før den er forsvunnet! Lykken oppleves som så hverdagslig at den er som en usynlig gjest. Dessverre er den en flyktig gjest. Det er jo sorgen, savnet, lengselen, det uforløste begjæret, streben etter det uoppnåelige, det rastløse, som driver en forfatter fremover. Tomas Epedal også selvfølgelig. Når en forfatter er lykkelig blir ingenting skrevet. Heldigvis går lykken fort over, og forfatteren kan gjenoppta sin gjerning.

Under lesingen av Imot naturen måtte jeg holde litt igjen. Jeg leste rett og slett litt langsomt, tok pauser når jeg strengt tatt ikke behøvde å gjøre det. Grunnen var at jeg ville at boken skulle vare lenger enn det den strengt tatt gjør. Det er fort gjort å lese boken i ett jafs, og det kan selvsagt være et kvalitetstegn. Men kanskje har Tomas Espedal gjort det litt lett for seg også, det oppleves periodevis som om teksten er litt repetisjon. En følelse av at ”dette har jeg lest før” kan snike seg inn.

Det blir uansett spennende å se hvor Tomas Espedals forfatterskap går nå når hans biografiske prosjekt etter sigende er ved veis ende.

Snø

”Snø”
Av Orhan Pamuk
Gyldendal Norsk Forlag, 2005 (456 sider)

Dette er mitt første møte med romanforfatteren Orhan Pamuk. Jeg leste for noen uker siden hans essaysamling ”Andre farger”, en bok som gjorde meg lysten på å lese mer av denne tyrkiske nobelprisforfatteren, og jeg gikk løs på romanen ”Snø” med store forventninger.

Kort fortalt handler ”Snø” om forfatteren Ka, som etter flere år i Tyskland reiser hjem til sin mors begravelse. Mens han er i Istanbul blir han oppmerksom på et fenomen som skjer i en liten by som heter Kars, nær grensen til Russland. Flere unge jenter har begått selvmord i protest mot at de nektes å bruke skaut (eller hijab) på skolen. Ka får i oppdrag av en hovedstadsavis å reise til den lille byen for å skrive en reportasje om disse jentene, og romanen skildrer hans reise dit og det denne reportasjeturen fører med seg.

Det er på mange måter en eksotisk virkelighet som skildres. Menneskene i den lille tyrkiske provinsbyen lever i spenningen mellom den tradisjonelle, religiøse livsførselen og det sekulære, moderne levesettet. Tyrkias ”landsfar” Kemal Atatürk var sekularist, hans visjon var å skille stat og religion, og siden skautet ble, og fremdeles blir, oppfattet som et symbol for islamistene, er hodeplagget forbudt i skolen.

Forfatteren og journalisten Ka er selv en sekularist som beundrer Vesten og ønsker at Tyrkia skal strekke seg mot Europa. Islamisme og konservativ tenkning er fienden. Det er lett å se at Ka forfekter Orhan Pamuks egne meninger, og at denne romanen har politisk kraft i Tyrkia er det ikke tvil om. Romanen skildrer den strøm av politiske og religiøse krefter som finnes i dette tidligere imperiet, og som fremdeles støter mot hverandre. Her kjemper moderniseringstilhengere, de militære, islamister, politiske venstregrupperinger, kurdiske separatister og flere minoriteter en konstant kamp om hegemoniet.

Pamuk har selvsagt plassert en kjærlighetshistorie inn i denne historien. I et overraskende, fortellerteknisk grep tar forfatteren også livet av hovedpersonen vel halvveis i boken, og historien fortelles derfor av hans venn (som faktisk heter Orhan).

”Snø” ble en spennende leseropplevelse, men jeg synes romanen er for lang. Noen liker å lese lange romaner, men etter min oppfatning hadde det ikke forringet boken om den hadde vært 100 sider kortere. Uansett gir romanen innsikt i et landskap de færreste nordmenn er fortrolige med.