tirsdag 31. mai 2016

Nemesis



”Nemesis”
Av Philip Roth, oversatt av Tone Formo
H Aschehoug & C0, 2014 (191 sider)

Nestoren i amerikansk litteratur, den evige Nobelpriskandidaten Philip Roth, er blitt 83 år. Denne romanen kom ut i USA i 2010 og er kanskje den siste romanen som kommer fra Roth. Vemodig. Romanen heter ”Nemesis” også på engelsk, og Nemesis er i følge gresk mytologi ånden for guddommelig gjengjeldelse eller hevn mot de som hengir seg til hybris. Du må lese romanen til siste kapittel for å skjønne hva tittelen henspiller på.

Det går ikke mange sidene før leseren er hjemme i et velkjent Philip Roth terreng. Året er 1944 og stedet er Newark, New Jersey. Miljøet er selvsagt jødisk. Hovedpersonen er den unge Bucky Cantor, som til sin store skuffelse ikke blir funnet tjenestedyktig av hæren, og følgelig ikke kan dra i krigen sammen med sine nærmeste kamerater. Dette skaper en følelse av dårlig samvittighet hos Bucky. Isteden jobber han som kommunalt ansatt fritidsleder, og er et forbilde for barn på idrettsbanen.

Bokens drama er knyttet til en polioepidemi som bryter ut, og som fører til stor angst blant befolkningen etter hvert som det ene barnet etter det andre blir rammet. Dette er ti år før poliovaksinen kom på markedet, og Roth skildrer hvordan angsten og hjelpeløsheten griper om seg. Bucky er en pliktoppfyllende og sympatisk kar som gjør sitt beste for å trøste familier som ser barn dø i løpet av få dager. Han er også en av dem som følger offisielle helseråd, mens mange andre lar fordommer og mistro styre.

Dilemmaet hans inntrer den dagen hans forlovede Marcia ordner det slik at Bucky kan ta over en jobb som svømmelærer på en feriekoloni langt utenfor byen, på et sted der polioepidemien ikke har rammet. Etter mange sjelekvaler velger han å si opp jobben som fritidsleder i byen og si ja til den nye jobben. Slik slipper han unna polioen, men han føler hele tiden at han svikter barna som blir igjen i byen. Bucky er på alle måter en ung mann med de beste verdier, men akkurat her mener han at hans motiver ikke kan forsvares, for det er jo selvsagt også kjæresten Marcia, som selv befinner seg på feriekolonien, han lenger etter.

”Nemesis” er en kort roman (i likhet med de tre foregående), men den setter sine spor i leseren. Bare det at Roth klarer å skildre den frykten polio skaper i befolkningen er verdt å ta med seg.

torsdag 19. mai 2016

Fangliner



”Fangliner”
Av Kjartan Fløgstad
Det Norske Samlaget, 2001 (134 sider)

Boken kom først ut i 1972, dette er 5. utgaven fra 2001. Lansert som ”fortellinger”, altså ikke som noveller, gir det muligens forfatteren et litt friere spillerom enn det som den noe rigide ”novellen” innbyr til. Et par ganger skeier Fløgstad ut av realismen, men stort sett er det hverdagsrealisme vi får servert.

Etter to diktsamlinger og en prosabok satte disse fortellingene Fløgstad på kartet. Stort sett alle historiene henter handling fra industriarbeidersamfunnet eller fra sjømannslivet. Altså et meget gjenkjennelig miljø for de som har lært Fløgstad å kjenne, det er arbeidsfolks liv og strabaser som skildres.

Samtlige fortellinger må sies å ha et sterkt preg av ”autensitet” over seg, dvs. at forfatteren virker som en med inngående kjennskap til miljøet. Forekomstene av ord og uttrykk fra industri- og sjømannsmiljøet er rikt, noe som sikkert bunner i at Fløgstad selv har arbeidet her og har lagt sin ære i å gi en troverdig ramme rundt historiene.

Så skal det sies at personene fremstår som noe arketypiske, det som muligens fremsto som særlig ekte og autenstisk i 1972 kan i dag bikke over i klisjeer. Her finnes lite av det som senere ble Fløgstads språklige kjennetegn, med de blomstrende blødmene og ordspillene. Likevel skinner sansen for folkelig kultur sterkt, naturlig nok, siden handlingen utspiller seg der den gjør. Å flette inn dialog fra Morgan Kane-bøker var muligens vågalt tidlig på 70-tallet.

”Fangliner” er i dag mer å regne som et forarbeid til de kommende romanene fra det fiktive industristedet Lovra. Fem år senere kom ”Dalen Portland”.

onsdag 11. mai 2016

Velferdsprofitørene



«Velferdsprofitørene»
Av Linn Herning
Forlaget Manifest, 2015 (240 sider)

Med undertittelen «Om penger, makt og propaganda i de norske velferdstjenestene» er standarden satt. 

Boken gir en grundig og avslørende innsikt i hvordan kommersielle interesser i løpet av noen år har posisjonert seg inn som leverandører av velferdstjenester. 

Forfatteren viser hvor mye penger som på denne måten sluses ut av offentlige budsjetter og ned i lommene på en knippe profitører, med et mildt sagt uryddig forhold til sannheten.

«Velferdsprofitørene» er en bok som vekker moralsk indignasjon hos leseren. Samtidig fungerer den som en god lærebok for alle som ønsker innsikt på dette politikkfeltet. Å selge inn velferdstjenester til det offentlige er nemlig et sterkt voksende forretningsområde, der sterke aktører, mange med internasjonal kapital i ryggen, tjener store penger.

Ideologiproduksjon og språksminke fra høyresiden
Linn Herning får godt frem den rollen som ideologiproduksjonen fra høyresiden har spilt når det gjelder å åpne opp for kommersialisering av offentlige velferdsordninger. NHO har kurset politikere fra Høyre og FrP i hvordan disse skal «selge inn» ideen om at private kan drive offentlig velferd bedre og rimeligere enn det kommunene klarer selv. Seltralt står språket, ordvalgene er ikke tilfeldige. «Valgfrihet», «mangfold» og «fritt brukervalg» høres jo fint ut, hvem kan være mot det? Likeledes å bruke «friskoler» heller enn «privatskoler». 

At politikere fra høyresiden fungerer og kurses som «selgere» av dette evangeliet fra NHO … minner det om korrupsjon? Herning sier det ikke, men faktum er at barnehagebaronen Benn Eidissen fra Nordland er en aktiv Høyrepolitiker. Tidligere nestleder i FrP Henning Holstad har drevet private barnehager i Oslo og Bærum i en årrekke (selskapet «Barnehagegruppen»). Å aktivt kjempe frem en politikk som resulterer i at du selv kan skape deg millionformue er muligens legitimt, men ikke tillitsvekkende.

Om de ulike aktørene
Det er viktig å skille mellom de ulike private aktørene, å betrakte alle under samme paraply tilslører mer enn det avklarer. Aktørene har nemlig ulike motiv for å engasjere seg i drift av velferdstjenester. Vi har f.eks. barnehager og skoler som drives med utgangspunkt i en annen pedagogikk, konkret snakker vi om Steiner- og Montessoriskoler og –barnehager. Vi har også mange ideelle stiftelser eller menigheter som driver sykehjem, disse har en lang historie og driver ryddig uten mål om å tjene penger på driften.

Problemet er de rent kommersielle aktørene. Disse har helt bevisst skjøvet de andre private driverne foran seg, siden disse har mer ideelle hensikter med driften, noe som tar seg bedre ut i opinionen. Kroneksempelet på dette er interesseorganisasjonen Private Barnehagers Landsforbund (PBL), som gjerne skyver ideelle og pedagogiske alternativer i front når de driver lobby- og opinionspåvirkning, men som i realiteten styres av de største kommersielle aktørene i bransjen.

Uansett hva de sier, profitt er motivet for driften
Det at private kan tjene penger på å drifte offentlige velferdsordninger, finansiert over offentlige budsjetter, er så kontroversielt at både tilhengerne av privatiseringen, og aktørene på feltet, i det lengste vil benekte det. Derfor utviser leverandørene en stor grad av varsomhet, for ikke å si hemmelighold, rundt egen virksomhet. Du skal faktisk drive nitid og tålmodig gravejournalistikk for å kunne trenge inn bak den skinnende fasaden som disse profitørene på vår felles velferd fremviser. Her er det snakk om aktører som gjør sitt ytterste for å skjule seg bak kompliserte selskapsstrukturer, ofte er det faktisk umulig å få innsyn. 

5 måter å tjene penger på velferdstjenester
1. Kutte i bemanningen
2. Kutte lønnsutgifter, f.eks. ved å ansette ufaglærte heller enn faglærte, nyutdannede heller enn de med lang ansiennitet
3. Kutte i pensjonsutgifter. Gå fra ytelsesbasert- til innskuddsbasert ordning, ansette i så små stillingsprosenter at det ikke gir pensjonsrettigheter
4. Utnytte markedet. Etablere seg i folketette områder, levere enkle heller enn kompliserte tjenester
5. Strategisk selskapsstrukturering. Flytte penger innen konsernet, skjul eierskap, internfakturering av tjenester, skjule utbytte, unngå skatt m.m.

De kommersielle aktørene innen barnehage-, skole- og sykehjemsdrift benytter gjerne alle disse metodene samtidig. I motsetning til hva produsentene av høyreideologi hevder; at privat drift i form av «konkurranse» skal gi større «mangfold», billigere og bedre tjenester, er resultatet ofte stikk motsatt. Kommersiell drift innebærer billigere drift på bekostning av de ansattes lønns- og arbeidsvilkår, tjenesten som tilbys er ofte dårligere. Resultatet av kommersialisering av velferdstjenester er imidlertid strålende for eierne av kommersielle selskaper; disse har skapt seg millionformuer på kort tid.

Barnehagesektoren – storstilt privatisering i regi av SV
Barnehagedrift er det suverent største forretningsområdet for de kommersielle aktørene. Den offentlige finansieringen av barnehagemarkedet er på 40 milliarder kroner (2013), nesten like stort som markedet for oppdrettsfisk. I tillegg kommer foreldrebetalingen. Her er det store penger i omløp!

Da de rød-grønne vedtok full barnehagedekning og fikk gjennomslag for et barnehageforlik i Stortinget i 2003, åpnet dette et kjempemarked for kommersielle aktører. Det er verdt å merke seg at den store veksten skjedde samtidig med at SV satt og styrte departementet, dette var selve fanesaken for partiet og Kristin Halvorsen. SV bidro derfor aktivt for en kommersialisering av velferdstjenestene. Så sent som i 2011 ordnet SV-statsråden økt offentlig finansiering til de private, ved at den offentlige finansieringen steg fra 85 % til 96 %. Tilsvarende krav om likebehandling av kostnadssiden ble ikke stilt. Dermed kan private fortsatt ha lavere bemanning, flere ufaglærte og dårligere pensjonsordninger – samtidig som inntektene øker!

SV – barnehagebaronenes beste venn! 

Sykehjem og privatskoler
Privatiseringen av drift av sykehjem og privatskoler er foreløpig ikke så omfattende som innenfor barnehagefeltet. Men de kommersielle aktørene er like aggressive og kyniske. Forfatteren går grundig til verks på begge områdene og avkler privatiseringstilhengernes argumentasjon punkt for punkt. 

Når det gjelder privatskoler er John Bauer, Akademiet, Noroff og Sonans alle viet egne kapitler. John Bauer, en svensk kjede, ble avviklet i Norge allerede i 2008, etter få års drift. Da hadde bl.a. Bergen Tidende avslørt hvordan konsernorganiseringen åpnet opp for triksing med regnskaper, omfattende internfakturering og misbruk av offentlige tilskudd. I Sverige skjedde det samme i 2013, og da skolen plutselig ble lagt ned sto 11.000 elever uten et skoletilbud. Hvem tror du måtte gå inn og redde disse elevene? Selvsagt det offentlige. Hvor mange millioner denne skoleskandalen kostet skattebetalerne kan vi bare spekulere på, men at private millionformuer skapes i dette systemet i løpet av få år er dokumentert.

I 2013 krevde utdanningsdirektoratet tilbakebetalt 18,5 millioner kroner fra Akademi-skolene. Tilsynet hadde avdekket systematiske brudd mot privatskolelovens forbud mot profitt. Denne saken er anket og ankebehandlingen pågår i disse dager. Samtidig viser likningstallene for årene 2009 til 2011 at eierne hadde en formuesøkning på 24 millioner kroner. 24 millioner på 2 år, det er penger det også! Det er altså store penger å tjene på å drive privatskoler, selv om loven forbyr utbytte. Bare amatører tar utbytte, proffene driver aktiv selskapsstrukturering og holder mest mulig skjult for offentligheten.

Et omfattende kontrollregime er nødvendig
Linn Herning synliggjør på felt etter felt hvordan de kommersielle aktørene bruker alle metoder de kan for å suge mest mulig profitt ut av virksomhetene de driver. Hvis det offentlige virkelig vil organisere velferdstjenestene på en slik måte forutsetter dette et meget omfattende kontrollapparat, et apparat av et omfang som ikke finnes i dag.

Bare saken med Akademiet krevde at direktoratet brukte 5 hele årsverk (!) for å etterprøve og granske dette ene selskapet. Andre konsern, som Sonans, har ikke hatt tilsyn i det hele tatt! Muligheten for at millioner av skattekroner urettmessig havner i private lommer, gjerne postboksselskaper med adresser i skatteparadiser, er overhengende.

Kommersialisering av velferdstjenester er så lønnsomt at privatiseringsinteressene tar alle midler i bruk for å opprettholde systemet. Å fabrikkere «rapporter», «undersøkelser» og «evalueringer» på bestilling fra «pr-byråer», til bruk overfor politikere og beslutningstakere i byråkratiet, er bare ett av dem. Å vinne kampen om opinionen er like viktig.

Skal denne samfunnsskadelige virksomheten stoppes må motkreftene sette kraftig søkelys på de kommersielle kreftene, de tåler nemlig ikke dagslys. Når «vanlige folk» og deres valgte representanter blir opplyst av den informasjonen som nå foreligger sprekker privatiseringsboblen. Dette er nemlig idiotisk bruk av skattepenger.





Linn Herning, forfatter av Velferdsprofitørene og nestleder i For velferdsstaten på Manifest Årskonferanse 2016.

tirsdag 3. mai 2016

Prekariatet. Den nye farlige klassen



«Prekariatet. Den nye farlige klassen»
Av Guy Standing. Oversatt av Rune Salomonsen
Res Publica, 2014 (381 sider)

En brannfakkel av en bok som sier noe om hvordan arbeidsmarkedet kan se ut i Norge om kort tid, hvis vi ikke tar opp den politiske kampen.

Professor i utviklingsstudier Guy Standing hadde tidligere en lederstilling i ILO, Den internasjonale arbeidsorganisasjonen. I 2010 ga han ut boken om det nye «prekariatet», om en ny samfunnsklasse av folk på korttidskontrakter, vikariater, ringevikarer, frilansere og jobbsøkere som går inn og ut av arbeidsmarkedet. Selve ordet «prekariat» er satt sammen av ordene «prekær», som betyr usikker eller kritisk, og «proletariat», som betyr underklasse eller arbeiderklasse. 

En global arbeidsmarkedstrend
I boken går Guy Standing grundig til verks når han synliggjør en global trend som underminerer arbeidstakernes rettigheter, som favoriserer arbeidsgiverne, og som har blitt heiet frem av politikere som lovpriser frie markeder og «modernisering» av arbeidsmarkedspolitikken. Resultatet ser vi nå: Millioner av mennesker har mistet sin trygghet, og veksler mellom arbeid og trygd. Skillet mellom arbeid og fritid er borte for disse, de lever i konstant stress og frykt for fremtiden.
Helt frem til nå har vi i Norge blitt spart for de mest dramatiske utslagene av denne globale arbeidsmarkedstrenden. Men etter at oljeprisen begynte å falle høsten 2014 ser vi stadig tydeligere at Norge ikke er en egen øy med egne spilleregler. Dette gjør boken meget aktuell. Vi er vevd inn i et globalt nettverk av økonomiske og politiske strukturer, som nå er i ferd med å underminere de spillereglene som det norske arbeidsmarkedet har bygd på. Jo mer «liberalisering» og «modernisering» av arbeidsmarkedet politikerne innfører, jo færre rettigheter og mindre jobbsikkerhet vil den vanlige lønnsmottaker oppleve. 

Nyliberalismens triumf
Det var først på midten av 1970-tallet at verdensøkonomien ble såpass sammenvevd at vi kan snakke om en global økonomi. Fra dette tidspunkt fikk økonomiske svingninger i en verdensdel betydning for andre verdensdeler. Med Margaret Thatchers valgseier i Storbritannia i 1979, og Ronald Reagens i USA i 1980 fikk «det nye høyre» virkelig vind i seilene. Fra dette tidspunkt satte høyrekreftene inn målrettede angrep på alt arbeiderbevegelsen hadde oppnådd gjennom 100 års kamp. Thatchers «fagforeningsknusing» er kjent, i USA der fagbevegelsen i utgangspunktet sto svakt fikk høyrekreftene langt lettere spill.

Det som skjedde når økonomien ble internasjonal og arbeidsmarkedene åpnet seg, var at tilgangen på arbeidskraft økte dramatisk. Standing anslår at det ble en økt tilgang på 1,5 milliarder arbeidere da Kina, India og det tidligere Øst-Europa ble åpnet opp. Den innenlandske arbeiderklassen blir utkonkurrert av arbeidsinnvandrere som er villige til å jobbe for lavere lønninger og dårlige betingelser. I neste omgang er konsekvensen at den innenlandske arbeiderklassen selv vil havne i prekariatet, ettersom lønns- og arbeidsvilkår raseres. Det er et kappløp nedover!

Situasjonen i dag er at færre og færre arbeidstakere i den globaliserte økonomien har det vi kan kalle «fast» jobb. Japan var i årtier landet der bedriftene nærmest fungerte som «velferdsstater» for arbeiderne, som gjerne hadde hele sin yrkeskarriere hos en eneste arbeidsgiver. I dag er en tredjedel av japanerne på midlertidige kontrakter, i Spania halvparten, og i Sør-Korea mer enn halvparten av arbeidstakerne.

I Norge har det de siste årene vært en hard kamp for å åpne opp for flere midlertidige ansettelser, angivelig for at det da skal være «lettere» for bedriftene å ansette. Guy Standing viser at midlertidighet slett ikke indikerer fast jobb, men tvert imot fører til en tilværelse som permanent midlertidig. All makt gis til arbeidsgiverne, arbeidstakerne står igjen som tapere.

Prekariatets frykt er en politisk kraft
Fagbevegelsen vokste frem som en følge av industrialiseringen. Arbeiderne organiserte seg og fikk gradvis sikret seg bedre lønns- og arbeidsvilkår ved at de sto sammen og fremmet kollektive krav. Det nye prekariatet er ikke organisert, de har ingen som effektivt kan fremme sine interesser. De gamle sosialdemokratiske (og sosialistiske) partiene i Europa har sviktet dem, ofte har de stilt seg bak eller viderefør den liberalistiske politikken. Riktignok har nye partier som Podemos i Spania og Syriza i Hellas oppstått som en venstrereaksjon på utviklingen, på samme måte kan vi tolke Bernie Sanders oppslutning i USA, men i langt flere land er det ytterligående høyrekrefter som har tjent på utviklinen.

Prekariatet har vist seg særlig lydhøre for demagoger, høyrepopulister og -ekstremister, som forteller dem at situasjonen de har kommet opp i skyldes at innvandrere og flyktninger tar jobbene og belaster offentlige budsjetter. Det er dette som gjør dem til «den nye farlige klassen». Siden boken først kom ut for 6 år siden har disse kreftene bare forsterket seg, det er nok å se på den suksessen Donald Trump nå har i USA, og på hvem som stemmer på ham. 
Standing viser at det er helt andre årsaker til sammenbruddet i arbeidsmarkedet enn de syndebukkene som høyrepopulistene peker på.

Arbeidslinja er et repressivt regime
Når jobbene forsvinner og tidligere arbeidstakere blir avhengige av trygder og andre former for offentlige hjelpeordninger, følges dette samtidig opp med et repressivt regime. Vi kjenner uttrykket «å nave», brukt om personer som angivelig foretrekker å gå på trygd heller enn å ta de jobbene som finnes. Disse «naverne» følges tett av myndighetene og brukes i den ideologiske kampen for å bygge ned offentlige velferdsordninger. Alle stønader og trygder kan misbrukes, og det ideologiske angrepet på universelle ordninger fører til at disse stadig reduseres, eller fjernes helt. Alt for at arbeidssøkerne skal bli mer «fleksible», «mobile» og tilpasse seg en ny virkelighet. At problemet faktisk er at det ikke finnes lønnet arbeid til alle arbeidssøkere blir ikke kommunisert.

Hva er løsningen?
Det at ytterligående høyrepartier vinner frem med sin politikk kaller Standing for «en helvetespolitikk». Han har ingen tro på at myndighetene kan «gi» folk jobb, dvs. garantere for jobb, det han mener erfaringene fra Øst-Europa viste.

Det han selv lanserer som en mulighet er å innføre en type borgerlønn, en garantiinntekt som gis alle, uten vilkår. Dette vil i følge Standing sikre at arbeidsledige fritas for mye av den usikkerheten og det psykiske stresset de lever under i dag. Energien kan da i stedet brukes positivt, kanskje ved at folk vil etablere egne bedrifter, driver sosialt arbeid som i dag ikke lønnes osv. Det finnes mange modeller, og ulike løsninger har vært prøvd ut i forskjellige land.

Situasjonen i Norge
Guy Standing skriver ikke om Norge, men de samme mekanismene som han har observert internasjonalt har nå for fullt slått inn her til lands.

Etter at EØS-avtalen i 2004 åpnet opp for fri arbeidsinnvandring fra de nye medlemslandene i Øst-Europa, nådde denne trenden Norge for fullt. I bransje etter bransje kom arbeidsinnvandrere inn, velvillig hjulpet av et økende antall bemanningsbyråer. Disse arbeidsinnvandrerne ble hentet inn på kortsiktige kontrakter, på vilkår som ofte viste seg ikke å tåle dagslys, ofte med resultat at fast ansatte ble satt til side, og at andre grupper som har slitt med å få innpass på arbeidsmarkedet, som flyktninger, ungdom og funksjonshemmede, havnet enda lengre unna en jobb.

Boken kom på norsk i 2014, før oljeprisfallet. Det er bare å slå fast at det som har skjedd de to siste årene ytterligere har forsterket utviklingen mot et voksende «prekariat» i Norge.



Guy Standing "The Precariat: The New Dangerous Class" at MA Talks - Copenhagen 26th of March 2015