Etter i saumane

”Etter i saumane.
Kultur og politikk i arbeiderklassens hundreår.”

Av Kjartan Fløgstad

Gyldendal Norsk Forlag AS, 2016 (336 sider)

Kjartan Fløgstad har skapt forargelse og høy debattemperatur med sin siste essaysamling. Her angriper han et akademisk miljø knyttet til Universitetet i Oslo, helt konkret ”Nettverk for studier i totalitære regime- og tankeformer” (NEST).* Dette miljøet frontes av samfunnsforskere som Bernt Hagtvet, Øystein Sørensen og Nina Witoszek, og opptrer i følge Fløgstad som et ”tankepoliti”. Sammen med høyreorienterte ”tenketanker” som Civita leder de an i et ideologisk felttog, der de kort fortalt fremstiller kommunisme og nazisme som to alen av samme stykke; totalitære ideologier som nærmest er åndelige tvillinger.

I den nye boken vil Kjartan Fløgstad ”gå den liberale vestlege sjølvforståinga nærmare etter i saumane.” Bl.a. mener Fløgstad å kunne påvise at filosofen Hannah Arendt forståelse av nazismen, slik den skildres i boken ”Eichmann i Jerusalem”, er foreldet. Dette rammer særlig nevnte Hagtvet, som har bygget nærmest hele sin forståelse av nazismen på hennes arbeider. Gjennom det som for denne anmelderen fremstår som et solid kildegrunnlag, viser Fløgstad at nazismen og fascismen ikke var et pøbelvelde drevet frem av de underprivilegerte, men tvert imot et eliteprosjekt. Fascismens suksess kan forklares ved at den ble adoptert og omfavnet av de ledende klassene, mens sosialismens og kommunismens oppslutning hadde helt andre røtter. Hagtvet har for øvrig nektet å møte Fløgstad i åpen debatt, siden han betrakter ham som en ”klovn.” Fløgstad kaller Hagtvet for feig. Slik er debattklimaet i 2016.

Men mer om innholdet. Fløgstad kaller 1900-tallet for ”arbeiderklassens hundreår”, en periode der den organiserte arbeiderklassen vant mange store seiere. På sett og vis maktet arbeiderbevegelsen å temme kapitalismen, og skapte egalitære samfunn aldri tidligere sett i historien. Men nå er historiske seiere i ferd med å gå tapt, arbeiderbevegelsen er på vikende front, og de kreftene som klarte å temme kapitalismen er kraftig svekket. Samtidig foregår det altså en storstilt omskriving av historien. Ledende intellektuelle fører an i en demonisering av arbeiderklassen og av den bevegelsen som så drastisk bedret levekårene for millioner av mennesker.

Årets bok fra Fløgstad må sees som en direkte oppfølger til hans tre siste romaner. Ja, ”Etter i saumane” er nærmest for et kildegrunnlag å regne. ”Grense Jakobselv” fra 2009 handlet om det store sivilisasjonssammenbruddet i Europa mellom 1933 og 1945, og de politiske senskadene som fulgte. I ”Nordauspassasjen” fra 2012 fremskrev han en del økonomiske og politiske trender og tegnet opp en dystopi i nær fremtid. Han skildret en pervertert rovkapitalisme, der de politiske makthaverne er så sauset inn i kriminelle nettverk at det ikke er mulig å se forskjell på lovgiver og lovbryter. Etter ”The Panama Papers” virker jo dette nærmest som profetiske visjoner. I ”Magdalenafjorden” fra 2014 var handlingen lagt til perioden mellom 1930 og 1970, og av de mange tema han behandlet var koblingen mellom modernismen i kunsten og den fascistiske bevegelsen. Alle tre romanene spenner opp et imponerende bredt lerret og fremstår som ambisiøse, litterære prosjekter en nobelpriskandidat verdig.

Fløgstad sier selv at hans perspektiv i stor grad springer ut av hans egen klassetilhørighet. Oppvokst i Sauda, og med sine første arbeidsår i industrien, jobbet han deretter som sjømann. Selv om han senere studerte språk og litteratur ved universitetet har han aldri glemt utgangspunktet sitt. Hans forsvar for folkelig kultur vies stor plass i boken. Forsøket på å koble norsk folkemusikk til nazismen, slik en utstilling på Valdres Folkemuseum i 2013 gjorde, vekker Fløgstads raseri. Han dokumenterer her hvordan nazipropagandaen misbrukte norsk folkekultur, helt konkret ved et møte mellom langeleikspilleren Ola Brenmo og SS-lederen Heinrich Himler på Norsk Folkemuseum i 1941. Det var tvert imot den klassiske kunstmusikken som var nazielitens foretrukne musikk, og utallige profilerte navn herfra gjorde store karrierer både før og etter krigen.

Fløgstad tok for øvrig et oppgjør med forsøket på å koble nynorskbevegelsen til nazismen allerede i 2004, i pamfletten ”Brennbart”.

Også innenfor de høyt utdannede elitene, i profesjoner som juss og medisin, var oppslutningen om nazismen stor. Fløgstads kilder viser hvordan disse menneskene stort sett fikk fortsette i sine posisjoner etter krigen. Ja, her er eksempler på nazidommere som på 1930-tallet sendte kommunister i fengsler og konsentrasjonsleire, og som etter krigen fortsatte sin dommergjerning ved å dømme de overlevende for illegal politisk virksomhet en gang til! Krigsoppgjøret rammet bare et fåtall i disse yrkesgruppene.

”Etter i saumane” er på mange måter et kampskrift mot det vi kan kalle nymccarthyismen, de politiske og kulturelle angrepene på alt den sosialistiske arbeiderbevegelsen fikk til i forrige århundre. 

* Det akademiske miljøet ved UIO som Fløgstad angriper heter i dag ”Nettverk for studier av totalitarisme og demokrati” (NEST)

Manuell

”Manuell”

Av Cathrine Knudsen

Pelikanen forlag as, 2014 (204 sider)

”Manuell” er Cathrine Knudsens fjerde roman, og den tredje jeg leser av henne. Den følger opp de samme sporene som hun utforsket i sin forrige roman ”Jeg kunne vært et menneske” fra 2011, der jakten på identitet og livets grunnleggende spørsmål sto sentralt.

Når det er sagt fremgår det at Cathrine Knudsen er en type forfatter som bruker litteraturen til å utforske mennesket, og til å søke erkjennelse og innsikt. En typisk filosofisk anlagt forfatter, som helt tydelig har funnet sin egen stemme, en egen skrivemåte, en signatur som nå trer frem som et særmerke og gjør henne lett gjenkjennelig. For så vidt noe som kjennetegner en stor forfatter.

Hovedpersonen Cara Alona tenker tilbake på da hun vær liten jente og møtte sin farfar som jobbet som bomvakt i Kjellstadbommen, utenfor Drammen. Disse få møtene, som varte i noen sekunder, var de eneste møtene med farfaren, og også de eneste gangene hennes egen far møtte sin far. Dette er altså en familie med brutte relasjoner, noe som skal prege Cara Alona hele livet, også når hun selv blir mor. Forholder til familie, til andre mennesker, så vanskelig, så avgjørende for hva det vil si å være et menneske.

Dette filosofiske aspektet dras ytterligere noen omdreininger når hovedpersonen oppdager noen YouTube-videoer fra en robotmesse i Hong Kong, der et japansk firma presenterer roboter designet for omsorgssektoren. Artig nok leste jeg denne sekvensen samtidig som NRK2 hadde viet en hel uke med dokumentarfilmer om robotteknologien, bl.a. noen av de samme robotene som Knudsen skriver om i boken.

”Manuell” er en roman som virker solid gjennomarbeidet, et stykke litteratur som har vært skrevet og omskrevet mange ganger, helt til teksten fremstår som helstøpt og formfullendt. Det er en roman som fascinerer, men som krever at leseren evner å dykke ned i den og holde pusten gjennom en del sider, før den liksom stiger til overflaten og man endelig kan fylle lungene igjen, en smule ør og forvirret, men med litt mer innsikt.