De usynlige

”De usynlige”

Av Roy Jacobsen

Cappelen Damm, 2013 (245 sider)

Roy Jacobsen debuterte i 1982 og har over 20 utgivelser bak seg. Han fikk et definitivt gjennombrudd med ”Seierherrene” i 1991, en lovprisning av sosialdemokratiet i romanens form. Selv har jeg aldri hatt noe nært forhold til denne forfatteren, kun et par korte romaner kan jeg huske å ha lest før.

Men nå har Roy Jacobsen fått ny aktualitet. ”De usynlige” kom ut for to år siden, og i år kom en fortsettelse kalt ”Hvitt hav”, begge disse bøkene har blitt bestselgere og fått strålende kritikker.

”De usynlige” utspiller seg i årene fra 1913 til 1928, og handlingen er lagt til en fiktiv øy kalt Barrøy, som skal ligge på Helgelandskysten. Jacobsens mål synes å være å skildre en kystkultur som nå er borte, men som likevel tilhører vår nære fortid, en fortid så langt unna oljerikdom og velferdsstat som tenkes kan, til tross for at det fremdeles lever 90-åringer blant oss som vokste opp i et slikt miljø.

På Barrøy bor det kun en familie, og Hans Barrøy er familiens forsørger. Konen Maria og datteren Ingrid, som kun er en liten jente når historien starter, bor sammen med den tilbakestående søsteren til Hans, Barbro, og gamlefar Martin. Et lite, sårbart øysamfunn som overlever på det havet og den skrinne jorda kan gi. Noen få husdyr er alt livsgrunnlaget tillater.

Det tok noen siders lesning før jeg kom inn i boken. Dette skyldes at Jacobsen bruker dialekt i dialogene, men dette er jo bare med på å øke autensiteten, og etter kort tid er hindringen blitt et pluss for leseropplevelsen. En annen terskel er at selve miljøskildringen naturlig nok inneholder ord for ting og arbeidsmåter som vi i våre dager ikke kjenner, her har Roy Jacobsen lagt ned et enormt arbeid i rett og slett dykke ned i dagligspråkets begreper slik det ble brukt for hundre år siden.

Jeg grep meg i å tenke at denne romanen faktisk kunne vært skrevet for hundre år siden. ”De usynlige” kunne vært en norsk litteraturklassiker fra begynnelsen av 1900-tallet, så ektefølt virker romanen på meg. Det er heller ikke noen fiksfakserier i oppbyggingen av historien, men en kronologisk skildring av hverdager preget av hardt arbeid for både store og små. Samtidig får øyboerne solide doser dramatikk som viser hvor sårbare og alene de tross alt er, på et sted der naturen både gir og tar. Disse menneskene har ikke andre enn seg selv å stole på, men så er da dette også folk som behersker det meste av praktiske gjøremål.

”De usynlige” er på knappe 250 sider og er delt inn i 53 korte kapitler, noe som sikkert bidro til at det ikke tok lang tid å komme gjennom romanen. Men noen dager i selskap med øyboerne på Barrøy etterlater inntrykk som vil sitte igjen i lang tid.

Se ilden lyse over jord

”Se ilden lyse over jord”

Av Nils Henrik Smith

Det Norske Samlaget, 2014 (208 sider)

En mann våkner opp fra en drøm. Han har drømt om stafetten under OL på Lillehammer i 1994, der Italias ankermann slo Bjørn Dæhli i spurten med fire hundredels sekund. Drømmen har vært så intens og levende at han ikke klarer å orientere seg tilbake i virkeligheten før flere minutter går. Han kjenner seg ikke igjen i rommet der han våkner opp, og når han går mot vinduet er også utsikten helt fremmed. Den 61-årige vegingeniøren fra Vestlandet er langt hjemmefra, i et fremmed land, og han er der for å møte en kvinne halvparten så gammel som ham selv, en kvinne han har blitt kjent med på internett.

Dette er den tredje romanen til Nils Henrik Smith, en forfatter som ikke har fått det store kommersielle gjennombruddet ennå. ”Manhattan Skyline” kom i 2007, og for den fikk han Tarjei Vesaas’ debutantpris. Dette er en av de få nyere, norske romaner jeg har lest to ganger, rett og slett fordi den rommer så mye og fortellerteknisk er på høyt nivå. I 2009 kom kortromanen ”Austerrike”, en klaustrofobisk, krimliknende fortelling som ga meg assosiasjoner til noe Franz Kafka kunne ha funnet på. ”Se ilden lyse over jord” kom i 2014, men på merkelig vis har jeg ikke fanget den opp før nå. Det har tydeligvis andre gjort, for Nils Henrik Smith har i år kommet med på Morgenbladets liste over de 10 beste norske forfatterne under 35 år.

Det som fremfor noe imponerer meg med denne romanen er igjen Smiths fortellertekniske grep. Dette er en forfatter som vet å legge et puslespill som gradvis blir til et stort bilde. Han rekapitulerer hovedpersonens liv ved å dryppe viktige hendelser med sikker presisjon, alt mens møtet mellom den 61-åringe nordmannen og den 31-årige legen Kataryna fra Minsk utspiller seg.

Det andre momentet som inngir respekt er forfatterens evne til å sette seg inn i sinnet til en hovedperson som nesten er dobbelt så gammel som ham selv. Det er en klar tendens til at forfattere velger hovedpersoner jevngamle med seg selv, her gjør Smith en troverdig vri og viser stor psykologisk innsikt. En sekvens der ingeniørens yngste sønn helt overraskende betror seg til ham fikk meg til å tenke på Carl Frode Tillers ”Innsirkling”-trilogi. Nils Henrik Smith viser også meget god innsikt i nyere, norsk historie, og bruker dette til å bygge opp hovedpersonen som en troverdig karakter.

”Se ilden lyse over jord” er ganske forskjellig fra de to foregående romanene til Smith, men så har det da også gått 5 år mellom bok nr. to og denne tredje. Dette er et forfatterskap i stadig utvikling!

Havaristen

”Havaristen”
Av Thomas Bernhard, oversatt av Sverre Dahl

Gyldendal Norsk Forlag AS, 1994 (149 sider)

"Også Glenn Gould, vår venn og århundrets viktigste klavervirtuos, ble bare enogfemti, tenkte jeg da jeg gikk inn på vertshuset.

Han tok ikke bare livet av seg som Wertheimer, men fikk, som man sier, en naturlig død.

Fire og en halv måned New York og om og om igjen Goldbergvariasjonene og Die Kunst der Fuge, fire og en halv måned Klavierexerzitien, som Glenn Gould alltid bare sa på tysk, tenkte jeg."

Slik åpner Bernhards roman ”Havaristen”, og slik slår man to fluer i ett smekk, som man sier, for selvsagt går det ikke an å lese denne boken uten samtidig også å utforske fenomenet Glenn Gould, tenker jeg, og spesielt hans to legendariske innspillinger av Bachs ”Goldbergvariasjonene”, den første fra 1955 og den andre fra 1981, året før Glenn Gould døde en naturlig død, om enn så altfor tidlig.

Den navnløse hovedpersonen starter med å rekapitulere hendelser åtteogtyve år tidligere, da han, sammen med kameraten Wertheimer, en sommer fikk undervisning i klaverspill av mesteren Horowitz, og lærte mer på denne sommeren enn på de åtte foregående årene ved Mozarteum og Akademiet i Wien. Disse to vennene hadde nok hatt en lysende fremtid som klavervirtuoser, hadde det ikke vært for den ulykksalige (eller lykksalige, alt ettersom) sammentreff at også canadieren Glenn Gould deltok, og imponerte i en slik grad at den navnløse, samt Wertheimer, begge øyeblikkelig innså at fortsatt klaverspill var helt uaktuelt, all den tid Glenn Goulds spill lå divisjoner over, at Glenn Gould allerede hadde oppnådd en grad av perfeksjon som de to andre aldri noensinne ville være i stand til å nå, og at det dermed var meningsløst å fortsette med klaverspill etter å ha hørt hva Glenn Gould presterte.

Har du lest Thomas Bernhard fra før så er hans stil velkjent. ”Havaristen” er på sett og vis typisk Bernhard, et kompromissløst stykke litteratur, der leseren selv må trekke pusten, for forfatteren kjører på med sine lange, gjerne repeterende tankerekker, uavbrutt, uten avsnitt, til siste side. Dette vil oppleves som problematisk for noen, mens andre tvert imot vil la seg begeistre over det nærmest suggererende i forfatterens prosa. Selv har jeg i mange år vært både begeistret og fascinert over Bernhard, og setter ham høyt.

Også tematisk er denne romanen velkjent territorium for en Bernhardlesere, det er åndsmennesket kamp mot idiotiet det dreier seg om, det motbydelige Østerrike, denne gang særlig representert ved Salzburg, men også provinsen, med dets motbydelige vertshus og kosthold, der katolisisme og nazisme går sammen i en ekstra usmakelig enhet. Det er selvsagt ikke mulig å lese Bernhard uten å se det humoristiske i alt svartsynet, ja, ser du ikke det humoristiske i disse tiradene av ukvemsord så vil du aldri komme lang i en roman av Thomas Bernhard.