søndag 25. oktober 2015

Solar



”Solar”
Av Ian McEwan, oversatt av Halvor Kristiansen
Gyldendal Norsk Forlag, 2010 (321 sider)

Ian McEwan er en feiret forfatter med en lang rekke utgivelser bak seg. McEwan skriver i en rekke genre, og de aller fleste romanene hans er oversatt til norsk. Likevel har jeg kun lest den korte romanen ”Ved Checil Beach” fra 2007, før jeg nå tok fatt på ”Solar” fra 2010. Det er mer enn nok til å si at dette er en forfatter vel verdt å bruke tid på.

I ”Solar” møter vi nobelprisvinneren Michael Beard, en fysiker på noen og femti år, som er i ferd med å gå inn i sin femte skilsmisse. Michael Beard er ingen sympatisk hovedperson i utgangspunktet, noe han også på sett og vis innser selv. I tillegg til å være en rundbrenner er han også klar over at han faglig sett for lengst har nådd toppen, og at han nå surfer godt på nobelprisen han vant i unge år. Han låner navnet sitt ut til diverse konferanser og læreinstitusjoner, men først og fremst til et forskningssenter som satser på fornybar energi. Beard selv er riktignok ikke helt overbevist om at global oppvarming er menneskeskapt, og han er ikke mer enn halvhjertet interessert i vindkraftprosjektet som forskningssenteret arbeider med.

Passert 50, faglig umotivert, og med snart eks-kone nr. 5 på cven, har han likevel nok selvinnsikt til å oppleve en livskrise. Bedre blir det ikke når han innser at den betydelige yngre kone nr. 5 er for god til å miste. Hun har innledet et forhold til håndverkeren som er i gang med oppussing i huset, en opplagt hevnakt. Verre skal det imidlertid bli da Beard fersker en ung forsker fra stiftelsen i sin egen morgenkåpe på sofaen, også han på besøk hos konen. At episoden ender i en dødsulykke som lett kan tolkes som drap, gjør tilværelsen akutt komplisert for vår hovedperson.

”Solar” inneholder nok dramatikk til å fremstå som en handlingsdrevet roman, og boken er både underholdende og morsom. Men denne leseren kan ikke unngå å la seg imponere av McEwans utvilsomt gode innsikt i forskningstemaene han tar opp. Dette er en forfatter som ikke tar lett på research! En lengre sekvens handler da også om et tokt til Svalbard, der noen forskere, men samtidig langt flere kunstnere og artister, skal bo noen døgn i isen for ”å sette fokus” på global oppvarming.

En god sekvens i boken er en begripelig konfrontasjon mellom naturvitenskapsmannen Beard og en postmodernistisk humanist, som havner i samme politisk oppnevnte kommisjon. Her får vi på en underholdende måte synliggjort en vitenskapsteoretisk feide som rir akademia med jevne mellomrom. Høres det ikke morsomt ut sier du? Det er det!