mandag 13. april 2015

Collini-saken



”Collini-saken”
Av Ferdinand von Schirach, oversatt av Sverre Dahl
Gyldendal Norsk Forlag AS, 2013 (140 sider)

Ferdinand von Schirach er en kjent forsvarsadvokat i Tyskland, og rammen rundt det han skriver om er kjent territorium for ham, det dreier seg om kriminalsaker. Likevel markedsføres han ikke av forlaget under den lett salgbare rubrikken ”krim”, Schirachs bøker har en litterær kvalitet som overskrider det meste av krimlitteraturen, som gjerne ikke fungerer som annet enn underholdning og tidtrøyte. Spørsmålet er: Vil en konsument av krimlitteratur ha sansen for Schirach?

Dette er forsvarsadvokatens første roman, han har tidligere gitt ut to novellesamlinger til gode kritikker (begge er oversatt til norsk). Som forsvarsadvokat har Schirach for sikkerhets skyld valgt en mann av samme stand som hovedperson, ikke en politietterforsker som vanlig er i en krimbok. Selv om ”Collini-saken” i bunn og grunn er en krim, er det likevel ikke jakten på morderen som er poenget her. Morderen er nemlig kjent, han blir pågrepet tidlig og tilstår alt. Det er jakten på et motiv som driver fortellingen frem, for tilsynelatende er det ingen forbindelse mellom forbryter og offer.

Denne leseren ble bare sånn passelig fengslet av jakten på et motiv, for det ligger i kortene at svaret finnes i fortiden. Da gjelder det bare å finne den riktige tråden og nøste opp. Noen store overraskelser ligger altså ikke på lur. At bokens hovedperson, den ferske og urutinerte advokaten Caspar Leinen, indirekte viser seg å være personlig involvert i saken, er heller ikke et uvanlig kort å spille ut i krimlitteraturen. Det virker søkt, men passer liksom inn i genren (er det da likevel en ”krim” jeg leser?).

Boken er kort, og egentlig kjapt lest. At Ferdinand von Schirach tidligere har holdt seg til novelleformen vises i språket. Det er knapt og konsist, det er også partier med mer maleriske bilder, men forblir noe vel korthugget. For at historien skal oppleves som troverdig er forfatteren avhengig av at leseren kan leve seg inn i personenes psykologi, at motivene gjør handlingene forståelige. Ferdinand von Schirach gjør mye på 140 sider, men for en gang skyld er jeg tilbøyelig til å mene at romanen hadde blitt bedre om lerretet hadde blitt tegnet enda bredere. ”Collini-saken” er faktisk litt for knapp, litt for kjapt lest, til å gi den helt store opplevelsen.