torsdag 16. januar 2014

Åndefjellet



Av Gao Xingjian, oversatt av Baisha Liu og Harald Bøchman
H. Aschehoug & co, 2002 (627 sider)

” – Dette er ingen roman.
-         Hva er det da? spør han.
-         En roman må ha en fullstendig historie.
Han sier at han har fortalt en rekke historier. Noen av dem er avsluttede historier, andre ikke.
- De er bare spredte historier uten rekkefølge. Forfatteren forstår ikke hvordan han skal organisere en gjennomgående handling.
- Kan du så fortelle meg hvordan man gjør det?
- Først må man ha en bakgrunn, som må utvikles. Så har man en kulminasjon, og endelig en konklusjon. Det er elementær kunnskap om romanskriving.”
(Kapittel 72, side 555)

I sitatet over er det forfatteren som tilsynelatende diskuterer med seg selv. Hva er ”Åndefjellet” for en bok? Her blandes reisenotater, folkesnakk, inntrykk, notiser, småessays, med diskusjoner, fabler, nedskriving av noen folkesanger, legender og røverhistorier, og denne miksen kaller forfatteren en roman.

”Åndefjellet” ble skrevet over en syvårsperiode mellom 1982 og 1989, og da den kom ut i 1990 hadde Gao Xingjian flyttet i eksil til Paris. Xingjian var først og fremst dramatiker, ansatt ved Teateret for folkekunst i Beijing. Men Gao Xingjian var også litteraturteoretiker, og han utga en bok om litterære teknikker i moderne vestlige litteratur, noe som skaffet ham problemer med den ortodokse litterær-politiske kretsen i Kina.

Samtidig fik han beskjed fra sin lege at han hadde utviklet lungekreft. For å komme en ventet indre forvisning i forkjøpet, og samtidig få maksimalt utbytte av sine antatt siste dager, reiste Xingjian sommeren 1983 ut på en reise til de indre og sørlige regioner i Kina, områder der den mektige Yangtse-floden spiller en stor rolle. Her bor det ulike etniske minoriteter med kulturer som skiller seg fra den dominerende han-kinesiske, og Xingjian kom som en slags etnolog, en reisende på jakt etter gammel folkekultur. I møtet med disse kulturene anvender han så mange av de moderne, vestlige litteraturteoriene når han forsøker å skrive en roman ut av disse inntrykkene.

Slik er ”Åndefjellet” en roman i kryningen mellom den vestlige litteraturteorien og den kinesiske folkekulturen. Heldigvis viste det seg at kreftdiagnosen var feilaktig, og Xingjian fikk bruke store deler av 1980-tallet på å bearbeide stoffet i romanform. Boken regnes som hans hovedverk og var nok en viktig grunn til at han fikk Nobelprisen i 2000.

”Åndefjellet” er i og for seg ingen vanskelig bok å lese. Miksen av småhistorier og reiseskildring er underholdende, selv om lengden på boken oppleves litt i drøyeste laget. ”Alt i alt er ”Åndefjellet” et spennende møte med et Kina som nok er relativt lite kjent for norske lesere.