mandag 20. mai 2013

The Catcher in the Rye



”The Catcher in the Rye”
Redderen i rugen
Av J. D. Salinger, oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen
J. W. Cappelens Forlag a.s., 2005 (240 sider)

Forfatteren J. D. Salinger var en særing. Å kalle ham folkesky er et understatement.  Han var 32 år da hans eneste roman ”The Catcher in the Rye” ble utgitt i 1951, en bok som ble en øyeblikkelig sensasjon og som har sikret ham verdensberømmelse. Det sies at romanen fremdeles selger 250.000 eksemplarer årlig, dette er altså en moderne klassiker som leses av stadig nye generasjoner og som klarer å begeistre over 60 år etter at den første gang kom ut. J. D. Salingers øvrige forfatterskap får plass i et par bind, det er hovedsakelig noveller.

Salinger publiserte ingenting etter 1965, og han ga sitt siste intervju i 1980. Frem til sin død i 2010 levde han nærmest som en eremitt, men han voktet over sitt sparsomme forfatterskap, og i særdeleshet sin eneste roman, ved å legge nitide føringer på hvordan nye utgaver og oversettelser skulle se ut. Salinger krevde bl.a. at nytrykk og oversettelser skulle beholde originaltittelen, at omslaget ikke skulle illustreres, eller ha biografiske opplysninger eller foto av forfatteren.

Allerede i 1953 kom den første norske oversettelsen, med tittelen ”Hver tar sin – så får vi andre ingen”. Denne utgaven kom som pocketbok i 1994. En morsom kuriositet: Tidlig i romanen går hovedpersonen Holden Caulfield inn på et gatekjøkken og kjøper seg en hamburger. I den første norske oversettelsen heter det at han kjøper kjøttkaker! Amerikansk fastfood var tydeligvis ukjent i Norge tidlig på 1950-tallet. Denne nyoversettelsen fra 2005 kan derfor forsvares. En av hemmelighetene bak romanens suksess er nemlig den typiske ungdomssjargongen som hovedpersonen fører. En språklig oppgradering kan derfor være på sin plass.

Fortelleren, Holden Caulfield, er en 16-årig jypling, som akkurat har klart å bli utvist fra sin fjerde skole, en finere privatskole i Pennsylvania. Helt i starten og på tampen av boken kommer det frem at Holden for øyeblikket er innlagt på et slags nervesanatorium, der han skal komme seg til hektene igjen. Men Holden Caulfield er neppe psykisk syk, han lider derimot av en velkjent tenåringslidelse, med symptomer som kjedsomhet, manglende respekt for autoriteter og en trang til å teste grenser. Når han får beskjed om ”å legge seg i selen” og jobbe mer med skolearbeidet, så ramler han ut i det. Holden er på sett og vis en typisk skoletrøtt tenåring som ikke evner å bite tennene sammen og utstå omgivelsenes krav til å underordne seg.

”The Catcher in the Rye” er derfor en bok svært mange tenåringer (og ex-tenåringer) kan kjenne seg igjen i. Dette er selve nøkkelen for å forstå hvordan denne slanke romanen har blitt så enormt populær. Det er en svært morsom bok, hvor Holden Caulfield deler ut en serie knakende gode beskrivelser av alle han møter, og der de språklige overdrivelsene krydrer fremstillingene av ellers dagligdagse episoder. Det er rett og slett en svært underholdende og … på en skrudd måte … oppbyggelig leseropplevelse.

At ”The Catcher in the Rye” er en av de mest sensurerte og bannlyste romaner i USA må jo bare pirre nysgjerrige lesere. Romanen er en klassiker som kommer til å beholde sin posisjon som kjernepensum i minst 50 år til.

torsdag 9. mai 2013

Bagdad indigo



Bagdad indigo
Av Geir Angell Øygarden
Pelikanen Forlag AS, 2011 (1133 sider)

Innledning:
Dette er på alle måter en bemerkelsesverdig bok. I 2003 reiste sosiologen Geir Angell Øygarden til Saddam Husseins Irak for å være ”levende skjold”. Ideen var å plassere fredsaktivister foran strategiske punkter i Bagdad, slik at amerikanske bombeflygere kanskje ville vegre seg mot å la bombene falle. Slik skulle uskyldige liv spares, og full krig muligens kunne forhindres. En vanvittig ide, og et fredsstunt med livet som innsats.

Men Geir Angell Øygarden delte ikke fredsaktivistenes ”tro”. Han reiste til Irak med en skjult agenda, han reiste som forsker og sosiolog, for på den måten kunne observere hvordan mennesker reagerer i krig. Han er altså en forsker på feltarbeid, en sosiolog uten grenser, under dekke av fredsaktivist bedriver han i virkeligheten walraffing med livet som innsats.

Det går imidlertid ikke lenge før Øygarden får problemer med rollene. Forskeren må vike for fredsaktivisten, innen samfunnsvitenskapelig metode er fenomenet kjent som to go native, forskeren identifiserer seg så til de grader med gruppen han skal studere at han blir en deltaker og ikke en observatør. Det blir umulig for ham å opptre som ren forsker og helt naturlig å bli en aktiv deltaker.

8 år senere kommer ”forskningsarbeidet” i bokform, i form av en murstein på ettusenetthundreogtrettitre sider, en reportasjebok. Resultatet er eblitt et unikt eksempel på norsk gonzojournalistikk, en subjektiv skildring av Irak-krigen, slik den opplevdes fra bakkenivå i Bagdad. Øygarden gjorde aktivt bruk av diktafon under ”feltarbeidet”, og aktivistene får god plass til å fortelle sine respektive historier. Det sies at originalmanuset var på 3000 sider, så selv om 2/3 er skåret bort sitter vi likevel igjen med en bok på størrelse og tyngde med en leca blokk. Men så er jo også boka utgitt på forlaget Pelikanen, som en viss Karl Ove Knausgård står bak, så bokstavelig talt store bokprosjekter har en mulighet for å vinne gehør der.

Jeg begynte på boka uten ambisjon om å lese hele, for hvor lang tid vil det egentlig ta meg å lese disse drøye 1100 sidene når jeg er en relativt langsom leser? Planen var derfor å lese litt sporadisk og jeg regnet med å hoppe i teksten. Men jeg ble raskt fengslet av det vanvittige i prosjektet og innsideskildringene av denne brokete gjengen som reiste til Saddams rike for med sin egen kropp å stille seg i veien for bomberegnet. Jeg har derfor brukt nesten 2 måneder på å lese hele boka, noe jeg kan forsvare i forvissing om at dette er en bok det ikke finnes maken til, en unik reportasjebok med et perspektiv helt utenom det vanlige.

De røde bussene
Høsten 2002 satt Øygarden med et fireårig forskningsstipend fra Svenska Vetenskapsrådet. Han kjedet seg åpenbart, han er ikke noe kontormenneske. Han får en ide om å dra ut for å studere mennesker i en krigssituasjon. Men hvilken krig skal han velge? Han snuser på Burma, men broren Odd Steinar tipser han om en gruppe aktivister som kaller seg Human Shields. Med utgangspunkt i London var minst en dobbeltdekkerbuss på vei med aktivister ”som med liv og lyst ville la seg sprenges i stykker og biter”. Hva var det å nøle etter? Via nettet får Øygarden kontakt med gruppen og melder seg på. Han rekker ikke bussen fra London, så han skal gå på bussen i Istanbul og derfra kjøre med de menneskelige skjoldene til Bagdad.

Den som organiserer det hele er en mann ved navn Ken Nichols O’Keefe, en tidligere amerikansk marinesoldat og veteran fra den første Golfkrigen. O’Keefe gikk til det skritt å frasi seg sitt amerikanske statsborgerskap ”i skam og avsky”, han mener at USA sannsynligvis er involvert i 9/11-angrepene, og at USA vil gå til krig mot Irak pga. oljeressursene. O’Keefe har en visjon om at 10.000 aktivister skal melde seg som levende skjold, men han er svært langt unna dette målet. Han er en organisator som ser på Human Shields som sitt prosjekt, og som styrer det hele med det Max Weber kaller karismatisk herredømme. Ledelsesfilosofien synes å være øyeblikksbaserte åpenbaringer og improviserte beslutninger.

Reisen starter i begynnelsen av februar 2003. Når Øygarden ankommer Istanbul er to dobbeltdekkerbusser med aktivister på vei fra London. Men ting går ikke akkurat som planlagt, så bussene er forsinket. Han får derfor noen dager i Istanbul der han blir kjent med diverse fredsaktivister som er ute i samme ærend. Når bussene endelig ankommer er det klart at reiseselskapet er heller dårlig organisert, at aktivistene sliter med innbyrdes spenninger, dårlig personkjemi, personligheter som krever mye plass, samt en stadig stigende paranoia om at de er infiltrert av diverse etterretningsorganisasjoner. Etter mange viderverdigheter på veien, der aktivister har blitt kastet av bussen etter splid og krangler, teller følget ca. 45 personer. Det viser seg at mange i reisefølget egentlig ikke er levende skjold, men journalister og dokumentarfilmfolk som vil følge den oppsiktsvekkende turen fra innsiden.

Øygarden bruker mye tid på å skildre sine medreisende. Her er folk fra England, Norge, Sverige, Finland, Canada, USA, Frankrike osv., altså en veldig internasjonal forsamling. Merkelig nok oppgir mange at de nærmest spontant har kastet seg på turen, de fleste er typiske individualister, egenrådige folk som ikke lett går i flokk. Aldersmessig spenner de fra folk i 20-årene og opp til midten av 60-årene. Men her er også et par deltakere med en fortid i britisk diplomati!

Øygarden skildrer fredsaktivistene som en gjeng i slekt med beatnikene fra 50-tallet, revolusjonære Che Guevara-typer, studentopprørere, Woodstock-overlevninger, via 70-tallets Greenpeace- og Sea Shepherd aktivister, til 80-årenes Live Aid og Band Aid medhjelpere. Altså ulike arter av venstresidefolk. 5 andre nordmenn er også med på turen, bl.a. Katharina Søderholm, som Øygarden skildrer som en vakker, blond freds-bimbo i slutten av 20-årene. Katharina Søderholm blir raskt journalistenes favoritt. Hun blir stadig intervjuet av det internasjonale pressekorpset, til de andre deltakernes stigende irritasjon. Øygarden selv er splittet i synet på henne, for selv om det er mer taleføre personer i følget så gir den norske kvinnens sex appeal aksjonen masse blest.

Bussfølget kjører gjennom Tyrkia og inn i Syria. De møtes med klappsalver og lykkeønskninger av lokalbefolkningen. Et par ganger på veien ”kuppes” de av lokale aktører som bruker fredsaktivistene i egen politisk strid.

I Bagdad
2 uker etter at Øygarden sluttet seg til Human Shields er han på plass i Bagdad. Mottakelsen i Irak har vært forskjellig fra reaksjonene i Tyrkia og Syria. Lite utenfor Bagdad vitner om at landet står på randen av krig, nasjonen virker helt uforberedt på en invasjon. Gamle menn med enda eldre geværer bemanner noen kontrollposter. Et sted bussen stopper kommer en menneskemengde løpende. En mann holder en stor plakat med bilde av Saddam Hussein over hodet, og mengden starter heiaropet ”Saddam, Saddam, Saddam” til fredsaktivistenes fortvilelse. Det er selvsagt ikke Saddam Hussein de vil redde, men derimot den forsvarsløse sivilbefolkningen.

I Bagdad blir de tatt vel imot av irakiske myndigheter og innlosjert på hotell. Her er alt gratis. Alt legges til rette for de levende skjoldene. De neste dagene busses de rundt på sightseeing i Bagdad og presenteres for steder der de kan være levende skjold. Deltakerne kan selv velge hvor de vil være, men mens deltakerne gjerne vil være på skoler og sykehus ønsker myndighetene heller å ha dem rundt kommunikasjonssentraler og oljeanlegg. Samtidig blir de fortalt at de har full bevegelsesfrihet og om noen ønsker å reise hjem vil de få hjelp til å komme seg ut av landet.

Nå er antall levende skjold økt til ca. 150, flere har kommet seg til Bagdad på egenhånd. Det er likevel veldig langt unna O’Keefes visjon om 10.000 mennesker, et antall han mente var nok til å kunne hindre bombingen.

Men etter et par uker i Bagdad snur stemningen blant de levende skjoldene. Mange begynner tydeligvis å få nerver. Nå når de er fremme ved bombemålene får mange god tid til å tenke gjennom sin beslutning, og mange finner ut at de ikke er villige til å ofre livene sine som bombeskjold. Den internasjonale pressen gjør også sitt til å så tvil om prosjektet. Stadig blir aktivistene konfrontert med påstanden om at de opptrer som Saddams nyttige idioter. Mange aktivister er redde for at de i en tilspisset situasjon kan bli holdt som gisler av irakiske myndigheter.

Levende skjold som inntil for få dager siden sto frem i pressen og bedyret sitt alvor reiser plutselig hjem, i all stillhet. Det er tydelig at mange føler skam over å trekke seg, og de forsvinner uten å si adjø til de gjenværende. Øygarden bruker mye plass til å diskutere årsakene og beveggrunnene til dette og støtter seg på eksempler fra litteraturen og filosofien for å forklare mekanismene bak retretten. Katharina Søderholm reiser hjem fordi hun får vite at datteren på 11 år er redd for henne! Tenkte hun ikke på muligheten for dette før hun lot seg verve til oppdraget? For mange virker det som om alvoret i situasjonen først går opp for dem etter et par uker i Bagdad. Av de 100 levende skjoldene som ankom Bagdad har halvparten stukket av, 2/3 av de vestlige skjoldene har reist, mens de tyrkiske og arabiske virker å være mer standhaftige. Øygarden opptrer fremdeles som levende skjold og blir intervjuet av NRK. Familien i Arendal blir også intervjuet og uttaler selvsagt at de er engstelig for ham.

Så tar de irakiske myndighetene et uventet grep: De utviser 5 av de skjoldene som har fremstått som uoffisielle ledere, bl.a. Ken O’Keefe. Dette gjøres sannsynligvis for at myndighetene skal sikre seg bedre kontroll over gruppen. Nå må skjoldene forholde seg til sine irakiske samarbeidspartnere på en helt annen måte, grepet strammes. Dette gjør at enda flere av aktivistene bestemmer seg for å reise.

Til slutt er Geir Angell Øygarden den eneste nordmannen som fremdeles er i Irak som levende skjold, og av de 45 opprinnelige som kom med bussene er det bare 5 personer tilbake. Hovedtyngden av de levende skjoldene som er tilbake kommer fra Tyrkia, Storbritannia og USA, og rett før krigen starter kommer også en kontingent japanere. Øygarden beskriver de siste vestlige skjoldene i Irak som de mest steinharde kommunistene, anarkistene og individualistene fra den vestlige halvkule, supplert noen psykiatriske tilfeller, bl.a. en britisk punker, heroinist og bankraner. Øygarden bor på en sovesal på et vannverk som forsyner Bagdads millioner med rent vann.

Krigen
Hvordan reagerer mennesker under krig? Var det ikke det Øygarden ville finne ut? De levende skjoldene er kanskje ikke representative studieobjekter, siden dette er mennesker som faktisk oppsøker krigen. I boken vier Øygarden stor plass til intervjuer med disse, og vi blir kjent med mange … interessante … mennesker. Øygardens medskjold kommer til orde … mange ganger. Intervjuene tar stor plass, noe som forklarer bokens 1133 sider. Kritikken av dette er selvsagt at mye blir sagt mange ganger, men jeg oppfatter det likevel ikke som trøttende, faktisk kan det være en styrke at vi blir så godt kjent med enkeltpersonene involvert.

De fleste hadde nok trodd at det ikke ville bli krig, men når USA til slutt gir Saddam Hussein en siste 48 timers frist til å forlate landet, og diktatoren ikke etterkommer dette er krigen et faktum. Hvordan reagerer de levende skjoldene? Jo, med noe som likner begeistring! Endelig skjer det noe! Endelig er spenningen utløst!

Men stopp litt! Var ikke de levende skjoldenes mål å forhindre krigen? Visjonen var jo å mobilisere 10.000 bombeskjold fra hele verden til Irak, slik at det ble moralsk umulig å starte bombingen. Når bare 50-100 personer dukker opp ved krigsutbruddet er jo aksjonen i virkeligheten en fiasko, og hvorfor skal da de gjenværende risikere livet? Slike spørsmål diskuterer Øygarden med sine medskjold, og svarende han får er ikke entydige. Men det står klart at mange av de som bestemmer seg for å bli når bombene faller er klare til å dø, de har valgt døden som en mulighet, selv om de egenlig håper å overleve.

Boken er en dag-til-dag beskrivelse av krigens fremdrift, som en meget grundig og detaljert beretning om krigen sett fra Bagdad. Svært interessant er det å lese Øygardens skildring av journalistene som dekker krigen. Disse oppholder seg stort sett på hotellet Palestine Meridian, som regnes som det tryggeste sted å være når krigen bryter ut (USA vil ikke bombe et hotell med internasjonale journalister!), ja så trygt er hotellet regnet for å være at irakiske ledere gjemmer seg i kjelleren på hotellet om natten! Om dagen busses journalistene rundt av irakerne for å skue nattens bombeskader. Øygarden levner journaliststanden liten ære, de leverer dramatiske reportasjer hjem hver dag, men disse 3 minutters innslagene gir et feilaktig bilde av virkeligheten, i følge Øygarden. Bombingen starter ved mørkets frembrudd, om dagen går livet lenge sin vante gang. Dette perspektivet utelates i de dramatiske TV-innslagene. Øygarden har derimot mye godt å si om to freelancejournalister, svensken Peter Strandberg og norske Pål Refsdal. Dette er erfarne krigsreportere, to menn som har spesialisert seg på krigskonflikter på global basis, og som opererer på bakkenivå. Øygardens beundring for disse to er uten forbehold.

De levende skjoldene er plassert omkring på 5 strategiske punkter rundt Bagdad. Øygarden bor på et vannverk som forsyner millioner av irakere med rent vann. Her Vannverket ligger med god utsikt over byen, og bombeskjoldene har panoramautsikt over angrepene. Når dagslyset kommer velger de fleste å ta seg en tur ned i byen, som en slags privilegerte turister. Journalistene på Palestine Meridian våger seg knapt utenfor døren, mens Øygarden & co altså opererer fritt i byen gater. Dumskap? Dumdristighet? Solidaritet med sivilbefolkningen? Litt av alt dette.

Kapitulasjonen
Til slutt faller regimet. Krigsmoralen i den irakiske hæren er laber, hele avdelinger flykter uten å løsne skudd, enten fordi de innser at overmakten er for stor eller fordi de ikke vil ofre livet for Saddam Husseins regime. Dette skjer uten at noen av de bombemålene hvor de levende skjoldene har vært utplassert er blitt bombet. Ingen levende skjold er altså blitt drept, heller ikke kommet til skade! US Marines rykker inn. De levende skjoldene fra USA og Storbritannia er nå redde for at de skal bli arrestert av invasjonshæren og siktet for landsforrederi og i verste fall bli sendt til Guantanamo Bay! De flykter fra ”freden” og smugles ut i biler til sikkerhet til Jordan og Syria.

Men Geir Angell Øygarden? Reiser han hjem nå når krigen er over?

Nei, han skifter side! Ja, han banker på hos okkupantene (eller frigjøringsstyrkene) og blir akseptert av US Marines som en slags freelance-reporter! Han fortsetter altså sitt prosjekt, men nå er det ikke levende skjold som intervjues, men derimot offiserer og menige i US Marines. Spørsmålet er nå hvordan krigen virker på profesjonelle soldater.

Her vil mange fredsaktivister få problemer. Gjennom intervjuer skildrer Øygarden US Marines som et sterkt fellesskap med høyverdige idealer. Forskjellen fra livet hos de levende skjoldene er slående. Mens fredsaktivistene ofte ikke kunne samarbeide, fordi de som beinharde individualister prioriterte seg selv og ikke fellesskapet eller saken, er US Marines en sammensveiset enhet, hvor den enkelte ofrer seg til fordel for fellesskapet, og hvor kollektivets verdier er overordnet enkeltindividets særinteresser.

Hvordan overlever soldater i krig? Hvordan kan de leve med å ta livet av mennesker? Selvsagt er de overbevist om at de selv representerer det gode og at fienden representerer det motsatte. Men intervjuene viser at disse US Marines er reflekterte mennesker, og de er fullstendig klar over at sivilbefolkningen ikke er fiender, men heller ofre for et grusomt regime. Samtidig er det interessant å følge Øygardens utlegninger om amerikanernes skille mellom å drepe og å myrde. Soldater kan drepe i en krigssituasjon, ja det er faktisk jobben deres, og denne handlingen er både moralsk og juridisk riktig. Men å myrde er en forbrytelse, også for soldater. En forbryter myrder i strid med loven, en soldat dreper med loven på sin side. Øygarden viser hvordan amerikanske bibeloversettelser har endret seg de siste 100 årene, der det 5. bud i amerikanske oversettelser faktisk har endret betydning, og hvor det i dag er i pakt med gjengs amerikansk teologi å tillate soldater å drepe, til forskjell fra å myrde!

En gjengs oppfatning av fredsaktivisten som en idealist, drevet av en edlere moral, og soldaten som en betalt kriger med lav moral, får seg en knekk i denne boka.

Sosiologens egeninnsikt
Øygarden anvender altså den samme metode på US Marines som han gjorde på Human Shields-bevegelsen. Det er ikke galt å si at førstnevnte kommer best ut av det. De amerikanske marinesoldatene fremstår ikke som mindre opplyste eller reflekterte enn de levende skjoldene, deres menneskelige egenskaper er ikke dårligere enn fredsaktivistenes. Mens fredsaktivistene ofte var konfliktskapende og selvhevdende og skapte interne konflikter snarere enn samhold, fremstår US Marines som omsorgsfulle (!) og med en høy grad av kollektivistiske idealer.

Men gjennom 1133 sider gonzo reportasje blir vi selvsagt aller best kjent med Geir Angell Øygarden. Hva var det som drev ham til å gjennomføre dette sosiologiske stuntet?

Det kommer langsom frem i dagen at Øygarden reiser til Irak fordi han er så inderlig lei av Skandinavia, så inderlig lei av likestilling og politisk korrekte meninger og oppfatninger. At han blir i Irak ”’til the bitter end” er hans personlig opprør mot den skandinaviske hverdagen, at han dras mot krigen er i virkeligheten en lengsel tilbake til en tid der menn var menn og mannsrollen klart definert. Øygarden vil rett og slett ha litt action i livet! Derfor den nesegruse beundringen for de to tøffe krigsreporterne bl.a. En del av refleksjonene han gjør seg er klart provoserende på de fleste, noe han selvsagt er klar over og noe han sikkert gleder seg over å fremføre i all offentlighet. Slik blir disse månedenes vanvittige reise en personlig renselse for Øygarden, han drar hele konseptet ut i sin ytterste konsekvens og det er en prestasjon at han kommer levende fra det.

”Bagdad Indigo” tok 7 år å skrive. Som det fremgår av sluttnotatene kostet det veldig mye å fullføre dette gigantverket. Det kan lett bli forfatterens livsverk, et prosjekt som vanskelig kan toppes. Til tross for at det kan rettes mange innvendinger mot måten stoffet er presentert på, omfanget av boken, og at det selvsagt kan reises mange innsigelser mot det som fremkommer, er boka blitt et bemerkelsesverdig dokument om Irakkrigen.