1933 var et dårlig år

”1933 var et dårlig år”

Av John Fante, oversatt av Per Petterson

Tronsmobok, 1987 (127 sider)

En sjelden gang kan du være heldig og komme over en bruktbok litt utenom det vanlige, som denne: En etterlatt roman av John Fante, utgitt i 1985 i USA, to år etter at forfatteren døde. Boken ble oversatt til norsk av Per Petterson i 1987, samme året som Petterson debuterte som forfatter, og mens han ennå jobbet i Tronsmo bokhandel i Oslo. ”1933 var et dårlig år” ble altså utgitt av Tronsmobok, og er vel den eneste boken utgitt på dette forlaget? Tror kanskje det. Jeg har aldri sett boken før og var lykkelig over å finne den på Fretex!

Historien om John Fante har jeg skrevet før, og lenker for enkelhets skyld bare videre til den bakgrunnsartikkelen her.

”1933 …” er altså et etterlatt manus, utgitt posthumt. Ta det som et uttrykk for den fornyede interessen for John Fantes forfatterskap, et forfatterskap som holdt på å gå i den kollektive glemmeboken. Men takket være Charles Bukowski og Black Sparrow Press ble John Fante gjenoppdaget på 1970-tallet, bøkene ble trykket opp på nytt, og flere uutgitte manus ble også publisert. Men allerede i 1940 hadde Johan Borgen oversatt romanen ”Vent til våren, Bandini” til norsk og innlemmet den i kvalitetsserien ”Den Gule Serie”.

”1933 …” er på en måte kvintessensen av John Fantes historie. Igjen kan vi si at en Fante-roman har mange selvbiografiske trekk, i og med at hovedpersonen Dominic Molise deler sin bakgrunnshistorie med forfatteren.

Dominic er en gutt i slutten av tenårene som bor i en liten by i Colorado, er sønn av italienske immigranter, hvor faren livnærer familien som murer. Faren forventer at sønnen skal følge i hans fotspor, mens Dominic selv mener å være den fødte baseballspiller og drømmer om rikdom og berømmelse som baseballproff i California. På de godt og vel hundre sidene makter Fante å skildre Dominics liv og drømmer på en både følsom og fengslende måte. For eksempel er beskrivelsen av Dominics forelskelse i den uoppnåelige Dorothy en liten perle i boken. Ja, egentlig må hele dette etterlatte manuset sies å være en liten perle av en bok.

Per Pettersons oversettelse har gitt romanen et språk som må sies å passe som en hånd i en (baseball)hanske. Se om ikke Pettersons eget forfatterspråk allerede skinner klart og tydelig her i denne oversettelsen fra 1987!

Desperate personar

”Desperate personar”

Av Paula Fox, oversatt av Tove Bakke

Det Norske Samlaget, 2010 (191 sider)

Denne romanen ble utgitt i USA i 1970, men er blitt nyutgitt etter at forfattere som Jonathan Franzen og David Foster Wallace løftet den frem fra glemselen. Paula Fox ble født i 1923 og har vekslet mellom å skrive barne- og voksenbøker gjennom hele sitt forfatterskap.

”Desperate personar” er en ganske kort, realistisk roman om det barnløse ekteparet Otto og Sophie Bentwood som bor i Brooklyn, i et nabolag med en familie i hvert hus. Otto er advokat, Sophie er oversetter. De har begge rundet 40 år, har høy inntekt og et landsted på Long Island. De tilhører den øvre middelklassen, og har ditto –verdier, solide og kultiverte borgere i egne øyne. Men særlig Otto klarer ikke lenger å overse forfallet som tilsynelatende truer i nabolaget.

Etter å ha lest noen sider av romanen begynte jeg å håpe på at den var en glemt perle, både persongalleriet, miljøet og skrivestilen fikk meg til å tenke på Richard Yates.

Som tittelen indikerer ligger det en aura av desperasjon og lurer rett under overflaten i ekteparets harmoniske, om enn litt kjedelige tilværelse, i et ekteskap uten særlig gnist. Allerede i åpningskapittelet blir Sophie bitt av en villkatt som hun mater ute på verandaen. Dette kattebittet fører til at hånden blir vond og hovner opp, og en angst melder seg. Kan det være at katten er smittet av rabies? Sophie er engstelig, men tør ikke oppsøke lege. Otto tar et oppgjør med sin mangeårige advokatpartner Charlie, og Charlie forlater advokatfellesskapet. Små hendelser som skurrer og forstyrrer tilværelsens harmoni fortsetter å plage ekteparet, og det topper seg da landstedet på Long Island utsettes for hærverk.

Romanen er oversatt av Tove Bakke, som også har oversatt Anna Gevaldas bøker. Jeg har normalt ikke særlig problemer med å lese nynorsk, men må innrømme at en del ordvalg i denne oversettelsen fikk meg til å stusse og virket litt forstyrrende på leseropplevelsen. Jeg tror likevel ikke at det er oversetterens feil at romanen ikke helt klarte å leve opp til de innledende forventningene, Paula Fox roman klarte ikke å overbevise meg om at den fortjener betegnelsen ”eit ruvande landemerke over etterkrigstidas realistiske litteratur”, som David Foster Wallace har sagt om den.

Jeg nekter

”Jeg nekter”

Av Per Petterson

Forlaget Oktober, 2012 (295 sider)

Per Petterson er en forfatter jeg har lest med begeistring. For min del begynte det med romanen ”Det er greit for meg” (1992). Så fulgte ”Til Sibir” (1996). ”I kjølvannet” (2000) har jeg ikke lest, men jeg har selvsagt fått med meg de lovpriste ”Ut og stjæle hester” (2003) og ”Jeg forbanner tidens elv” (2008). Kanskje holder jeg den siste som Pettersons beste, selv om det var ”Ut og stjæle hester” som åpnet det internasjonale bokmarkedet for Petterson, som i dag er den norske forfatteren (sammen med Knausgård) som har den høyeste stjernen internasjonalt.

Derfor er det med store forventninger jeg starter lesingen av ”Jeg nekter”. Og det går ikke mange sidene før du kjenner igjen den vante stemningen i en Pettersonroman. Det er noe grunnleggende ujålete og jordnært over språket, over personene og de opplevelsene som beskrives. Dette er kjent territorium for en leser av Per Pettersons romaner. Det handler om hverdagsmennesker som bærer på minner, minner som gjerne ligger skjult, men som før eller siden kommer til overflaten.

Denne historien kretser rundt to kamerater – Jim og Tommy. De to er sterkt knyttet til hverandre fra barndommen av, et tett vennskap som opphører da gymnastiden er over. Mange år senere møtes de tilfeldig en tidlig morgen, og dette møtet er starten på romanen. Så får vi historien utlagt som episodiske klipp, eller kapitler, som spenner fra 1962 til 2006. Hovedsakelig er det Jim og Tommy som er i fokus, men også Tommys søster Siri og naboen Jonsen får fortellerens fokus på seg.

Det er vel egentlig Tommy som er hovedpersonen i romanen. Han er eldst av fire søsken. Han vokser opp med en dominerende og voldelig far, en far han hater. Moren blir borte da søsknene er små, det er uklart hvordan hun forsvinner, men i løpet av romanens gang får vi svaret på dette spørsmålet. Da Tommy er i tenårene forsvinner også faren, etter at Tommy er blitt stor nok til å svare fysisk på farens overgrep. De fire søsknene blir adskilt og omplassert til tre familier i bygda. Tommys familie er altså oppløst, et dårlig utgangspunkt for å klare seg videre i livet.

Men da romanen begynner kommer Tommy kjørende i en ny Mercedes, et uttrykk for hans økonomiske velstand. Tommy har klart seg godt i, og jobber nå innen finansnæringen i Oslo. Da er det verre med kameraten Jim. Jim hadde et bedre utgangspunkt, men noe skar seg underveis. Vi leser om et selvmordsforsøk da Jim var i slutten av tenårene, og Tommys kontakt med Jim opphørte da han besøkte Jim på sykehuset etter denne hendelsen.

Per Petterson spinner tråder som i en vev, men jeg får i helt taket på Jim likevel. Kanskje skal jeg ikke legge all skyld på forfatteren, min lesning av romanen gikk litt i rykk og napp og ble ikke optimal. Likevel må jeg være så ærlig å si at ”Jeg nekter” ikke helt klarer å leve opp til de høye forventningene jeg hadde til den, Per Petterson har tross alt lagt listen høyt tidligere i sitt forfatterskap.