”Bli Bjørk”
Av Mette
Karlsvik
Samlaget,
2011 (447 sider)
En sprø
ide! Her har altså Mette Karlsvik gått hen og skrevet en roman om den islandske
artisten Bjørk, skrevet i andreperson (”du-form”), et ambisiøst anslag både
språklig og tematisk, som starter med et 200 siders kapittel om Bjørks far –
Gudmundur Gunnarson, elektriker og fagforeningsmann, som vi først møter som ung
gutt, en gang på 1950-tallet.
Tanken må
være at om du skal skrive en roman om Bjørk, denne genuint originale
verdensartisten, og kalle romanen ”Bli Bjørk”, så må historien starte før Bjørk
selv blir født (i 1965), for hun fødes jo inn i en familie, og hun blir på sett
og vis et produkt av det miljøet hun vokser opp i. Derfor dette anslaget, et
forsøk på å forklare hvordan Bjørk blir Bjørk. Først altså 200 sider om
Gudmundur Gunnarson, faderen, som vi også blir kjent med gjennom en
andrepersonstemme (”du-form”), fra han er en guttunge på 10-12 år, til han blir
tenåring og møter Heida, jenta han forelsker seg i, og disse to i ung alder
flytter sammen i Eldhuset i bygda Vogar, Eldhuset som nærmest er en primitiv
gamme i tilknytning til familiegården, som ligger et godt stykke utenfor
Reykjavik. Gudmundur blir elektriker og tar arbeid på NATO-basen, noe som er
problematisk for Heida som er kommunist og nærmest ser på amerikanerne som
okkupanter. Heida engasjerer seg i naturvern og deltar på sivil
ulydighetsaksjoner. Hun er alternativ i tankegangen, nærmest en slags hippie.
Men denne
romanen er langt ifra en streit familiesaga. Det som gjør romanen til
litteratur er jo språket! Mette Karlsvik både åpner og avslutter romanen med
noe som fremstår som kortprosastykker eller dikt (to tekster er faktisk tatt
fra Paal-Helge Haugens ”Dantes oske”), dette setter en lyrisk tone som på
imponerende vis også videreføres gjennom samtlige 447 sider. Sjelden har jeg
vel lest en så litterær roman (i
betydning at historien lever og forsterkes i selve språkformen), det putrer og
syder av islandsk naturkraft gjennom hele romanen. For se om ikke Bjørk er en islandsk
urkvinneskikkelse, som nærmest presser hodet ut av sin mors kjød i samme
øyeblikk som vulkanøya Surtsey vokser frem fra havdypet og gjør Islands
landareal et par kvadratkilometer større, på samme måte som Bjørks fødsel kan
sies å gjøre islandsk kulturliv større og mer eksplosivt. Bjørk er selve
naturkraften personifisert og i Mette Karlsviks språk går dette opp i en høyere
enhet.
Vi har
altså kommet halvveis i romanen når Bjørk selv gjør sin entre. Siste del av
romanen er viet Bjørks oppvekst og ungdomstid, når foreldrene har skilt lag og
flyttet inn til drabantbyen i utkanten av Reykjavik. Bjørk bor hos sin far, men
er stadig hos sin mor som bare bor et par blokker unna. Bjørk blir barnestjerne
i en alder av 11 år og gir ut plate. I tenårene dras hun mot litt eldre
ungdommer som hører på ny musikk fra kontinentet. ”Stranglers” holder konsert
på Island og ungdommene blir inspirert tl å starte det første av en serie punk-
og alternative rockeband. Romanen slutter da Bjørk og bandet hun spiller i –
Sugarcubes – slår gjennom i England. Resten er musikkhistorie.
Hør 11 år
gamle Bjørk synge ”I love to love” (Tina Charles cover) her
Selvfølgelig
unødvendig for meg å si at ”Bli Bjørk” har ført til at de siste ukene for mitt
vedkommende er fylt opp av Bjørk musikk, i bilen, i stua og på YouTube.
Her er
for eksempel en hel konsert fra islandsk TV fra 1999! Hvilken naturkraft!
