Ordensforstyrrelse

”Ordensforstyrrelse”

Av Richard Yates, oversatt av Agnete Øye

Forlaget Oktober, 2011 (255 sider)

Dette er den tredje romanen av Richard Yates som forlaget Oktober gir ut i norsk oversettelse. ”Revolutionary Road” kom på norsk i 2009, og ”Påskeparaden” i 2010. Begge to må sies å være moderne klassikere (utgitt i USA i henholdsvis 1961 og 1976). ”Ordensforstyrrelse” er Yates tredje roman, utgitt året før ”Påskeparaden”, men den holder på langt nær samme nivå.

Hovedpersonen John Wilder er en suksessrik reklamemann i New York på begynnelsen av 1960-tallet (tenk på tv-serien Mad Men og du ser miljøet for deg med en gang). Til tross for suksess strir Wilder med indre demoner, ganske sikkert fremprovosert av et altfor høyt alkoholinntak. John Wilder er gift og har en liten sønn, men han er ingen god familiemann. Han gjennomgår et nervøst sammenbrudd og havner på et psykiatrisk sykehus. Opplevelsene derfra gjør at han får ide til et filmmanus. Han innleder et forhold til Pamela, en student som er mye yngre enn ham, med kontakter i filmbransjen. Sammen prøver de å realisere filmprosjektet.

John Wilder er ingen sympatisk romankarakter. Han svikter familien og han svikter seg selv. Dessverre blir du som leser litt trøtt av ham også. Selve romanen og plottet kan ikke sies å være særlig originalt, denne historien er blitt fortalt før av andre forfattere, på en mer minneverdig måte. Det skal likevel sies at denne leseren holdt interessen ganske bra oppe, men det skyldtes at romanen visstnok inneholder mange biografisk elementer fra Richard Yates eget liv.

Selv om ”Ordensforstyrrelse” ikke er en særlig minneverdig leseropplevelse håper jeg at Oktober fortsetter sine årlige utgivelser av Richard Yates’ romaner. Han skrev syv stykker, i tillegg ble det utgitt to novellesamlinger. I følge et svært leseverdig essay i Boston Review er ”Ordensforstyrrelse” Richard Yates eneste dårlige bok, så om ikke Oktober har tenkt å utgi Richard Yates i komplett utgave så kan det virke litt rart at forlaget velger å utgi akkurat denne romanen.

Påskeparaden

”Påskeparaden”
Av Richard Yates, oversatt av Agnete Øye
Forlaget Oktober, 2010 (218 sider)

Jeg må innrømme at jeg knapt hadde hørt om forfatteren Richard Yates før jeg så filmatiseringen av hans debutroman ”Revolutionary Road”. Filmen med Kate Winslet og Leonardo DiCaprio kom i 2008, men romanen ble utgitt så tidlig som i 1961. Den var en pangstart for Richard Yates forfatterskap, ”Revolutionary Road” ble nominert til National Book Award og ble lovprist av tidens kritikere. Filmen begeistret meg i den grad at jeg ville lese boken den var basert på, og dermed ble jeg introdusert for Richard Yates.

”Ingen av Grimes-søstrene skulle få et lykkelig liv, …” Så enkelt, så nådeløst kan en roman begynne. Denne enkle åpningen setter på en måte standard, den forteller så mye både om historien og om tonen i boken. Richard Yates treffer leseren i mageregionen, stilen er nådeløst avslørende, smertefull utleverende.

Søstrene Sarah og Emily Grimes vokser opp på 1930-tallet, og romanen følger disse skjebnene førti år fremover. Søstrene vokser opp sammen med moren, en rastløs og lettere ustabil kvinne, som tidlig skiller seg fra jentenes far. Sarah Grimes er den eldste, hun er en konvensjonell kvinne og gifter seg snart med en tilsynelatende stødig og ganske velstående mann, selv går hun inn i husmorrollen, i likhet med de fleste amerikanske kvinner på 50- og 60-tallet. Søsteren Emily er en annen type, hun tar utdanning og gjør det bra i yrkeslivet, men mislykkes i privatlivet. Sarah holder lenge på fasaden, før det går aldeles galt. Det samme kan sies om Emily. Forholdet søstrene imellom, det problematiske forholdet til foreldrene, dagliglivets skuffelser og prøvelser, alt skildres i Yates nøkterne språk, i en sår, sympatisk tone.

”Påskeparaden” ble utgitt i 1976, altså 15 år etter ”Revolutionary Road”, men det er ikke vanskelig å kjenne igjen forfatteren. Dette er Richard Yates fjerde roman, og stilen, karakterene og temaene er inntakt. Richard Yates må helt klart kalles en realist. Det er ikke noe jålete eller utstudert ”litterært” i hans språk, setningene kommer nøkterne og tilforlatelige, tilpasset den ”virkeligheten” personene lever i. Språket flyter lett og uanstrengt, bare en forfatter som behersker håndverket kan få historien til å gli på denne måten (her må det i sannhet også gis honnør til oversetteren, jeg leser jo romanen på norsk!). Det blir feil å bruke ord som ”konvensjonell” eller ”tradisjonell” om Yates stil, fordi slike benevnelser i mine ører er heftet med en viss negativ aura, ”det hverdagslige” hos Richard Yates oppleves tvert imot som et friskt pust, og som en befriende oase av menneskelig innsikt.

Richard Yates romankarakterer er tilsynelatende alminnelige mennesker, men mennesker med drømmer og ambisjoner. Det som skaper drama er at drømmene og ambisjonene svinner hen, visner og dør, i takt med romankarakterenes liv. Yates er de uoppfylte hverdagsdrømmers store forfatter. Hans romanpersoner anser seg selv som utvalgte, som særlig begavede, som spesielle, men virkeligheten sier noe annet. Som leser kommer du raskt på innsiden, personene er lette å identifisere seg med, sannsynligvis fordi de fleste av oss har ambisjoner og drømmer som ikke lar seg oppfylle.

”Påskeparaden” er rett og slett en stor leseropplevelse.

Steppeulven

”Steppeulven”
Av Hermann Hesse, oversatt av Peter Magnus
Den Norske Bokklubben, 1988 (214 sider)

Hermann Hesse fikk Nobelprisen i 1946. ”Steppeulven” ble utgitt i 1927, på norsk kom den første gang ut i 1971. Romanen er Hermann Hesses mest kjente, og må regnes som en klassiker, dvs. et referanseverk i den europeiske litteraturhistorien. Det sies at boken fikk mange nye lesere på slutten av 60-tallet, i forbindelse med ungdomsopprøret. Så finnes det også mange popkulturelle referanser knyttet til denne romanen.

Hvordan er det å lese ”Steppeulven” i dag? Boken har stått ulest i hylla i mange år, det var på tide å gi den et forsøk. Passende nok kan man si, siden bokens hovedperson Harry Haller – eller ”Steppeulven” som han kaller seg selv, viser seg å være jevnaldrende med denne leseren. På omslaget omtales romanen som ”en psykologisk studie av femtiåringens krise”, så da har vel lesingen av denne boken vært vel verdt å vente på?

Hoveddelen av boken sies å være et manuskript en leietaker etterlot seg da han reiste videre etter å ha leiet et værelse hos utgiverens tante. Hoveddelen av romanen består derfor av det som er kalt ”Harry Hallers opptegnelser”. Tidlig i disse opptegnelsene finner vi en egen seksjon kalt ”Traktat om Steppeulven”, et hefte som Harry Haller angivelig på mystisk vis får stukket i hånden av en fremmed, et hefte med en tekst som omhandler ham selv. Traktaten fremstår nærmest som en psykologisk studie av Harry Haller og setter ord på ting som Haller selv inntil dette tidspunkt bare har hatt anelser om. Det hele er mystisk og litt skremmende.

Harry Haller er en mann med idealer, han dyrker kun de skjønneste kunster, leser kun de mest høyverdige litterære verk og lytter kun til den mest høyverdige, klassiske musikk. Slik har han vanskelig for å finne innpass i den moderne tid, preget som den er av overfladiske, lettvinte uttrykk. Harry Haller føler seg naturlig nok i utakt med tiden og med menneskene rundt seg. Han er ensom og tilsynelatende venneløs, men sannheten er vel snarere at han ikke har noen glede av å søke andre menneskers selskap. Han er til de grader en intellektuell grubler, han dyrker ånd og kultur, ikke sosiale forbindelser, fest og moro.

I en slik befatning trer han en kveld tilfeldig inn på et skjenkested. Der dumper han ned på en benk sammen med en ung pike – Hermine. Fra dette tidspunkt tar Harry Hallers liv en uventet vending. Hermine er Harrys rake motsetning, livsglad, lettlivet, livlig. Hun utfordrer Harrys oppfatninger og livsstil, lokker og drar ham med seg. Samtidig aner vi som lesere at Hermine ikke tilfeldig dumper borti Harry, at hun på sett og vis er plassert der. Romanen tar videre steg mot det mystiske og overnaturlige, Harrys opplevelser er ikke lenger av denne verden.

Hermann Hesses opptatthet av Østens filosofi og mystikk kom til uttrykk i romanen ”Siddhartha” fra 1922. Det er lett å finne påvirkning fra det samme tankegodset også her. Men i ”Steppeulven” foretar Hesse nærmest en disseksjon av menneskenaturen basert på vestlig psykologi og psykoanalyse. Hvor mange personligheter sleper vi rundt på? Hvilken av våre personligheter får overtaket?