En trist og dum historie

”En trist og dum historie”
Av Thure Erik Lund
Aschehoug, 2011 (201 sider)

Hovedpersonen Eugen Hanssen er en samler. Og her snakker vi om en samler helt utenom enhver rimelig proporsjon, med ambisjoner om å skape en helt unik – i verdensmålestokk – samling, en samling som inneholder alt – intet mindre enn ”en ekstrakt av verden.” Som han selv sier (i andre avsnitt): ”Disse årene med samlegalskap og eksentrisme har gjort meg forskrudd”. Hanssen kom ut av jappetiden som en meget rik mann. Slik hadde han midler til å bygge opp samlingen. Han anslår selv å ha brukt mellom 55 og 70 millioner kroner på innkjøp. Tjue år med manisk samlerjag har gjort at han ikke lenger kan huse samlingen, som er spredt rundt omkring på låver og lagre i Nedre Buskerund, Asker og innover mot Oslo. Hva gjør vår mann da? Jo, han kjøper et småbruk med diverse bygninger, og setter i gang med en storstilt innbygging av disse, slik at han til slutt ender opp med et gigantisk museum – over 4000 kvadratmeter, i 3 etasjer – til en pris av 20 millioner kroner.

Men hva skjer? Hvor er samfunnets takknemlighet? Eugen Hanssen får byråkratiet midt i trynet. Museet kan ikke åpnes fordi han i farten har glemt å prosjektere rømningsveier, kommunen kan heller ikke godta at museet ikke har godkjent ventilasjon. Forsmedelsen er ekstra stor når VG, i en artikkel om reiseopplevelser i Nedre Buskerud, bare verdiger samlingen med en bisetning – ”Hanssens samling er både genial og forvirrende.” Denne bisetningen er dråpen, og vår mann går inn i en eksistensiell krise.

La oss gjøre det helt klart med en gang: Thure Erik Lund er enestående. Det finnes ingen forfatter som Thure Erik Lund. Thure Erik Lund er unik. Og sær. Og krevende. Men i alle bøker jeg har lest av Thure Erik Lund (dette er den femte, men bare den tredje jeg har klart å fullføre) er det passasjer, sider, hele kapitler, som fyller meg med en berusende glede, med sann fryd, med latter og begeistring over å lese noe så enestående, noe så kompromissløst. Thure Erik Lund presenterer de særeste personligheter, de mest innviklede tankekonstruksjoner, de mest outrerte teorier og mest burleske opptrinn i norsk litteratur (og sikkert også i den internasjonale). Thure Erik Lund leverer hver eneste gang, det finnes ikke maken. Når min begeistring som leser når toppen er jeg mest fristet til å pakke alle andre bøker jeg har i mitt eie i en container og sende dem til Fretex. All annen litteratur virker fattig og irrelevant.

”En trist og dum historie” må være den mest ”tilgjengelige” av de bøkene jeg har lest av Lund til nå. Likevel inneholder den de sedvanlige eksesser og outrerte opptrinn vi forventer i en roman skrevet av denne litterære originalen – her er original sagt i beste mening (jeg mistenker Thure Erik Lund for selv å være en original, en skikkelig uglesett nabo, en einstøing … kort sagt ganske lik sine romankarakterer – dette basert på de essays jeg har lest av ham og noen opptredener han har hatt på TV. Dette er selvsagt en totalt uholdbar hypotese, men jeg velger å holde fast ved den til det motsatte er bevist).

Lunds siste roman er altså ”tilgjengelig”, men heldigvis ikke ”normal”.

Steve McQueen er død

”Steve McQueen er død”
Av Rune Christiansen
Forlaget Oktober, 1997 (136 sider)

Jeg har alltid sett på Rune Christiansen som poet. Så viser det seg at han like gjerne kan betraktes som romanforfatter. Riktignok har han gitt ut ikke mindre enn ni diktsamlinger siden debuten i 1986, men han har også skrevet hele syv romaner. Det kan faktisk virke som om det er romanformen som er hans greie nå, siden 2000 har han gitt ut fire romaner, men bare en diktsamling.

”Steve McQueen er død” kom ut for snart 15 år siden, den er Christiansens tredje roman. Må si jeg ble litt pirret av tittelen, kanskje derfor jeg kjøpte boken? Jeg tenkte på skuespilleren … Da jeg kom til siste side slo det ned i meg at jeg ikke skjønner hvorfor romanen heter det den heter. Steve McQueen? Hvor ble han av? Det er mulig jeg har gått glipp av noe i løpet av den relativt korte stunden det tok å lese denne lille boken …

Handlingen - veldig kort fortalt: Vi befinner oss i Glasgow. Hovedpersonen Bryan er en mann i 20- årene (?), han har nettopp mistet storebroren. Broren Alan er racebilfører og dør som en følge av en ulykke. Alan betyr nok veldig mye for Bryan, som virker å være en ganske rotløs eksistens. Boken åpner med Alans død på sykehuset, og i fortsettelsen følger vi Bryans vandringer, hans tanker og hans ganske løse forhold til forskjellige kvinner.

Romanens styrke er utvilsomt språket Det merkes at Christiansen er poet, her er ganske så maleriske språklige vendinger, setningene er ofte billedrike og korthugde. Stilen er også ganske så hardkokt til tider, kanskje passende siden Bryan ikke akkurat lever et standard liv. Christiansen bruker et radikalt bokmål, sikkert nært opp til en slags Oslo-dialekt, hvis du som leser misliker dette har du et problem.

Til tross for udiskutable språklige kvaliteter er det synd å si at dette ble en stor leseropplevelse. Historien fengsler meg ikke i særlig grad. Det blir for maniert, for konstruert. Det føles ikke ekte. Sorry.

Innsirkling 2

"Innsirkling 2”
Av Carl Frode Tiller
Aschehoug, 2010 (398 sider)

”Innsirkling 2” er fortsettelsen på historien om David, som har mistet hukommelsen, og som håper å få den tilbake ved at folk som har kjent ham skriver til ham og forteller om sine relasjoner til ham. Dette er Tillers fjerde roman, og som de tre foregående har den høstet unisone ovasjoner og er blitt tildelt litterære priser. I likehet med nr. 1 ble også denne innstilt til Nordisk Råds Litteraturpris.

Som leser kan du ikke annet enn å la deg suge inn i disse fortellingene. Her er det tre nye personer som skriver til David, og som sist blir vi like mye kjent med avsenderne som med mottakeren. Carl Frode Tillers språk er lett å lese, på mange måter er boken en ”page turner”, og det tar ikke så lang tid å komme gjennom de 400 sidene. For Tillers del er dette et komplement.

Igjen blir jeg som leser imponert over forfatterens psykologiske innsikt, Carl Frode Tiller innehar en sjelden innsikt i den menneskelige psyke, og han kan formidle denne kunnskapen på en litterært fengslende måte.

”Innsirkling 2” ligger ikke noe tilbake for første bind, og hvis Tiller klarer å holde samme nivå i det bebudede bind 3 har han begått en trilogi som blir stående som en søyle i norsk litteraturhistorie.