tirsdag 4. oktober 2011

På vegne av venner


”På vegne av venner”
Av Kristopher Schau
Essay. Forlaget Oktober, 2009 (92 sider)

Kristopher Schau er en tusenkunstner. Han er kjent fra musikkscenen i en mengde rare konstellasjoner, han har vært hovedperson i flere tv-produksjoner, han har jobbet i diverse radiokanaler. Han er kjent for å teste grenser, utfordre, provosere. Kristopher Schau har mange baller i luften, han gir alt, prøver og feiler (noen ganger).

Det er ikke selvsagt at han også skal skrive et essay om kommunale begravelser i Oslo vinteren og våren 2009. Men det har han altså gjort, og det med stor suksess! Eksemplaret jeg kjøpte av denne boken tilhører 8. – åttende – opplag! Mot alle odds, vil jeg hevde.

Det viser seg at bak den fremfusende, til tider rabiate skikkelsen Kristopher Schau finnes det en skikkelig humanist, et varmt medmenneske. Medmennesket Schau har empati. Han har spesielt stor empati med de 60-70 ensomme, døde sjeler som hvert år begraves på Oslo kommunes regning. Dette er ”de usynlige” blant oss (det kan være din nabo), de som ikke har familie, venner eller nettverk, og som derfor dør alene. Og som begraves mutters alene.

Kristopher Schau bestemmer seg for å møte i begravelsen til disse ensomste av de ensomme, slik at i hvert fall en tilhører hører prestens siste ord. Essayet skildrer de kalde månedene da Kristopher Schau møter i disse begravelsene, ofte som den eneste fremmøtte. Det er et sært oppdrag, men det er en tankevekkende og på sett og vis medrivende tekst Schau har skrevet.

Essay? Tja. Kanskje i mangel på en bedre betegnelse. Det er kjapt lest, men det er en liten bok som gjør inntrykk.

Andre farger


”Andre farger”
Utvalgte essays og en novelle
Av Orhan Pamuk
Gyldendal Norsk Forlag 2009 (460 sider)

Hva får et menneske til å søke ensomheten, trekke seg bort fra andre mennesker, og tilbringe 10 timer i døgnet i 30 år alene med penn og papir? Dette spørsmålet er en gjenganger i flere essays av den tyrkiske nobelprisvinneren Orhan Pamuk. Det lå ikke i kortene at Pamuk skulle velge forfatteryrket. Tvert imot. Hans familie er full av arkitekter. Det var også denne veien Orhan Pamuk begynte på, men etter 3 år med studier hoppet han av for å bli forfatter på heltid. Et i utgangspunktet elendig karrierevalg i et land hvor den vestlige romankunsten har skrinne kår.

Men Orhan Pamuk valgte altså en usikker vei som romanforfatter fremfor en innbringende karriere som arkitekt. Fra sitt hjem i den øvre middelklassen i Istanbul hadde den unge Orhan Pamuk tilgang til hele den vestlige litterære kanon, i tillegg til den østlige. Den liberale, europeisk orienterte tilnærmingen gjorde Orhan Pamuk til en outsider. Men det var en rolle han trivdes i, og som han fremdeles trives i. Etter hvert som hans romaner ble oversatt til en rekke språk og han vant internasjonal berømmelse ble han også en nasjonal betydelighet. I et intervju med en sveitsisk avis i 2005 omtalte han drapene på en million armenere utført av tyrkerne i 1915. Dette førte til at han ble lagt for hat av tyrkiske nasjonalister og ble trukket for retten av den tyrkiske staten. Men Orhan Pamuk ble frifunnet, selv om han hadde våget å ta opp et politisk tabuemne.

Andre farger” inneholder mange selvbiografiske essay, et langt intervju fra Paris Review, og en novelle, ikke tidligere publisert, som også virker å være svært selvbiografisk. Alt dette gir leseren mye kunnskap om mennesket Orhan Pamuk, og det miljøet som fostret denne nobelprisforfatteren. Han fikk verdens gjeveste litterære pris i 2006, og selve nobelforedraget avslutter dette utvalget.

Jeg har ikke lest noe av Orhan Pamuk fra før, men romanen ”Snø” fra 2005 ligger på vent. Den ser jeg frem til å lese.