søndag 21. august 2011

Fra konseptene


”Fra konseptene”
Utvalgte tekster 1990 - 2008
Av Odd W. Suren
Aschehoug, 2009 (261 sider)

Som undertittelen tilsier er dette et lite utvalg av artikler, anmeldelser, essays og lignende som Odd W. Suren har hatt på trykk i diverse aviser og tidsskrift. Suren er en svært aktiv sakprosaskribent, som oppgir å ha hatt på trykk mer enn 1000 betalte tekster, i tillegg til sin skjønnlitterære produksjon som omfatter 12 bøker – 6 novellesamlinger, 5 romaner og en essaysamling. Romanen ”For hva det er verdt” som utkom i 2010 har jeg omtalt her. Omfanget av takstproduksjon må altså sies å være imponerende.

Her finner jeg også årsaken til at jeg hele tiden har trodd at Suren er nynorskforfatter: Det viser seg at Suren likegodt skriver på begge målføre, alt ettersom hvilket medium han opptrer i. I denne tekstsamlingen er det derfor en blanding av artikler på bokmål og nynorsk. Artiklene har stått på trykk i så forskjellige trykksaker som lokalavisen Strilen, Dag og Tid, tidsskriftet Vagant og det politisk korrekte, erotiske magasinet Cupido! Men her er også foredrag holdt på Skrivekunstakademiet i Bergen og tidligere upubliserte artikler. Alt i alt en artikkelsamling som spenner over mange år og en mangslungen variasjon av tema.

Selvfølgelig skriver en forfatter som Suren om andre forfattere. Jon Fosse, Thure Erik Lund og Ole Robert Sunde er bare 3 av de norske som får surensk behandling. Selv satte jeg særlig pris på noen av de senere års tekster, bl.a. en upublisert artikkel kalt ”Uetterrettlighetens forrang”, der Suren går i strupen på kvasikunnskap som man daglig møter, udokumenterte påstander som ser ut til å overleve, til tross for at vi liker å betrakte vår egen samtid som opplyst. Dette temaet er tydeligvis noe Suren er opptatt av, for han følger opp denne artikkelen med et par andre om det samme tema. Morsomt og tankevekkende!

Boka avsluttes med et etterord skrevet av Agnes Ravatn, som befinner seg litt i det samme litterære landskap som Suren: I det folkelighumoristiske, selvgransende, lærde, ja, til tider nesten aristokratisk opphøyde. En blanding av det høyverdige og det lavkulturelle – i dette spennet finner du Odd Wilhelm Surens tekster.

søndag 7. august 2011

En ettermiddag om høsten


”En ettermiddag om høsten”
Av Mirjam Kristensen
Forlaget Oktober, 2006 (218 sider)

Mirjam Kristensen (født i 1978) har gitt ut 4 romaner siden 2000. Hun har fått gode kritikker for alle og er også rikt priset: Tarjei Vesaas debutantpris, Sørlandets Litteraturpris og Amalie Skramprisen har hun innkassert hittil.

Det er altså en forfatter i norgeseliten jeg gir meg i kast med når jeg starter lesingen av ”En ettermiddag om høsten” fra 2006, mitt første møte med denne forfatteren. Scenen er New York og hovedpersonen er Rakel, som sammen med sin mann Hans Olav, er i storbyen på ferie. Romanen åpner med at de to kommer bort ifra hverandre på Metropolitan Museum. Det er Rakel som forteller historien i jeg-form, og gjennom hele romanen følger vi jakten på Hans Olav og lurer på hva som har hendt med ham. Hvorfor har han forsvunnet? Har han blitt utsatt for en ulykke, noe kriminelt, eller har han forduftet av fri vilje?

Det kunne ha vært et plott velegnet for en kriminalroman, men det eventuelle kriminelle elementet er ikke det Kristensen dyrker her. Hele romanen kretser rundt Rakels tanker og opplevelser rundt forsvinningen, i et språk som er enkelt, rent og til tider ganske repeterende. Det er ingen handlingsmettet roman dette, men Kristensen er likevel flink til å porsjonere ut hendelser som gjør at historien går fremover slik at leseren holder på interessen.

Kristensen har altså et distinkt fortellergrep, og det er dette som gjør at en roman som kanskje vil oppfattes som litt stillestående og langsom av enkelte, likevel klarer å holde på min interesse gjennom de vel 200 sidene. Likevel kunne jeg kanskje ha ønsket meg litt mer … action? Jeg forstår at Kristensen er en type forfatter som prises av kritikerne, for hun er utvilsomt dyktig til å bruke de rette virkemidlene og holde en tydelig fortellertone hele veien, men jeg savner likevel litt spenst og ”galskap”. Av og til føles ”En ettermiddag om høsten” som en skriveøvelse, flinkt, oppskriftsmessig, forbilledlig på sitt vis, men ikke som en særlig viktig bok.

tirsdag 2. august 2011

Usynlig


”Usynlig”
Av Paul Auster, oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen
Aschehoug, 2010 (223 sider)

Jeg har lest det meste av Paul Auster, ja, det står ikke til å nekte for at Auster har vært en av mine absolutte favoritter i mange år. Likevel må jeg innrømme at jeg ikke har startet på en ny Austerbok med like store forventninger de siste åra. Romanene har ofte begynt bra, men et sted på veien har han liksom mistet litt av grepet. Forfatterskapet har nok vært nede i en bølgedal, men med ”Mann i mørket” fra 2009 var han tilbake med en gjennomført og original roman. Klarer han å følge opp den gode trenden med ”Usynlig”?

Hva er det som fascinerer meg med Paul Auster? For min del vil jeg si at det ligger mye i det fortellertekniske. Auster har ofte en eller flere vrier på lur, det er gjerne flere lag i teksten. Det er noe umiskjennelig austersk over skrivemåten, noe med teksten som gir den en særegen signatur. Denne signaturen er svært merkbar i ”Usynlig”.

Historien begynner i 1967 og føres frem til våre dager. Den unge litteraturstudenten Adam Walker får tilbud om å bli redaktør for et nytt tidsskrift. Den mystiske litteraturprofessoren Rudolf Born tilbyr seg å finansiere hele kalaset, det virker nesten for godt til å være sant. Og så er det Borns unge, franske venninne Margot … er hennes invitasjon til å ta feil av? Intrigen tar kriminalromanens vending da Adam Walker blir øyevitne til et drap. Men selvsagt er det ingen tradisjonell kriminalroman Auster har skrevet denne gangen heller.

Igjen tar Paul Auster flere fortellertekniske grep som gjør at leseren suges inn i historien. Her vil man gjenkjenne mange kjente tema fra Paul Austers forfatterskap: Spørsmål om skiftende identiteter, følelsen av å befinne seg i en illusjon og å miste grepet i sitt eget liv. Det er definitivt austersk, og han klarer å holde tonen helt til siste side. For Paul Austers mange lesere er altså dette en bok som trygt kan anbefales. Det er heller ingen dum bok å starte med for den som ennå ikke har lest noe av Paul Auster, du kan lett bli hektet.

Livet! Litteraturen!


”Livet! Litteraturen!”
56 forsøk og forslag. Kritikk 2006 – 2009.
Av Tor Eystein Øverås
Gyldendal, 2009 (312 sider)

Tor Eystein Øverås er selv forfatter, men har nok først og fremst markert seg som litteraturkritiker. Han har vært redaktør i Vinduet, og de siste årene har han vært litteraturanmelder i Klassekampen og Morgenbladet. Øverås fikk prisen som Årets Litteraturkritiker i 2010. De 56 artiklene i denne boken er i all hovedsak hentet fra nevnte Klassekampen og Morgenbladet.

Øverås startet som kritiker i Morgenbladet i 2005, med særlig ansvar for oversatt prosa. Så er da også de fleste bøker/forfattere som omtales i denne samlingen oversatte forfattere. Mange fra våre nordiske naboland, men her er også mange artikler om de store navn i verdenslitteraturen: Som Orhan Pamuk (”Bekjennelse: Jeg har aldri klart å lese ferdig en Orhan Pamuk-roman”), J. M. Coetzee, Virginia Woolf, Richard Yates og Thomas Mann, bare for å nevne et lite utvalg.

Hva kan du som leser vente å finne i en slik artikkelsamling? Jo, innsikt i forfatterskap, nye tips til videre lesning, kvalifisert kritikk av viktig litteratur. I tillegg kan en leser som selv ønsker å skrive litteraturkritikk/-essays helt sikkert lære mye om hvordan dette kan gjøres på en forbilledlig måte, å lese denne samlingen i sin helhet kan fungere som rene læreboka i så henseende!

Øverås er flink til å trekke inn personlige refleksjoner i sin kritikk, men uten å gå i den fellen at han setter objektet (boken) i skyggen. Artiklene er preget av et bredt referanseregister, det er mye kunnskap å hente her. Det er også leseglede og en ”sult” etter å forstå og utforske nye forfatterskap og emner. Som leser av Tor Eystein Øverås ”Livet! Litteraturen!” føler jeg meg rett og slett beriket, og også litt begeistret!

mandag 1. august 2011

For hva det er verdt


”For hva det er verdt”
Av Odd W. Suren
Aschehoug, 2010 (234 sider)

Jeg har lenge hatt lyst til å lese noe av Odd W. Suren. Han er en etablert og kritikerrost forfatter, men ingen bestselger. Er det derfor han ikke har nådd frem til meg før nå? Siden debuten i 1985 har han gitt ut 12 bøker – 6 novellesamlinger, 5 romaner og en essaysamling. ”For hva det er verdt” er en roman som utkom i fjor, og enda engang fikk Suren strålende kritikker, men altså ikke så stor oppmerksomhet fra det lesende publikum.

Av en eller annen grunn har jeg innbilt meg at Odd W. Suren er en nynorskforfatter! Kanskje fordi han bor i Austerheim i Nord-Hordaland? I alle fall er det feil, Suren skriver på bokmål (så er han da også født i Oslo).

”For hva det er verdt” er en karakterdrevet roman der jeg-fortelleren Jan Olav Valen Grinde, i noe som i perioder likner dagboknedtegnelser, langsomt og underfundig forteller om en middelaldrende, ganske ensom manns trauste dagligliv en plass ute i distriktet (som likner mistenkelig på ei bygd i Nord-Hordaland). Fortelleren lever et heller stillestående liv, og livnærer seg på arv og på å leie ut 30 mål jord til parsellhagedyrkere. Hans ”omgangskrets” er de nærmeste naboene, som han har et anstrengt forhold til. Mye tid går med til funderinger rundt disse og hva de bedriver. Valen Grinde (på folkemunne ondskapsfullt nok kalt Grindhvalen) skrev et leserinnlegg i lokalavisen for 25 år siden, dette innlegget gjorde ham upopulær og han regner det som sikkert at det ikke er glemt ennå!

Surens siste roman er en bok som vokser jo mer du leser. Et godt stykke ut i historien (midtveis) blir vi introdusert for Annbjørg Karlsbrua. Hun er hovedfagsstudent og vil skrive sin hovedoppgave om parselldyrkerne. Hun ankommer med campingvogn og installerer seg nederst i parsellhagen som en observatør med pc og notathefter. Vår mann – Grindhvalen – blir snart fascinert og varme følelser oppstår. Fra dette tidspunkt begynner ting å skje i det ellers så stillestående dagliglivet, og overraskelsene står for tur.

Forlaget omtaler Odd W. Suren også som humorist. Og humor er det så visst her, men mer underfundighet og humring enn det er gapskratt. Det setter jeg pris på. Suren pensler ut noen litt merkelige karakterer, men ikke mer merkelige enn at vi tror på dem. De er menneskelige i alle sine særegenheter, det er personer som du kan regne med å treffe på rundt neste sving. Det er glimrende observert og utpenslet.

Da de 234 sidene var ferdiglest må jeg innrømme at jeg leste om igjen de første sidene på nytt, jeg ville liksom ha mer. Det må vel være et kvalitetstegn?

Frihet


Frihet
av Jonathan Franzen, oversatt av Monica Carlsen
Cappelen Damm AS, 2010 (574 sider)

”President Obama kunne ikke få den fort nok. Kritikere over hele verden er i ekstase. Jonathan Franzens Frihet er en mesterlig fortelling om en moderne families vekst og fall.”
(sakset fra Bokklubben)

For sikkerhets skyld har forlaget Cappelen Damm med rimelig store skrifttyper på smussomslaget trykket følgende sitat av Dagens Næringslivs anmelder Ane Farsethås: ”Et mesterverk”, sikkert for at leseren ikke skal være i tvil om hvilket betydelig litterært verk vi her holder i hånden.

Glem det! Denne romanen er nemlig en skikkelig skuffelse som ikke fortjener den internasjonale oppmerksomheten den er blitt tildelt.

Jonathan Franzens forrige store roman Korrigeringer (på norsk i 2002) var en intrikat komponert familiehistorie som maktet å si noe vesentlig både om samfunnet og om individets daglige kamp og streben. Var Franzen en forfatter som kunne ta opp arven og spille en fremtidig rolle i amerikansk litteratur lik det en kjempe som Philip Roth har gjort i et par mannsaldre? Nei, definitivt ikke, om vi legger Frihet til grunn som en målestokk.

Frihet er en roman som breier seg over 573 sider. Omfangsrikt må det selvsagt være, dette skal jo være en stor roman, dessverre er dette ofte synonymt med mursteinstykke bøker, særlig av den amerikanske typen. Problemet med Frihet er at hovedpersonene Patty og Walter Berglund, og Walters skolekamerat – rockeren Rickard Katz, fremstår som så uinteressante personer, plaget av trivielle problemer. Historien er rett og slett ikke interessant nok, og etter relativt kort tid blir det et spørsmål om du skal legge fra deg boken, eller lese videre i håp om at Franzen skal gjøre noen interessante grep. Det gjør forfatteren ikke. I stedet lider vi oss gjennom noen hundre sider triviell litteratur – en slags trekanthistorie, svært forutsigbar og trøttende. At språket fremstår som flatt kan selvsagt skyldes oversettelsen, men jeg mistenker rett og slett at resultatet skyldes at forfatteren har brukt 7-8 år av sitt liv på å slite frem denne oppfølgeren til Korrigeringer. Denne boka mangler definitivt overskudd, driv og spenst!

La deg derfor ikke lure av at boka markedsføres tungt over hele verden og at du sannsynligvis finner stabler av den uansett hvilket land du kommer til. Dette er ikke et mesterverk!